Advokaters taushetsplikt i saker om arv – kan den bli opphevet?
22/06/17 Seksjon: Arv og arveavgift
Den kan oppheves, men det er det i så fall klienten selv som må gjøre. I denne artikkelen skal vi se litt på muligheten for å få opphevet en advokats taushetsplikt etter at klienten har gått bort. Også etter at klienten er død, «lever» nemlig advokatens taushetsplikt videre i beste velgående, for å si det slik, og da kan jo den tidligere klienten ikke oppheve taushetsplikten selv, til tross for at nettopp det kan være til hjelp i enkelte saker for å finne ut hva klienten egentlig hadde i tankene og mente da hun fikk hjelp til å opprette et testament. Hva kan man da gjøre – om noe i det hele tatt?
La oss ta et nokså vanlig eksempel. Kari oppsøker advokat Morten Flink og ber ham sette opp et testament. Advokaten setter opp et testament som omfatter ønskene hennes, men etter Karis bortgang blir det allikevel strid mellom arvingene om forståelsen av testamentets innhold, og saken havner i Oslo tingrett. Den ene arvingen, Petter, kontakter advokat Flink og forteller at han ønsker å føre Flink som vitne, men advokaten svarer at han fortsatt har taushetsplikt om alt Kari betrodde ham i klientmøtet, så det må nok Petter bare glemme. Og dette er fortsatt den klare hovedregelen også etter Karis bortgang, men hvis spesielle omstendigheter skulle tilsi det, er det faktisk en mulighet for at advokaten kan vitne allikevel, selv om det er nokså sjelden at dette skjer. Det er jo av og til viktig for enkelte arvinger å få vite – om mulig – hva Harald eller Kari egentlig mente da testamentet ble opprettet, og hvis dét kan være avgjørende for saksutfallet, må arvingen vurdere om han kan få opphevet advokatens taushetsplikt slik at han allikevel kan eller må avgi vitneforklaring i saken.
I tvisteloven, som regulerer rettsforhandlingene når sivile saker skal avgjøres av retten, står det i § 22-5 et direkte forbud mot at en advokat kan avgi vitneforklaring om det en klient har betrodd ham. Allikevel kan retten – for eksempel i slike tilfeller som beskrives i denne artikkelen, og etter begjæring fra en av sakens parter - komme til at det foreligger gode eller sterke nok reelle grunner til å gjøre unntak fra taushetsplikten. Vi har flere høyesterettsdommer om dette temaet, og i juridisk teori har det vært enighet om taushetsplikten må modifiseres ved klientens død. Spørsmålet ble på prinsipielt grunnlag behandlet av Norges Høyesterett i 2006, omtalt i Rt. 2006 s. 633.
Det skjer nok ikke sjelden at arvingene – når et testament blir fremlagt og boet skal skiftes – lurer på hva som var årsaken til at testator foretok disposisjoner som de ikke helt forstår bakgrunnen for. Alle barn har krav på arv etter foreldrene, og pliktdelsarven utgjør i dag 2/3 av det avdøde etterlater seg, dog kan det bestemmes at en eller flere arvinger ikke skal arve mer enn kr. 1.000.000, pliktdelsarvens nedre grense. (I forslaget til ny arvelov blir sannsynligvis pliktdelsarven redusert til halvparten av dødsboet, og om dette kan du finne informasjon i artiklene våre om nytt i den nye arveloven.) Hvis det er 10.000.000 i et bo og Per og Pål blir «avspist» med 1.000.000 hver, mens lillebroren Espen blir tiltestamentert resten, har det jo foregått en svært skjev fordeling av arven. Kanskje Per og Pål egentlig skjønner hvorfor, mens i andre tilfeller kommer en slik bestemmelse som lyn fra klar himmel. Hvis testamentet i slike tilfeller ikke sier noe om hvorfor avdøde valgte å disponere på denne måten, vil sikkert de arvingene som føler seg forbigått begynne å lure på hva begrunnelsen egentlig var. Da er kanskje ikke veien så lang før de kontakter en advokat for å finne ut om det er mulig å få advokat Flink til å bryte taushetsløftet han ga Kari, eller at de anlegger søksmål i forbindelse med booppgjøret og krever at advokat Flink skal bli løst fra taushetsplikten, noe retten kan beslutte dersom sterke grunner taler for det.
