Deling av felleseiet – krav som oppstår på skiftet
Fra forrige utgave av avisen husker kanskje leserne at Cathrine og Lars skal skilles og at etter skjevdeling av to hytter og en del kunst, var det nettoverdier som var felleseie som utgjordeKr. 4.500.000.-. Det ble ”bråk” omkring den verdifulle kunsten, som advokat Høie hadde antatt, og dessuten oppstår det alltid krav og motkrav mellom to separerte ektefeller inntil boet kan bli gjort opp.
”Lars har forøvrig rett til å kreve utlagt til seg de eiendelene han har kjøpt og betalt”, sa advokat Høie – ” disse kan han ta ut på sin såkalte Rådighetsdel”. Det var faktisk alt som var igjen i boet i denne saken! ”Hvis du hadde vært i jobb en del år, ville nok du hatt aktiva på din Rådighetsdel også, og da skulle vi egentlig beregne hva som var på den enkeltes rådighetsdel, og så skulle dere hver for seg dele halvparten av deres Rådighetsdeler med den andre. Det kan bli skikkelig komplisert med skiftet dersom noen har særgjeld – for eksempel store studielån – men slike beregninger slipper vi i denne saken, som er svært så oversiktelig, i hvert fall på denne måten.”
Så ble det sendt brev til advokat Flinck der boet og forutsetningene for delingen ble presentert. Siden Cathrine skulle ha ut verdier for kr. 2.250.000.- og bare tok ut bilen og halvparten av innboet – til sammen verdier for kr. 250.000.-, ble det fremsatt krav om at Lars skulle betale henne kontant kr. 2.000.000.-. Det ble fremsatt enkelte andre krav også – se nærmere om disse nedenfor.
Svaret fra advokat Flinck lot ikke vente på seg lenge! Siden man var enige om verdifast-settelsene, var Flinck på vegne av Lars enig i alt bortsett fra kunsten, som han hevdet like meget tilhørte Lars som Cathrine. ”Den må ses som gaver til juler og fødselsdager over mange år,” anførte advokaten, som imidlertid syntes å ha ”glemt” at det kun var Cathrines fødselsdager som egentlig var aktuelle. Han spurte også om gavene var innberettet til Skattefogden og om det forelå gavebrev fra foreldrene hennes, siden det uomtvistelig dreide seg om store verdier.
Advokat Høie svarte, og la ved en nydatert Erklæring fra Cathrines foreldre som forsikret at alle gavene var tiltenkt Cathrine alene, og at de ikke hadde trodd det var nødvendig å melde fra til noen om ”leilighetsgaver”, som de formulerte det. Svaret møtte bare ”forakt” fra ”motparten”, og situasjonen syntes fastlåst hvis ingen av partene var villig til å fire på ”krava”….
Mesteparten av separasjonsåret var gått. Det hadde skjedd en god del på den private sektor. Cathrine hadde flyttet for seg selv. Hun leide en toroms, møblert leilighet i Gyldenløves gate, og trivdes godt. Hun var så vidt fylt 50, holdt seg godt, og begynte å snuse på bylivets gleder. Endelig fikk hun sjansen til å gå så mye hun ville på kafeer og pub’er, og tok opp en gammel interesse for jazz – en interesse hun ikke hadde delt med Lars.
Det var stimulerende å gå ut, enten sammen med gamle venninner eller faktisk alene også – etter hvert som hun var blitt litt kjent med andre som vanket i disse miljøene. Og hun hadde møtt Fredrick….. Hvem vet, kanskje ble det en deilig sommer – kanskje den siste på hytten på Tjøme – hun var forberedt på at hun kanskje måtte selge den. Hittil hadde hun ikke nevnt det for foreldrene – det turte hun bare ikke! Livsvarig bruksrett hadde de jo også – så det hele virket svært komplisert.
