Det spiller i utgangspunktet ingen rolle om du leier din bolig, om du er selveier (eierseksjonssameie) eller om du har borett til en borettslagsleilighet – regelen i lovverket er den samme. I det følgende vil borettslaget bli brukt som eksempel.

Hva sier loven?
Hvis det ikke er innført forbud mot dyrehold i borettslaget, er det i utgangspunktet fritt frem. Dyreeier kan holde seg med de dyr han vil, så lenge dette ikke er til urimelig eller unødvendig sjenanse for øvrige beboere. Det skal altså en del til for å kunne nekte en andelseier å holde dyr. Borettslaget, ved generalforsamlingen eller styret, må likevel kunne innføre rimelige ”kjøreregler”, bl.a. om at hundeeiere må plukke opp etter hunden og at hunden må føres i bånd på borettslagets område.

Hvis borettslaget har innført forbud mot dyrehold, sier loven at andelseiere likevel har rett til å holde seg med dyr, dersom ”gode grunner” taler for det, og dyreholdet ikke er til ”ulempe” for øvrige beboere. Dersom lovens vilkår er oppfylt, behøver altså ikke andelseieren å respektere forbud i husordensregler eller vedtekter. Som leseren vil forstå, er imidlertid lovens begreper svært skjønnsmessige, og det er ikke alltid like enkelt på forhånd å vite om man har retten på sin side. I de fleste tilfeller vil vi derfor fraråde andelseiere å trosse forbudet før spørsmålet er avklart, med mindre det er mer eller mindre gitt at forbudet må vike for loven.

Dersom borettslaget, hvor det har vært tillatt med dyrehold, innfører forbud, må laget i utgangspunktet akseptere at dyreeiere beholder dyrene de allerede har, uavhengig av om lovens vilkår for øvrig er oppfylt.

Gode grunner og ulemper.
Skoleeksempler på gode grunner i lovens forstand er den blindes behov for førerhund og politihunden. Det er imidlertid på det rene at også medisinske grunner kan være nok til å utgjøre gode grunner i lovens forstand. Fra rettspraksis har vi eksempler på at mennesker som går gjennom en tung periode, f.eks. i forbindelse med samlivsbrudd, vil kunne ha gode grunner. Det samme gjelder mennesker som av depresjon eller andre grunner isolerer seg i hjemmet – som alle vet skal hunder ut på tur hva enten eieren vil eller ikke.

Ulemper kan være alt fra støy (bjeffing) og lukt (katter som gjør fra seg i oppgangen), til allergiske reaksjoner som følge av dyreholdet. Det er imidlertid ikke nok at naboen generelt misliker hunder og henviser til at dyrehold er forbudt iht. husordensreglene. Loven krever at det foreligger en konkret og påviselig ulempe. Det må også være årsakssammenheng mellom dyreholdet og ulempen. Dersom hunden ikke forverrer allergikerens tilstand overhodet – f.eks. fordi hunden bringes ut og inn av leiligheten gjennom en egen inngang, så er kravet om årsakssammenheng normalt ikke oppfylt.

Interesseavveining.
Hva så hvis dyreholderen har gode grunner, samtidig som dyret er til ulempe i lovens forstand for øvrige beboere? Herom strides de lærde. Enkelte mener at såfremt dyreholdet faktisk er til ulempe, så må dyreholderens gode grunner vike. Etter vår mening er ikke dette holdbart. En slik forståelse av loven betyr at hundens gjøing når postmannen smeller i postkassene i trappeoppgangen én gang daglig stenger for den blindes adgang til å holde seg med blindehund. Slik vi ser det må det foretas en interesseavveining mellom dyreeierens gode grunner og øvrige beboeres ulemper. Jo sterkere ulempe, desto sterkere gode grunner må det kreves. Vi har eksempler fra rettspraksis hvor retten har funnet at dyret er til ulempe i lovens forstand, men at dyreeierens grunner er så vidt sterke at naboens ulempe må vike. Vi understreker imidlertid at det ikke med sikkerhet kan sies at det skal foretas en interesseavveining som nevnt, før en sak av denne art kommer opp for Høyesterett (noe som foreløbig ikke har skjedd).

Over til noe annet: Hva hvis dyreholderen ikke har gode grunner, samtidig som dyret ikke er til ulempe for øvrige beboere overhodet? Også dette er et stridsspørsmål, hvor enkelte mener at kravet til gode grunner er absolutt, og at borettslagets forbud i slike tilfeller må respekteres. Heller ikke dette spørsmålet er bragt inn for Høyesterett etter at vi fikk nye lovregler på området. Etter vår oppfatning må det stå enhver andelseier fritt til å holde seg med dyr så lenge dyreholdet ikke er til ulempe for noen. Det motsatte standpunkt er imidlertid forsvarlig rent rettslig, og ”fasitsvaret” får vi nok ikke før en sak som dette ender i Høyesterett.

Må jeg flytte?
Fra tid til annen mottar leietagere beskjed om at de må flytte ut, likesom selveiere og beboere i borettslag får beskjed om at leiligheten må tvangsselges – med mindre de kvitter seg med dyret. For de fleste er imidlertid hunden, katten, undulaten, marsvinet eller hva det måtte være, det dyrebareste de har, så å kvitte seg med dyret er sjelden et reelt alternativ. Vår erfaring bl.a. med styrer i norske borettslag er imidlertid at kunnskapene om gjeldende rett på dette området ikke alltid er helt – skal vi si – ”up to date”. Med svært få unntak er det ingen som kan tvinge deg til å flytte med mindre det foreligger en rettskraftig rettsavgjørelse, og i de fleste tilfeller har du krav på å få saken prøvd for retten. Det er slett ikke sikkert at styret har rett i at ditt dyrehold er uberettiget, og da har du rettslig krav på å bli boende, også med ditt dyr.


Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no

Stikkord: dyrehold|hund|katt