Eksemplene kan varieres, og ethvert tilfelle må vurderes konkret, slik høyesterettsdommen fra 2006 gir anvisning på. La oss si at Kari ikke fikk profesjonell hjelp til å sette opp testamentet, men at hun opprettet det selv. Imidlertid oppsøkte hun Morten Flink en stund senere fordi hun ikke var sikker på hvordan testamentet best kunne oppbevares. Og i det møtet viste hun ham testamentet og kanskje fortalte hun ham også hvorfor hun hadde foretatt de forskjellige testamentariske disposisjonene? En slik sak ble avgjort i mars i år av Borgarting lagmannsrett.
I høyesterettssaken fra 2006 hadde retten uttalt at det «bør kunne gjøres unntak fra taushetsplikten i tilfeller der fordelene ved unntaket er vesentlig større enn den krenkelse av fortroligheten mellom klient og advokat (det) vil dreie seg om». Og den saken dreide seg både om forståelsen av en ektepakt og et testament som var opprettet samtidig. Høyesterett uttalte også at «Det må foretas en konkret vurdering av omstendighetene i det enkelte tilfelle». Og: «Ved vurderingen vil avdødes interesse og hans formodede vilje stå sentralt». Hva avdøde egentlig ville oppnå da testamentet ble opprettet står helt sentralt i disse sakene – det har også sammenheng med at alle testamenter skal tolkes der flere enn ett svar er mulig på hva testator egentlig hadde i sinne ved opprettelsen.
I årets lagmannsrettssak hadde testator selv opprettet testamentet, og advokaten hun oppsøkte hadde kun vært engasjert i forbindelse med et tidligere arveoppgjør i familien. Tingretten hadde besluttet at advokaten kunne avgi vitneforklaring, men avgjørelsen ble altså brakt inn for en overordnet instans. Lagmannsretten ga uttrykk for at høyesterettsdommen fra 2006 – som har vært fulgt opp i senere rettspraksis – går noe lengre i å gi adgang til å gjøre unntak fra taushetsplikten etter klientens død enn det som har vært lagt til grunn i tidligere praksis. I denne saken hadde advokaten ingen innvending mot å avgi forklaring som vitne. Men på avgjørelsestidspunktet visste hverken sakens parter eller retten hvilken informasjon advokaten faktisk hadde å bidra med, ei heller om det han visste ville kaste nærmere lys over sakens hovedspørsmål. Retten la til grunn at man ikke kunne se bort fra at advokaten, i møtet han hadde hatt med klienten en uke etter at testamentet ble opprettet, fikk opplysninger om avdødes mening med testamentet. Advokaten hadde også opplyst om at han hadde informasjon om avdødes testasjonsvilje. Retten uttalte at det måtte være i avdødes interesse at man fikk et så godt grunnlag som mulig for en materielt riktig avgjørelse. Lagmannsretten kom derfor til at det forelå sterke reelle grunner «for å bringe klarhet i hva avdøde mente med testamentet ved å gjøre unntak fra advokat …x.taushetsplikt.» (Når vi snakker om dommers materielle innhold, så mener vi den delen av dommen som gjelder de faktiske forholdene som retten skal anvende rettsregler på.)
I dommen fra 2006 nevnte Høyesterett at de «som trer inn i avdødes sted vil kunne ha behov for å bringe klarhet i forholdene. Tilsvarende gjelder der avdøde har foretatt disposisjoner som først aktualiserer seg ved dødsfall slik som ved testament og andre dødsdisposisjoner.» I lagmannsretten var nettopp disse momentene helt sentrale, slik at det neppe var vanskelig å se for seg at avgjørelsen måtte bli slik.