Lars, på sin side, hadde ikke ligget på latsiden det siste året han heller. Han hadde leiet ut hybelleiligheten til en lekker yngre ”snelle”, og det svirret rykter om disse to……
Advokat Flinck måtte ha et svar. I tillegg til tidligere krav, fremmet for det første Cathrine krav om husleie for ett år – hun var jo fortsatt medeier i boligen. En megler fastsatte en leiepris på kr. 17.000.- for hoveddelen av huset og kr. 7.000.- for hybelleiligheten. Samlet månedlig husleie kr. 24.000.- ble ganget med 12 og så delt på to, så Cathrines foreløpige husleiekrav utgjorde kr. 144.000.- og ville øke med kr. 12.000.- pr måned så lenge skiftet ikke var gjort opp. Videre husket Cathrine at Lars visstnok skulle ha fått tilbake et betydelig beløp på skatten for året før, og det ble krevet opplyst hvor meget dette utgjorde og fremsatt krav om at deler av dette tilhørte Cathrine. Så ble det tatt forbehold om å kreve ektefellebidrag, siden Cathrine til tross for å ha sendt nærmere 40 søknader om jobb og hadde tatt et omfattende IT-kurs, ikke var blitt tilbudt noen av stillingene.
Advokat Flinck svarte med å akseptere krav på husleie, men han bestred størrelsen på kravet. På Lars vegne krevde han nå at Cathrine skulle belastes for halvparten av de avdragene som Lars betalte på huset, og også rentene med fradrag for Lars skattefordel på 28%. Han bestred at vilkårene for ektefellebidrag var til stede, både på grunn av Cathrines alder og på grunn av at hun økonomisk ville komme godt ut av skilsmissen.
Skulle saken ende i retten? Det som hadde sett nesten for enkelt ut, syntes å skjære seg helt!
Det var på tide å forsøke et forhandlingsmøte, mente advokat Høie, og han forberedte Cathrine på at dersom hun ville unngå en kostbar og langvarig rettssak, og kanskje bli ferdig med Lars en gang for alle, måtte begge parter være forberedt på å gi og ta litt. ”Av og til kan det ha en ”egenverdi” å bli ferdig med en slik sak”, konstaterte advokat Høie lakonisk, og Cathrine var forberedt på å medvirke til et forlik.
For å gjøre en lang historie kortest mulig – møtet fikk en ”trang fødsel”, hvilket ifølge Høie ikke var noe uvanlig i denne type saker. Lars Holm glodde stygt på advokat Høie, og overlot til Morten Flinck å føre ordet på sine vegne. Etter en time virket saken fortsatt nokså uløselig, da Cathrine plutselig sa at Lars kunne få det minste av Kai Fjell-maleriene under forutsetning av at de ble enige om resten. Det var åpningen de trengte – det var tydelig at Lars hadde råd til å føre en langdryg prosess for retten og at han mente alvor med det. Cathrine på sin side var bekymret over utgiftssiden – og naturligvis med rette!
Pussig nok var det altså en ”ting” som var nøkkelen til en løsning! Lars gikk faktisk også med på å betale Cathrine et engangsbidrag på kr. 250.000.- og husleie med kr. 120.000.-. Cathrines krav på tilbakebetalt skatt ble satt til kr. 50.000.-, og etter fradrag for gjeldsbetaling med kr. 100.000.- (etter at skattefordelen var innberegnet), kom Cathrine ut med et tilleggsbeløp på kr. 320.000.-.
Da Skifteavtalen først var undertegnet, fikk Cathrine raskt oppgjør. Hun hadde betalt advokat Høie fortløpende salær hver måned i et helt år, og selv om hans regninger var ryddige, var hun lettet over at hun slapp ytterligere omkostninger til advokathjelp. Hun dro straks ned til Tjøme og en sommer med besøk av barn og besøk av Fredrick. Den sommeren hadde hun det bedre enn på mange år…….
Ole Christian Høie
© mai 2004
