Barnets medbestemmelsesrett og ungdommers rett til å treffe beslutninger selv
Allerede fra det fyller 7 år skal barnets mening bli hørt i så kompliserte saker som hvor det skal bo fast etter et samlivsbrudd, og loven legger opp til at etter hvert som barnet utvikler seg og blir eldre, skal det gradvis legges større vekt på hva det mener om personlige . Fra barnet har fylt 12 år skal det legges stor vekt på hva barnet mener, på 15-årsdagen får tenåringen rett til selv å treffe valg om videre utdanning, og når hun fyller 18 år er hun blitt myndig, hvilket innebærer at fra da av kan hun bestemme seg for å flytte hjemmefra hvis hun vil og for øvrig treffe beslutninger om nesten alt hun ønsker å bestemme selv. Rundt omkring i lovene våre finnes det spredte regler om barns rett til å medvirke ved beslutninger; et eksempel er at allerede fra barnehagealder får det en viss medbestemmelsesrett, men dette går vi ikke nærmere inn på i denne artikkelen .
Barnelovens bestemmelser om vårt tema er hovedsakelig samlet i paragrafene 31-33, men også i et par andre paragrafer finnes det regler det er greit å kjenne til om temaet, både for voksne og for barna. Og uavhengig av de enkelte bestemmelsene i loven, skal de – når innholdet skal anvendes i konkrete typetilfeller - forstås og fortolkes ut fra barnelovens «generalklausul» - barnets beste – som er barnelovens bærende hovedregel. § 31 inneholder hovedbestemmelsen om barnets rett til å bli hørt før foreldrene treffer beslutninger om forhold som angår og er viktige for barnet selv. Hensikten er at allerede fra barnet er nokså lite skal det få komme med tanker og synspunkter i forkant av en avgjørelse, og loven sier klart at etter at barnet er fylt syv år, skal det i stadig stigende utstrekning og i samsvar med barnets modenhetsgrad legges vekt på barnets mening. Og for at barnet skal kunne ha en mening om spørsmål av viktighet, plikter begge foreldrene å gi det relevant informasjon om saken.
Dette gjelder både de store spørsmålene, som hvor barnet skal bo fast etter et samlivsbrudd eller omfanget og innholdet av samvær med den andre forelderen, men også når det gjelder mer dagligdagse ting. Når det gjelder spørsmålene om fast bosted og samvær, skyldes problemene som oppstår at foreldrene går fra hverandre, og ofte har det oppstått en konflikt mellom dem – også om hvor barnet nå skal bo fast. Her kan barnets rett til å bli hørt fort komme på kollisjonskurs med et konkret behov for å skåne og skjerme barnet best mulig fra konflikten, som av og til kan gi seg sterke utslag i form av gjensidige beskyldninger foreldrene imellom. Men jo eldre barnet er, jo mer plikter foreldrene å lytte til barnet og ta hensyn til barnets meninger og ønsker. Det samme gjelder oppnevnte sakkyndige og dommeren når disse tvistesakene havner i retten. Og fra barnet har fylt 12 år, skal det legges stadig større vekt på hva barnet mener om personlige forhold. 15 års alder er neste «magiske grense» i loven, for når denne fødselsdagen er kommet, kan tenåringen selv treffe beslutninger om sin utdannelse, og hun har rett til å melde seg inn i og ut av foreninger på egen hånd. Dette fremgår av § 33.
Barnets verger:
Normalt vil foreldrene være barnets verger, og slik barneloven lyder nå, vil begge også normalt ha foreldreansvaret for barnet sammen. Hva dette omfatter og betyr kan du lese om i en annen artikkel på www.advokat-hoie.no Foreldrenes rettigheter og ansvar defineres imidlertid ikke bare i barneloven, også i vergemålsloven finner vi viktige bestemmelser om forholdet mellom barn og foreldre.
Det skjer nok ikke så sjelden at barnet er uenig i foreldrenes avgjørelser, og innimellom klarer ikke foreldrene å bli enige om hva som er til barnets beste i både små og store spørsmål heller. Hva da? For disse tilfellenes skyld har vi bestemmelser i vergemålsloven i § 17 og § 18 som kan være til god hjelp når det gjelder de større spørsmålene her i livet. En mindreårig som er uenig i en avgjørelse truffet av vergene kan bringe saken inn for fylkesmannen for overprøving, og det samme kan en eller begge vergene gjøre hvis de ikke klarer å bli enige om spørsmål som er viktig for barnet deres. Så det finnes heldigvis en «overformynder» i slike saker – en overordnet instans som plikter å høre alle de impliserte personenes synspunkter før en avgjørelse blir truffet.