Disse dommene illustrerer at selv om utgangspunktet kan være som vanskeligst, har vi heldigvis unntaksregler som kan gjøre det mulig å få opplyst fakta i en sak bedre, slik at retten skal ha et best mulig grunnlag for å avsi en riktig dom i saken. Og når vi ikke har skriftlige bestemmelser om slikt, har vi med såkalt ulovfestet rett å gjøre.
juni, 2017
Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no
La oss ta et nokså vanlig eksempel. Kari oppsøker advokat Morten Flink og ber ham sette opp et testament. Advokaten setter opp et testament som omfatter ønskene hennes, men etter Karis bortgang blir det allikevel strid mellom arvingene om forståelsen av testamentets innhold, og saken havner i Oslo tingrett. Den ene arvingen, Petter, kontakter advokat Flink og forteller at han ønsker å føre Flink som vitne, men advokaten svarer at han fortsatt har taushetsplikt om alt Kari betrodde ham i klientmøtet, så det må nok Petter bare glemme. Og dette er fortsatt den klare hovedregelen også etter Karis bortgang, men hvis spesielle omstendigheter skulle tilsi det, er det faktisk en mulighet for at advokaten kan vitne allikevel, selv om det er nokså sjelden at dette skjer. Det er jo av og til viktig for enkelte arvinger å få vite – om mulig – hva Harald eller Kari egentlig mente da testamentet ble opprettet, og hvis dét kan være avgjørende for saksutfallet, må arvingen vurdere om han kan få opphevet advokatens taushetsplikt slik at han allikevel kan eller må avgi vitneforklaring i saken.
I tvisteloven, som regulerer rettsforhandlingene når sivile saker skal avgjøres av retten, står det i § 22-5 et direkte forbud mot at en advokat kan avgi vitneforklaring om det en klient har betrodd ham. Allikevel kan retten – for eksempel i slike tilfeller som beskrives i denne artikkelen, og etter begjæring fra en av sakens parter - komme til at det foreligger gode eller sterke nok reelle grunner til å gjøre unntak fra taushetsplikten. Vi har flere høyesterettsdommer om dette temaet, og i juridisk teori har det vært enighet om taushetsplikten må modifiseres ved klientens død. Spørsmålet ble på prinsipielt grunnlag behandlet av Norges Høyesterett i 2006, omtalt i Rt. 2006 s. 633.
Det skjer nok ikke sjelden at arvingene – når et testament blir fremlagt og boet skal skiftes – lurer på hva som var årsaken til at testator foretok disposisjoner som de ikke helt forstår bakgrunnen for. Alle barn har krav på arv etter foreldrene, og pliktdelsarven utgjør i dag 2/3 av det avdøde etterlater seg, dog kan det bestemmes at en eller flere arvinger ikke skal arve mer enn kr. 1.000.000, pliktdelsarvens nedre grense. (I forslaget til ny arvelov blir sannsynligvis pliktdelsarven redusert til halvparten av dødsboet, og om dette kan du finne informasjon i artiklene våre om nytt i den nye arveloven.) Hvis det er 10.000.000 i et bo og Per og Pål blir «avspist» med 1.000.000 hver, mens lillebroren Espen blir tiltestamentert resten, har det jo foregått en svært skjev fordeling av arven. Kanskje Per og Pål egentlig skjønner hvorfor, mens i andre tilfeller kommer en slik bestemmelse som lyn fra klar himmel. Hvis testamentet i slike tilfeller ikke sier noe om hvorfor avdøde valgte å disponere på denne måten, vil sikkert de arvingene som føler seg forbigått begynne å lure på hva begrunnelsen egentlig var. Da er kanskje ikke veien så lang før de kontakter en advokat for å finne ut om det er mulig å få advokat Flink til å bryte taushetsløftet han ga Kari, eller at de anlegger søksmål i forbindelse med booppgjøret og krever at advokat Flink skal bli løst fra taushetsplikten, noe retten kan beslutte dersom sterke grunner taler for det.
