Ektefeller og gjeld
13/08/07 Seksjon: Familierett skilsmisse og samboerbrudd
Ektefeller kan i utgangspunktet ikke stifte gjeld med virkning for den annen.
Utgangspunktet etter loven er krystallklart: Den ene ektefelle kan ikke stifte gjeld med virkning for den annen. Dersom Peder tar opp et lån for å finansiere drømmebilen, kan banken altså ikke kreve at Marte skal nedbetale lånet, like lite som Marte kan kreve at Peder skal hjelpe til med å nedbetale hennes kredittkortgjeld etter den frenetiske shopping-aktiviteten på de karibiske øyer. Det spiller ingen rolle at Marte har gleden av å sitte i passasjersetet i Peders nye Mercedes E500. Det spiller for så vidt heller ingen rolle at Peder fikk huset for seg selv i en måneds tid, selv om det sikkert er flere som ville akseptert et gjeldsansvar i bytte mot en stakket stunds stillhet, fred og ro.
Ingen regel uten unntak; heller ikke denne. Peder og Marte kan naturligvis avtale seg i mellom å være ansvarlig for én eller flere gjeldsposter. Men en ektefelle kan faktisk stifte gjeld med virkning også for den annen uten at det er oppnådd enighet om det. Etter loven kan Marte inngå vanlige husholdningsavtaler på kreditt, slik at også Peder blir forpliktet. Det samme gjelder vanlige utgifter til oppfostring av felles barn, og leie av felles bolig. Hvis Peder velger å leve på et eksistensminimum for å spare penger til en sportsbil, kan altså Marte kjøpe husholdningsartikler på kreditt, med den virkning at kredittgiver kan kreve Peder for beløpet.
Grensen går ved de mer ”uvanlige” avtaler. Å kjøpe en moped på kreditt til den håpefulles 16-årsdag er ingen vanlig utgift til oppfostring av ektefellenes felles barn. Samfunnet og den alminnelige levestandarden er imidlertid konstant i endring. Det er ikke gitt at en widescreen- TV er en ”uvanlig” husholdingsartikkel i dag, selv om et tilsvarende fjernsyn var uvanlig for tyve år siden.
Långiver krever ofte at ektefellene er solidarisk ansvarlige for gjelden.
En annen sak er at långiver ofte krever at ektefellene sammen er ansvarlige for gjelden; ofte uttrykt som solidarisk ansvarlige. At banken kan holde seg til to i stedet for bare én skyldner fungerer som en sikkerhet. Å være solidarisk ansvarlig innebærer at banken kan velge hvem som skal innfri gjelden. Hvis Peder, som er kjent for å være en gambler, bruker opp alle sine penger på latterlig dårlige hester på Bjerkebanen, kan banken altså kreve at Marte innfrir boliglånet, som hun og Peder er solidarisk ansvarlige for.
Begrepet solidaransvar betegner imidlertid bare ansvaret utad i forhold til långiver. At Marte blir tvunget til å innfri lånet, er ikke ensbetydende med at Peder slipper helt unna. Når ektefeller påtar seg et solidaransvar, er utgangspunktet at de seg imellom bare er ansvarlige for halvparten, med mindre de avtaler noe annet, eller det på annen måte fremgår at en annen fordeling var forutsatt. Martes problem er imidlertid at Peder brukte opp rubbel og bit (han måtte til og med selge Mercedesen) på å betale tvilsomme bookmakere, slik at hennes krav mot Peder i realiteten er null verdt.
Gjeld og skilsmisseskifte.
Som leseren forstår, gikk det som det måtte gå. Marte kunne umulig fortsette samlivet med Peder. På det etterfølgende skilsmisseskiftet oppstod det uenighet om hvordan Peders ulike gjeldsposter skulle behandles, ettersom Peder så sitt snitt til å kare til seg halvparten av Martes eiendeler uten å måtte gi noe tilbake.
Peder har faktisk et poeng. Det som skal deles ved et skilsmisseoppgjør er netto – og ikke brutto – felleseie. Ektefeller som bare har felleseie, kan kreve fradrag for all gjeld. Peder, som nærmest kun eier det han står og går i, har mer gjeld enn verdier. Fra ham blir det altså intet til deling. Annerledes blir det for Marte, som alltid har vært forsiktig med penger. Verdien av halvparten av alle hennes eiendeler tilfaller Peder.
Dersom den ene eller begge ektefeller har særeie, må det tas stilling til hva de ulike gjeldspostene knytter seg til. Lån som er tatt opp for å bekoste anskaffelse eller påkostninger av særeiemidler kan det i utgangspunktet ikke kreves fradrag for på felleseieskiftet. Slik gjeld omtales ofte som særgjeld. Dersom særgjelden er større enn verdien av ektefellens totale særeie, kan det imidlertid gjøres fradrag i felleseiemidler for det overskytende.
Regelen kan gi svært urimelige utslag, noe som kan belyses ved følgende eksempel: Lars Holm tar opp et lån, med avdragsfrihet i fem år, for å finansiere drømmebilen, hvoretter Lars og Eva Holm inngår en ektepakt hvor det avtales at bilen skal være mannens særeie. For øvrig avtaler de at alle andre eiendeler skal være deres felleseie. Etter fire år finner Lars og Eva ut at de skal skille lag. På dette tidspunktet er lånet fremdeles like stort, men bilen har naturligvis sunket betraktelig i verdi – særgjelden er m.a.o. større enn verdien av særeiet. Dette gir Lars rett til å kreve fradrag for det overskytende i hans felleseiemidler, hvilket innebærer at det blir mindre til deling fra ham. I realiteten innebærer dette at Eva må betale for en del av en eiendel som Lars holder utenfor felleseieskiftet.
