Avtaler om strafferabatt – er de bindende for domstolene?
10/12/09 Seksjon: Strafferett
Peder Aas brorsønn, Oscar Aas jr. ble av påtalemyndigheten satt under tiltale for forsikringsbedrageri. Under politiavhør var ikke Oscar veldig villig til å erkjenne noen ildspåsettelse av huset han hadde kjøpt. (Etter handelen var det blitt avdekket betydelige skjulte feil og mangler ved eiendommen, blant annet var huset befengt med muggsopp). Og han stod stedig fast ved sin opprinnelige forklaring for politiet til like før hovedforhandlingen i tingretten.
Da hadde imidlertid påtalemyndigheten fremlagt nye tekniske bevis fra åstedet, som fikk advokat Morten Flinck til å innse at Oscar jr. høyst sannsynligvis ville bli dømt i henhold til tiltalebeslutningen. Han fortalte Oscar at han kanskje kunne inngå en avtale med politiet på Oscars vegne om en såkalt tilståelsesrabatt. I samtaler om dette ble det fra politiets side antydet at dersom han tilstod og erkjente seg straffskyldig, ville man gå inn for en avtale med statsadvokaten om en betydelig strafferabatt, også slik at en del av straffepåstanden ville lyde på betinget dom.
Oscar, som jo visste hva han hadde gjort, var også blitt fortalt under avhør at tekniske undersøkelser på branntomten nok ikke ville gå i hans favør. Han bestemte seg derfor for å forhandle om en strafferabatt gjennom sin forsvarer etter råd fra denne, før han tok standpunkt til om han skulle tilstå eller ikke. Det skadet vel ikke å se hva han kunne oppnå?
Forsvareren, advokat Morten Flinck, innledet forhandlinger med påtalemyndigheten og kunne servere Oscar et tilbud om omtrent halv straff, hvorav også en halvpart ville gjøres betinget. Denne typen forhandlinger er kjent fra USA som ”plea bargaining”. For Oscar, som visste han var skyldig og at soningen kunne bli langvarig, ble tilbudet så vidt fristende at han slo til. Advokat Flinck hadde gjort det klart at bevist forsikringsbedrageri normalt blir svært strengt straffet.
Så langt var alt vel. Saken kom opp i tingretten, og Oscar tilstod også overfor dommerne. Men da dommen ble avsagt neste dag, kom sjokket. Han fikk en dom på 2 års fengsel. Påtalemyndigheten hadde lokket med ett år, hvorav 6 måneders betinget fengsel som han ville slippe å sone. Tingretten gav riktignok en strafferabatt etter eget skjønn og forgodtbefinnende på grunn av tilståelsen, som jo sparte både påtalemyndighet og domstolene for noe arbeid og omkostninger. Ett år ble gjort betinget, men Oscar måtte sone 12 måneder i stedet for de 6 som han hadde en avtale om med påtalemyndigheten.
Han anket over straffutmålingen til lagmannsretten, som forkastet anken. Dommen stod altså ved lag. Påtalemyndigheten og forsvarer anførte at det måtte tillegges selvstendig vekt ved straffutmålingen at partene hadde inngått en bindende avtale om straffens omfang. Denne anførselen ble forkastet av lagmannsretten, som gjorde det klart at rettens utgangspunkt var straffeprosessloven § 38, der det klart sies at retten ikke er bundet av påtalemyndighetens påstand. Samtidig fremgår det av straffeloven § 59, 2. ledd, at en uforbeholden tilståelse fra den siktete er noe som retten skal ta i betraktning ved straffutmålingen. Med andre ord: Retten kan dermed gi en såkalt tilståelsesrabatt.
Oscar, som fremdeles hadde hengende over sitt hode en dom der han måtte sone et helt år, anket til Norges Høyesterett. Høyesteretts ankeutvalg avslo imidlertid å behandle anken, og viste i den forbindelse til en dom avsagt av Høyesterett i storkammer. Der var vurderingstemaet om påtalemyndighetens forhåndstilsagn om påstanden kunne føre til at det gis en større tilståelsesrabatt enn det som eller ville følge av rettspraksis.
Utgangspunktet for høyesteretts tidligere storkammerdom ble for øvrig tatt i et mindretallsvotum fra en dom avsagt i 2007, der et flertall på tre dommere mente at domstolen under visse forutsetninger må tillegge slike tilsagn fra påtalemyndigheten ”en viss selvstendig betydning.” Mens et mindretall på to dommere da var av den oppfatning at tilståelsesrabatten bør være uavhengig av om den siktede har tilstått av eget tiltak, eller om tilståelsen er kommet etter tilsagn fra påtalemyndigheten om straffepåstanden.
I storkammeravgjørelsen sluttet retten seg til mindretallets betraktninger i dommen fra 2007. Mindretallet hadde lagt til grunn at det er et grunnfestet prinsipp i norsk straffeprosess at domstolene står fritt i forhold til påtalemyndighetens straffepåstand. Mindretallet slo også fast at ”forhandlinger etter mønster av amerikansk ”plea bargaining” har vært oppfattet å være ”i strid med norske rettsprinsipper” ..”. Mindretallet pekte også på prinsipielle betenkeligheter og rettferdsproblemer hvis påtalemyndighetens fremforhandlete påstand skal ha selvstendig betydning for straffutmålingen.
Disse to dommerne hadde også fremhevet det urimelige i at en siktet som først tilstår etter forhandlinger med påtalemyndigheten, skal komme bedre ut enn en som tilstår på et tidlig stadium, uten noe tilsagn fra påtalemyndigheten.
Førstvoterende i storkammerdommen konkluderte som følger:
”Min konklusjon er etter dette den samme som mindretallets i 2007-dommen – at en påstand som påtalemyndigheten har nedlagt som motstykke til en tilståelse, ikke kan tillegges selvstendig betydning ved straffutmålingen.”
Oscar Aas jr. måtte forberede seg på 12 måneder bak lås og slå, og advokat Morten Flinck måtte nok revurdere sin rådgivning til strafferettsklientene sine.
Ole Christian Høie
advokat
Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no