Eksemplene kan varieres, og ethvert tilfelle må vurderes konkret, slik høyesterettsdommen fra 2006 gir anvisning på. La oss si at Kari ikke fikk profesjonell hjelp til å sette opp testamentet, men at hun opprettet det selv. Imidlertid oppsøkte hun Morten Flink en stund senere fordi hun ikke var sikker på hvordan testamentet best kunne oppbevares. Og i det møtet viste hun ham testamentet og kanskje fortalte hun ham også hvorfor hun hadde foretatt de forskjellige testamentariske disposisjonene? En slik sak ble avgjort i mars i år av Borgarting lagmannsrett.
I høyesterettssaken fra 2006 hadde retten uttalt at det «bør kunne gjøres unntak fra taushetsplikten i tilfeller der fordelene ved unntaket er vesentlig større enn den krenkelse av fortroligheten mellom klient og advokat (det) vil dreie seg om». Og den saken dreide seg både om forståelsen av en ektepakt og et testament som var opprettet samtidig. Høyesterett uttalte også at «Det må foretas en konkret vurdering av omstendighetene i det enkelte tilfelle». Og: «Ved vurderingen vil avdødes interesse og hans formodede vilje stå sentralt». Hva avdøde egentlig ville oppnå da testamentet ble opprettet står helt sentralt i disse sakene – det har også sammenheng med at alle testamenter skal tolkes der flere enn ett svar er mulig på hva testator egentlig hadde i sinne ved opprettelsen.
I årets lagmannsrettssak hadde testator selv opprettet testamentet, og advokaten hun oppsøkte hadde kun vært engasjert i forbindelse med et tidligere arveoppgjør i familien. Tingretten hadde besluttet at advokaten kunne avgi vitneforklaring, men avgjørelsen ble altså brakt inn for en overordnet instans. Lagmannsretten ga uttrykk for at høyesterettsdommen fra 2006 – som har vært fulgt opp i senere rettspraksis – går noe lengre i å gi adgang til å gjøre unntak fra taushetsplikten etter klientens død enn det som har vært lagt til grunn i tidligere praksis. I denne saken hadde advokaten ingen innvending mot å avgi forklaring som vitne. Men på avgjørelsestidspunktet visste hverken sakens parter eller retten hvilken informasjon advokaten faktisk hadde å bidra med, ei heller om det han visste ville kaste nærmere lys over sakens hovedspørsmål. Retten la til grunn at man ikke kunne se bort fra at advokaten, i møtet han hadde hatt med klienten en uke etter at testamentet ble opprettet, fikk opplysninger om avdødes mening med testamentet. Advokaten hadde også opplyst om at han hadde informasjon om avdødes testasjonsvilje. Retten uttalte at det måtte være i avdødes interesse at man fikk et så godt grunnlag som mulig for en materielt riktig avgjørelse. Lagmannsretten kom derfor til at det forelå sterke reelle grunner «for å bringe klarhet i hva avdøde mente med testamentet ved å gjøre unntak fra advokat …x.taushetsplikt.» (Når vi snakker om dommers materielle innhold, så mener vi den delen av dommen som gjelder de faktiske forholdene som retten skal anvende rettsregler på.)
I dommen fra 2006 nevnte Høyesterett at de «som trer inn i avdødes sted vil kunne ha behov for å bringe klarhet i forholdene. Tilsvarende gjelder der avdøde har foretatt disposisjoner som først aktualiserer seg ved dødsfall slik som ved testament og andre dødsdisposisjoner.» I lagmannsretten var nettopp disse momentene helt sentrale, slik at det neppe var vanskelig å se for seg at avgjørelsen måtte bli slik.
Disse dommene illustrerer at selv om utgangspunktet kan være som vanskeligst, har vi heldigvis unntaksregler som kan gjøre det mulig å få opplyst fakta i en sak bedre, slik at retten skal ha et best mulig grunnlag for å avsi en riktig dom i saken. Og når vi ikke har skriftlige bestemmelser om slikt, har vi med såkalt ulovfestet rett å gjøre.
juni, 2017
Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no