Hvis alle som er betenkt i det ugyldige testamentet godkjenner det til tross for de manglene som ugyldiggjør det, vil det som oftest reparere feilen, i den forstand at arvingene fordeler arven i henhold til testamentets ordlyd. Men hvis testator har forsøkt å gjøre et barn – en livsarving etter loven – arveløs, er dette nesten aldri gyldig, og testamentet må som utgangspunkt vike for livsarvingenes arverett. En annen ”skrekkscenario”: Hva hvis det viser seg at det dukker opp et tidligere opprettet testament som ikke er tilbakekalt, eller der tilbakekallet er gjennomført i det ugyldige testamentet? Da er jo også tilbakekallet ugyldig! Da kan faktisk arvingene i det gamle testamentet melde seg på banen og kreve den arven de opprinnelig var tiltenkt. Og hvis de ikke finner ut at de har et krav å melde før etter noen år, så gjelder det en tiårs foreldelsesfrist før arvekravet deres bortfaller. Det kan komme som en svært ubehagelig overraskelse for de som eventuelt da må tilbakebetale en arv de allerede har forbrukt.

Arvelovens formkrav
Enkelte av arvelovens formkrav er absolutte, hvilket altså vi si at hvis de ikke er overholdt faller testamentet bort. I tillegg til formkravene, kan det være gjort feil med hensyn til hvilken råderett testator faktisk hadde, og det kan være at kravet til vitnenes uavhengighet heller ikke er oppfylt. Det er altså en rekke fallgruver knyttet til testamenter, deres opprettelse eller endring. Det er derfor svært tilrådelig å bruke tid og penger på profesjonell advokatbistand når slikt skal gjøres.

For de ordinære testamenters vedkommende, er det for det første krav om skriftlighet. For det andre må testamentet bevitnes at to myndige personer. De må være til stede sammen, og de må vite at det er et testament de skal bevitne testators underskrift av. De behøver imidlertid ikke være blitt kjent med testamentets innhold. Etter norsk rett anerkjennes for øvrig også såkalte nødtestamenter – testamentariske disposisjoner opprettet muntlig eller skriftlig i en nødsituasjon, dersom visse minstekrav er oppfylt.

Krav til testamentsvitnene
Et testamentsvitne kan ikke være hvem som helst. Vitnene må være minst 18 år og selv være ved full sans og samling. Så må de tilfredsstille visse habilitetskrav. Etter loven kan testator ikke foreta en disposisjon i sitt testament til fordel for et testamentsvitne, ei heller til fordel for vitnets ektefelle, slektning i rett opp- eller nedstigende linje eller til vitnets søsken, eller til fordel for ektefellen til en slik nær slektning eller for en like nær slektning til ektefellen til et vitne. (Det er ikke lett å følge hele denne rekken med mulige personer testamentet ikke må inneholde disposisjoner til fordel for, så det enkleste er å benytte vitner som overhodet ikke er i slekt med noen av dem det angår).
Styremedlem og lignende personer i selskaper, foreninger etc. kan heller ikke benyttes som vitner.

Sikkerhetsventil
Når man ser på den omfattende oppramsing av hvem som ikke kan benyttes som testamentsvitner ovenfor, er det kanskje ikke rart at arveloven har innført en sikkerhetsventil. Mange kan snuble her, og hvis tilknytningen egentlig er fjern og hvis den trolig ikke har hatt noe å si for innholdet i testamentet (hvorfor det ble slik) er disposisjonen gyldig allikevel.

Manglende testasjonsevne hos testator
Mange av de rettssakene som føres på arverettens område gjelder nettopp situasjoner der noen trekker testators rettslige testasjonsevne i tvil, det gjøres følgelig gjeldende at testator ikke lenger hadde det vi kaller rettslig handleevne.
Den testasjonsrettslige handleevnen faller bort hvis testator er sinnssyk, hvis han er alvorlig hemmet i sin sjelelige utvikling, eller i høy grad er sjelelig svekket da testamentet ble opprettet, hvis ikke det blir funnet usannsynlig at sinnslidelsen har hatt innvirkning på innholdet i disposisjonen.
Vanligst er det nok at testators åndsevner har sunket under et bestemt lavmål – alderdomssløvhet,senilitet. I denne oversiktsartikkelen får det rekke å si at det ofte er vanskelig å si akkurat hvor grensen går og om den er overskredet i det enkelte tilfelle. Hvis disposisjonen fremstår som fornuftig vil det nok i seg selv kunne bli tillagt en viss vekt, men avgjørende er det ikke.

Andre mangler ved viljeserklæringen
En testamentarisk disposisjon er ugyldig når disposisjonen er fremkalt ved tvang, svik eller annen mislig adferd, eller ved misbruk av testators lettsinn, svakhet eller avhengige stilling.
Hvis det er mistanke om slik påvirkning, er det, som når det gjelder anførsler om manglende testasjonsevne, den som fremmer en slik anførsel – gjør mangelen ved testamentet gjeldende – som har den såkalte bevisbyrden for at det forholder seg slik vedkommende anfører.

Testamentet fremstår som uten noe fornuftig formål
Hvis dette blir anført i en konkret sak, kan altså en slik disposisjon som testamentet bestemmer skal skje bli satt til side som ugyldig hvis dette blir sannsynliggjort. Det er ikke meningen at noen, ei heller våre domstoler, skal føre noen generell kontroll med om et testaments innhold er rimelig og fornuftig. Bestemmelsen har liten praktisk betydning. Hvis testamentet inneholder en bestemmelse om at avdødes hus skal brennes eller at båten skal senkes på havets bunn, er vel dette eksempler på disposisjoner som fremstår som så vidt meningsløse fordi det er snakk om destruksjon av formuesverdier, at resultatet nok vil bli ugyldighet.

Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no

Stikkord: arv|testament