Delt fast bosted
Dagens regel i et nøtteskall: Foreldre kan avtale at barnet skal bo fast hos begge etter en nærmere bestemt brøk – vanligvis like mye hos begge. Dersom foreldrene ikke greier å komme til enighet, og saken ender i rettsapparatet, må retten (domstolen) imidlertid bestemme at barnet skal bo fast hos den ene. Domstolen har altså ikke anledning til å pålegge delt fast bosted.

Endringsforslaget går i hovedsak ut på at dagens regel om at domstolen ikke har anledning til å pålegge delt fast bosted skal videreføres. Domstolen skal imidlertid unntaksvis kunne pålegge delt fast bosted dersom det foreligger såkalte særlige grunner (”særlige grunner” er et vanlig begrep i lovspråket som markerer at vi har å gjøre med en unntaksregel).

Følgende spørsmål oppstår: Hva menes med særlige grunner i denne forbindelse? Som alltid i saker etter barneloven skal domstolens avgjørelse først og fremst rette seg etter barnets beste. Bakgrunnen for dagens lovregel som sier at domstolene ikke kan pålegge delt fast bosted, er i hovedtrekk at delt fast bosted krever samarbeidsorienterte foreldre og at det generelt er et lavt konfliktnivå mellom foreldrene. Delt fast bosted i situasjoner der foreldrene har et høyt konfliktnivå er ganske enkelt ikke regnet for å være til barnets beste. Dette illustrerer imidlertid at terskelen for at det skal foreligge ”særlige grunner” etter endringsforslaget er ganske høy. For å si det slik: Samarbeidsorienterte foreldre med lavt konfliktnivå møtes sjelden i domstolene.

Departementets uttalelser i forbindelse med endringsforslaget gjør ikke terskelen lavere: For barn under syv år skal det i utgangspunktet være uaktuelt å idømme delt fast bosted, og for barn over syv år må domstolen ha en stor grad av sikkerhet for at delt bosted vil være til det enkelte barns beste.

På godt norsk: Det skal mye til for at domstolene skal idømme delt fast bosted selv om endringsforslaget vedtas av Stortinget.

”Vanlig samvær”
Barneloven har i dag følgende definisjon av ”vanlig samvær”: Én ettermiddag i uken, annenhver helg, 14 dager i sommerferien og jul eller påske.

Hva loven mener med definisjonen er ofte gjenstand for misforståelse. Loven sier ikke at det er lovens definisjon av ”vanlig samvær” som er utgangspunktet når foreldrene selv eller domstolene skal fastsette samværets omfang. Det loven sier er at dersom foreldrene avtaler eller domstolene fastsetter ”vanlig samvær”, ja, da innebærer det at samværet er én ettermiddag i uken, annenhver helg, 14 dager i sommerferien og jul eller påske.
Lovens utgangspunkt er at foreldrene og domstolene skal ha det enkelte barns beste for øyet når samvær skal avtales eller fastsettes. Det enkelte barns beste kan tilsi at det skal være både mer eller mindre samvær enn ”vanlig samvær”. Etter vår oppfatning burde lovens definisjon derfor fjernes fra loven i forbindelse med at loven for øvrig skal revideres slik at denne type misforståelser unngås.

Barne- og likestillingsdepartementet har imidlertid foreslått at definisjonen av ”vanlig samvær” skal videreføres, likevel slik at selve definisjonen endres ved at ”vanlig samvær” utvides slik: Én ettermiddag i uken med overnatting, annenhver helg, til sammen tre uker i sommerferien og annenhver høst-, jule-, vinter- og påskeferie.

Varslingsplikt ved flytting
Begrepene ”foreldreansvar”, ”fast bosted” og ”samvær” sier noe om hvilken ”myndighet” den enkelte forelder har over barnet. De virkelige store avgjørelser i livet tilligger den eller de som har foreldreansvaret. Flytting med barnet til utlandet er et eksempel på dette. Dersom foreldrene har felles foreldreansvar, kan ikke den ene flytte utenlands med barnet uten samtykke fra den annen.

Etter dagens regelverk er dette ganske annerledes for flytting innenlands. Avgjørelse om å flytte innenlands kan nemlig tas av den forelder som barnet bor fast hos. For å sette det på spissen: Tenk deg at mor og far bor i Halden og at de har felles foreldreansvar for barnet. Barnet bor fast hos mor, men har omfattende samvær med far. Mor kan ikke flytte til Strömstad uten fars samtykke, men etter loven kan hun flytte til Kirkenes uten fars samtykke. Barneloven har riktignok en bestemmelse om, i dette eksempelet, fars rett til å bli hørt før mor flytter av gårde nordover – men vår erfaring er at denne bestemmelsen ikke fungerer etter sin hensikt når det gjelder innenlands flytting.

På denne bakgrunn er det prisverdig at departementet har foreslått å lovfeste en varslingsplikt. Dersom Stortinget vedtar forslaget, må den forelder som vil flytte varsle den annen senest seks uker før flyttingen. Det er verd å merke seg følgende: Forslaget oppstiller varslingsplikt ved flytting både for den forelder som barnet bor fast hos og for den forelder som har samvær med barnet. I tillegg er det i forslaget ikke oppstillet noen begrensning i varslingsplikten mht. hvor langt det er tale om å flytte rent geografisk.

Etter vår oppfatning mangler imidlertid dette forslaget noe ganske vesentlig, nemlig den annen parts sanksjonsmuligheter ved brudd på varslingsplikten. Dersom den forelder som barnet bor fast hos flytter til en annen del av landet uten å overholde sin varslingsplikt er den annen forelder henvist til å reise sak for rettsapparatet. I så fall, uttaler departementet, ”vil unnlatt varsling kunne tillegges vekt ved en eventuell etterfølgende sak om bosted for barnet.” Som nevnt ovenfor er det imidlertid alltid ”barnets beste” en skal frem til i en sak etter barneloven, og det vil alltid være flere momenter enn unnlatt varslingsplikt som kan og skal tillegges vekt i en slik sak. Vi ser dessverre ikke bort fra at den foreslåtte varslingsplikten, uten reelle sanksjonsmuligheter, i de langt fleste saker ikke vil være noe annet enn et slag i luften – altså dersom den forelder som flytter ikke overholder varslingsplikten.

Dersom far i eksempelet ovenfor får greie på at mor planlegger å flytte (ved at mor overholder plikten eller ved at far får greie på det av andre), eller kanskje allerede har flyttet, bør far – hvis han mener at barnet har det best ved å bli boende i Halden – handle raskt. I en etterfølgende sak om hvor barnet skal bo fast kan nemlig momentet ”risikoen ved miljøskifte” være helt sentralt. Forenklet forklart: Jo lengre tid det går fra mor og barnet flytter før far går til sak, desto mer sannsynlig er det at barnet finner seg til rette i sitt nye hjem, i skolen/barnehagen osv., og da kan momentet ”risikoen ved miljøskifte” tale for at barnet har det best ved å bli boende i Kirkenes. Dersom far går til sak relativt raskt kan imidlertid momentet ”risikoen ved miljøskifte” tale for at barnet skal bli boende i Halden fordi barnet ennå ikke har funnet seg til rette i Kirkenes.


Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no

Stikkord: barnelov|samvær|flytting