Et praktisk eksempel:
Tenåringen Harald, som fyller 16 år i juli, har fått en mulighet til å bo et år i USA og gå på highschool der. Han opplever dette som et supert tilbud og vil gjerne reise. Han har nemlig en norskfødt tante som er gift med en mann fra San Fransisco, og familien har selv to barn som ikke er så langt fra jevngamle med Harald. Det dreier seg konkret om Haralds søster, som velvillig har åpnet sitt hjem for nevøen. Men Haralds foreldre er skilt, og Haralds mor motsetter seg nokså kraftig ethvert fremstøt for å kunne sette hjulene i gang, blant annet må det jo søkes visum og oppholdstillatelse for det aktuelle året, og situasjonen synes nokså låst, til tross for at Harald og faren viser til barnelovens § 33 om retten til selv å velge utdannelsen videre. Det kan ikke gjelde utenlandsopphold i et helt år på en annen skole og i et helt fremmed miljø, sier mor, og tenk på all uroen som hersker der borte. Hun viser også til bestemmelsen om barns reiser til utlandet i barnelovens § 41. Harald og faren bestred at den bestemmelsen kom til anvendelse på situasjonen. Hvorvidt tvisten på grunn av barneloven eventuelt måtte bringes inn for tingretten med anmodning om en rask avgjørelse tas det ikke standpunkt til her, men vi vil nevne at vergemålsloven inneholder noen spesialbestemmelser som gjør det mulig å henvende seg til fylkesmannen og be om hjelp når andre typer uenighet mellom foreldrene eller mellom barnet og vergene oppstår.
Bestemmelsene om overprøving i slike saker er neppe særlig godt kjent i befolkningen, og for eksempelets skyld sier vi at tvisten kan løses av fylkesmannen. Haralds far kontaktet først en advokat og spurte om råd, og da ble jo fremgangsmåten raskt etablert! Far og sønn fikk litt hjelp til å tilskrive og fremlegge saken for fylkesmannen, der de i brevet fikk fremmet sine syn på saken, og etter å ha bedt om og fått kommentarer fra moren, tok fylkesmannen avgjørelsen for dem alle. I dette tilfellet fikk Harald (og faren) medhold i sine synspunkter og forståelsen av de aktuelle paragrafene, slik at oppholdet kunne gjennomføres.
Flytting med barnet.
En kilde til strid mellom foreldre oppstår lett dersom den ene vil ta med seg barnet og flytte. Typetilfellene er mange, alt fra å flytte barnet fra en barnehage til en annen til å flytte fra Oslo til Tromsø, der barnet må skifte både skole og alle kjente omgivelser blir borte. Det finnes flere regler i barneloven om en forelders rett til å flytte med barnet, både innenlands og utenlands. Og i disse sakene plikter forelderen som vil flytte å gi den andre varsel skriftlig i god tid, slik at den andre skal få anledning til å bringe tvisten inn for retten med anmodning om en midlertidig avgjørelse og på den måten forhåpentligvis kan få en rettslig avgjørelse av spørsmålet før flyttingen er et faktum. Når det gjelder utenlandsreiser med barnet gjelder det også egne regler, og ingen har rett til å ta med seg barnet til utlandet mot dets vilje etter at det har fylt 12 år.
juni, 2017
Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no
Barnelovens bestemmelser om vårt tema er hovedsakelig samlet i paragrafene 31-33, men også i et par andre paragrafer finnes det regler det er greit å kjenne til om temaet, både for voksne og for barna. Og uavhengig av de enkelte bestemmelsene i loven, skal de – når innholdet skal anvendes i konkrete typetilfeller - forstås og fortolkes ut fra barnelovens «generalklausul» - barnets beste – som er barnelovens bærende hovedregel. § 31 inneholder hovedbestemmelsen om barnets rett til å bli hørt før foreldrene treffer beslutninger om forhold som angår og er viktige for barnet selv. Hensikten er at allerede fra barnet er nokså lite skal det få komme med tanker og synspunkter i forkant av en avgjørelse, og loven sier klart at etter at barnet er fylt syv år, skal det i stadig stigende utstrekning og i samsvar med barnets modenhetsgrad legges vekt på barnets mening. Og for at barnet skal kunne ha en mening om spørsmål av viktighet, plikter begge foreldrene å gi det relevant informasjon om saken.
Dette gjelder både de store spørsmålene, som hvor barnet skal bo fast etter et samlivsbrudd eller omfanget og innholdet av samvær med den andre forelderen, men også når det gjelder mer dagligdagse ting. Når det gjelder spørsmålene om fast bosted og samvær, skyldes problemene som oppstår at foreldrene går fra hverandre, og ofte har det oppstått en konflikt mellom dem – også om hvor barnet nå skal bo fast. Her kan barnets rett til å bli hørt fort komme på kollisjonskurs med et konkret behov for å skåne og skjerme barnet best mulig fra konflikten, som av og til kan gi seg sterke utslag i form av gjensidige beskyldninger foreldrene imellom. Men jo eldre barnet er, jo mer plikter foreldrene å lytte til barnet og ta hensyn til barnets meninger og ønsker. Det samme gjelder oppnevnte sakkyndige og dommeren når disse tvistesakene havner i retten. Og fra barnet har fylt 12 år, skal det legges stadig større vekt på hva barnet mener om personlige forhold. 15 års alder er neste «magiske grense» i loven, for når denne fødselsdagen er kommet, kan tenåringen selv treffe beslutninger om sin utdannelse, og hun har rett til å melde seg inn i og ut av foreninger på egen hånd. Dette fremgår av § 33.