Ole Christian Høie
Advokat
Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no
Utgangspunktet etter loven er krystallklart: Den ene ektefelle kan ikke stifte gjeld med virkning for den annen. Dersom Peder tar opp et lån for å finansiere drømmebilen, kan banken altså ikke kreve at Marte skal nedbetale lånet, like lite som Marte kan kreve at Peder skal hjelpe til med å nedbetale hennes kredittkortgjeld etter den frenetiske shopping-aktiviteten på de karibiske øyer. Det spiller ingen rolle at Marte har gleden av å sitte i passasjersetet i Peders nye Mercedes E500. Det spiller for så vidt heller ingen rolle at Peder fikk huset for seg selv i en måneds tid, selv om det sikkert er flere som ville akseptert et gjeldsansvar i bytte mot en stakket stunds stillhet, fred og ro.
Ingen regel uten unntak; heller ikke denne. Peder og Marte kan naturligvis avtale seg i mellom å være ansvarlig for én eller flere gjeldsposter. Men en ektefelle kan faktisk stifte gjeld med virkning også for den annen uten at det er oppnådd enighet om det. Etter loven kan Marte inngå vanlige husholdningsavtaler på kreditt, slik at også Peder blir forpliktet. Det samme gjelder vanlige utgifter til oppfostring av felles barn, og leie av felles bolig. Hvis Peder velger å leve på et eksistensminimum for å spare penger til en sportsbil, kan altså Marte kjøpe husholdningsartikler på kreditt, med den virkning at kredittgiver kan kreve Peder for beløpet.
Grensen går ved de mer ”uvanlige” avtaler. Å kjøpe en moped på kreditt til den håpefulles 16-årsdag er ingen vanlig utgift til oppfostring av ektefellenes felles barn. Samfunnet og den alminnelige levestandarden er imidlertid konstant i endring. Det er ikke gitt at en widescreen- TV er en ”uvanlig” husholdingsartikkel i dag, selv om et tilsvarende fjernsyn var uvanlig for tyve år siden.
Långiver krever ofte at ektefellene er solidarisk ansvarlige for gjelden.
En annen sak er at långiver ofte krever at ektefellene sammen er ansvarlige for gjelden; ofte uttrykt som solidarisk ansvarlige. At banken kan holde seg til to i stedet for bare én skyldner fungerer som en sikkerhet. Å være solidarisk ansvarlig innebærer at banken kan velge hvem som skal innfri gjelden. Hvis Peder, som er kjent for å være en gambler, bruker opp alle sine penger på latterlig dårlige hester på Bjerkebanen, kan banken altså kreve at Marte innfrir boliglånet, som hun og Peder er solidarisk ansvarlige for.
Begrepet solidaransvar betegner imidlertid bare ansvaret utad i forhold til långiver. At Marte blir tvunget til å innfri lånet, er ikke ensbetydende med at Peder slipper helt unna. Når ektefeller påtar seg et solidaransvar, er utgangspunktet at de seg imellom bare er ansvarlige for halvparten, med mindre de avtaler noe annet, eller det på annen måte fremgår at en annen fordeling var forutsatt. Martes problem er imidlertid at Peder brukte opp rubbel og bit (han måtte til og med selge Mercedesen) på å betale tvilsomme bookmakere, slik at hennes krav mot Peder i realiteten er null verdt.
Gjeld og skilsmisseskifte.
Som leseren forstår, gikk det som det måtte gå. Marte kunne umulig fortsette samlivet med Peder. På det etterfølgende skilsmisseskiftet oppstod det uenighet om hvordan Peders ulike gjeldsposter skulle behandles, ettersom Peder så sitt snitt til å kare til seg halvparten av Martes eiendeler uten å måtte gi noe tilbake.
Peder har faktisk et poeng. Det som skal deles ved et skilsmisseoppgjør er netto – og ikke brutto – felleseie. Ektefeller som bare har felleseie, kan kreve fradrag for all gjeld. Peder, som nærmest kun eier det han står og går i, har mer gjeld enn verdier. Fra ham blir det altså intet til deling. Annerledes blir det for Marte, som alltid har vært forsiktig med penger. Verdien av halvparten av alle hennes eiendeler tilfaller Peder.
Dersom den ene eller begge ektefeller har særeie, må det tas stilling til hva de ulike gjeldspostene knytter seg til. Lån som er tatt opp for å bekoste anskaffelse eller påkostninger av særeiemidler kan det i utgangspunktet ikke kreves fradrag for på felleseieskiftet. Slik gjeld omtales ofte som særgjeld. Dersom særgjelden er større enn verdien av ektefellens totale særeie, kan det imidlertid gjøres fradrag i felleseiemidler for det overskytende.
Regelen kan gi svært urimelige utslag, noe som kan belyses ved følgende eksempel: Lars Holm tar opp et lån, med avdragsfrihet i fem år, for å finansiere drømmebilen, hvoretter Lars og Eva Holm inngår en ektepakt hvor det avtales at bilen skal være mannens særeie. For øvrig avtaler de at alle andre eiendeler skal være deres felleseie. Etter fire år finner Lars og Eva ut at de skal skille lag. På dette tidspunktet er lånet fremdeles like stort, men bilen har naturligvis sunket betraktelig i verdi – særgjelden er m.a.o. større enn verdien av særeiet. Dette gir Lars rett til å kreve fradrag for det overskytende i hans felleseiemidler, hvilket innebærer at det blir mindre til deling fra ham. I realiteten innebærer dette at Eva må betale for en del av en eiendel som Lars holder utenfor felleseieskiftet.
Ole Christian Høie
Advokat
Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no