Barnets verger:
Normalt vil foreldrene være barnets verger, og slik barneloven lyder nå, vil begge også normalt ha foreldreansvaret for barnet sammen. Hva dette omfatter og betyr kan du lese om i en annen artikkel på www.advokat-hoie.no Foreldrenes rettigheter og ansvar defineres imidlertid ikke bare i barneloven, også i vergemålsloven finner vi viktige bestemmelser om forholdet mellom barn og foreldre.
Det skjer nok ikke så sjelden at barnet er uenig i foreldrenes avgjørelser, og innimellom klarer ikke foreldrene å bli enige om hva som er til barnets beste i både små og store spørsmål heller. Hva da? For disse tilfellenes skyld har vi bestemmelser i vergemålsloven i § 17 og § 18 som kan være til god hjelp når det gjelder de større spørsmålene her i livet. En mindreårig som er uenig i en avgjørelse truffet av vergene kan bringe saken inn for fylkesmannen for overprøving, og det samme kan en eller begge vergene gjøre hvis de ikke klarer å bli enige om spørsmål som er viktig for barnet deres. Så det finnes heldigvis en «overformynder» i slike saker – en overordnet instans som plikter å høre alle de impliserte personenes synspunkter før en avgjørelse blir truffet.
Et praktisk eksempel:
Tenåringen Harald, som fyller 16 år i juli, har fått en mulighet til å bo et år i USA og gå på highschool der. Han opplever dette som et supert tilbud og vil gjerne reise. Han har nemlig en norskfødt tante som er gift med en mann fra San Fransisco, og familien har selv to barn som ikke er så langt fra jevngamle med Harald. Det dreier seg konkret om Haralds søster, som velvillig har åpnet sitt hjem for nevøen. Men Haralds foreldre er skilt, og Haralds mor motsetter seg nokså kraftig ethvert fremstøt for å kunne sette hjulene i gang, blant annet må det jo søkes visum og oppholdstillatelse for det aktuelle året, og situasjonen synes nokså låst, til tross for at Harald og faren viser til barnelovens § 33 om retten til selv å velge utdannelsen videre. Det kan ikke gjelde utenlandsopphold i et helt år på en annen skole og i et helt fremmed miljø, sier mor, og tenk på all uroen som hersker der borte. Hun viser også til bestemmelsen om barns reiser til utlandet i barnelovens § 41. Harald og faren bestred at den bestemmelsen kom til anvendelse på situasjonen. Hvorvidt tvisten på grunn av barneloven eventuelt måtte bringes inn for tingretten med anmodning om en rask avgjørelse tas det ikke standpunkt til her, men vi vil nevne at vergemålsloven inneholder noen spesialbestemmelser som gjør det mulig å henvende seg til fylkesmannen og be om hjelp når andre typer uenighet mellom foreldrene eller mellom barnet og vergene oppstår.
Bestemmelsene om overprøving i slike saker er neppe særlig godt kjent i befolkningen, og for eksempelets skyld sier vi at tvisten kan løses av fylkesmannen. Haralds far kontaktet først en advokat og spurte om råd, og da ble jo fremgangsmåten raskt etablert! Far og sønn fikk litt hjelp til å tilskrive og fremlegge saken for fylkesmannen, der de i brevet fikk fremmet sine syn på saken, og etter å ha bedt om og fått kommentarer fra moren, tok fylkesmannen avgjørelsen for dem alle. I dette tilfellet fikk Harald (og faren) medhold i sine synspunkter og forståelsen av de aktuelle paragrafene, slik at oppholdet kunne gjennomføres.
Flytting med barnet.
En kilde til strid mellom foreldre oppstår lett dersom den ene vil ta med seg barnet og flytte. Typetilfellene er mange, alt fra å flytte barnet fra en barnehage til en annen til å flytte fra Oslo til Tromsø, der barnet må skifte både skole og alle kjente omgivelser blir borte. Det finnes flere regler i barneloven om en forelders rett til å flytte med barnet, både innenlands og utenlands. Og i disse sakene plikter forelderen som vil flytte å gi den andre varsel skriftlig i god tid, slik at den andre skal få anledning til å bringe tvisten inn for retten med anmodning om en midlertidig avgjørelse og på den måten forhåpentligvis kan få en rettslig avgjørelse av spørsmålet før flyttingen er et faktum. Når det gjelder utenlandsreiser med barnet gjelder det også egne regler, og ingen har rett til å ta med seg barnet til utlandet mot dets vilje etter at det har fylt 12 år.
juni, 2017
Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no