Foreldelse av retten til å kreve arv
12/12/09 Seksjon: Arv og arveavgift
Hovedregelen etter den norske arveloven er altså at retten til å kreve arv faller bort når arvingen ikke gjør den gjeldende innen 10 år etter at arvelateren døde. Regelen gjelder både for arvinger etter loven og etter testament, og den gjelder både der boet har blitt offentlig og privat skiftet. Det er videre en objektiv foreldelsesregel, det vil si at bortfall skjer uavhengig av om arvingen var klar over sin rett til å kreve arv eller ikke.
For å avbryte foreldelse må arvingen melde arvekravet til den tingretten som har boet, eller kreve offentlig skifte hvis boet ikke tidligere er avsluttet, eller reise søksmål mot de som har fått eller vil få arven. Foreldelse kan også forhindres ved at alle øvrige arvinger godkjenner arvekravet før fristen er ute. Merk at det ved godkjennelse er viktig å få godkjennelsen skriftlige av bevishensyn.
Visse unntak fra hovedregelen om objektiv foreldelse er oppstilt i arveloven. For det første er det bestemt at krav på arv ikke foreldes så lenge dødsboet til arvelateren står under offentlig skifte. Benytter lengstlevende sin rett til å sitte i uskiftet bo, begynner heller ikke foreldelsesfristen å løpe før lengstlevende dør. For det tredje er det bestemt at dersom det følger av testamentet til arvelateren at arvingen ikke kan gjøre krav på arv gjeldende på den tid arvelateren dør, løper fristen først fra den tid kravet kunne ha vært gjort gjeldende.
For arvinger som er fraværende eller bortkomne, gjelder det særlige regler, men vi går ikke nærmere inn på dette her.
I vår øverste domstol, Høyesterett, har det nettopp falt en interessant dom vedrørende testamentsunntaket. Faktum i saken var at et barnløst ektepar i 1963 opprettet et gjensidig testament hvor lengstlevende skulle beholde fellesboet som sin eiendom. Ved lengstlevendes død skulle boet fordeles mellom ektefellenes arvinger etter loven. Mannen døde i 1968. Da kona døde i 2005 ble det klart at mannen hadde en arveberettiget datter, et såkalt særkullsbarn, med mulig arverett etter faren. Datteren var blitt bortadoptert ved såkalt svak adopsjon, som medførte at arveretten etter faren ikke var bortfalt i og med adopsjonen. Ettersom datteren døde før lengstlevende døde, gikk arveretten videre til datterens egne barn. Det oppsto så tvist om hvorvidt arveretten til datterens barn var bortfalt på grunn av foreldelse.
Høyesterett kom til at arveretten ikke var foreldet etter hovedregelen, og begrunnet dette med at det gjensidige testamentet som var blitt opprettet i 1963 gjorde at testamentsunntaket i arveloven kom til anvendelse. Flertallet av dommerne mente testamentet bestemte at arvinger etter loven ikke kunne gjøre arvekrav gjeldende før etter lengstlevendes død, og at foreldelsesfristen således ikke tok til å løpe før etter lengstlevendes død i 2005. Dette mente de gjaldt også for mannens datter, som formelt sett var et særkullsbarn som ikke var forpliktet til å respektere testamentet. Høyesterett uttalte:
”Det er anført… at J som livsarving kunne ha krevd arven ved Fs død, og at man da må falle tilbake til hovedregelen i første ledd om foreldelse 10 år etter arvelaterens død. Det er riktig at Fs livsarving ikke hadde plikt å respektere testamentet, og at hun kunne ha krevd arv hvis hun hadde vært klar over arveretten. Men hvis livsarvingen hadde akseptert det gjensidige testamentet etter sin ordlyd og avfunnet seg med å ta arv etter lengstlevendes død, ville fristutsettelsen i § 75 annet ledd siste punktum kommet til anvendelse. Når Fs livsarvinger ikke har krevd arv fordi de ikke var klar over at de var arveberettigede, bør situasjonen være den samme som om de hadde samtykket.”
Datterens livsarvinger hadde følgelig arveretten etter moren i behold. Saken illustrerer at retten til å kreve arv kan være i behold langt ut over 10 år etter at arvelaterens død på grunn av de unntak som er oppstilt fra den objektive hovedregelen. For de øvrige arvinger etter ekteparet som opprettet testamentet, kom det nok som et sjokk når en bortadoptert datter dukket opp som troll av eske, og det til og med ble fastslått at hennes arverett var i behold selv over 35 år etter mannens død. Således er dommen både en advarsel om ikke å ta ytre forhold for gitt, og også en oppfordring til forbigåtte arvinger om å undersøke om deres arverett faktisk er foreldet eller ikke.
Arvinger som har blitt forbigått ved et dødsboskifte, bør for det første sørge for å foreta de nødvendige skritt innen 10 år. Men dersom det er gått 10 år, bør arvingen likevel undersøke om ikke noen av unntakene fra hovedregelen kommer til anvendelse. Da det kan være tale om store verdier, kan det være både fornuftig og hensiktmessig å oppsøke advokatbistand.
Ole Christian Høie
Advokat
Ole-Sverre Midling-Hansen
Advokatfullmektig
Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no
For å avbryte foreldelse må arvingen melde arvekravet til den tingretten som har boet, eller kreve offentlig skifte hvis boet ikke tidligere er avsluttet, eller reise søksmål mot de som har fått eller vil få arven. Foreldelse kan også forhindres ved at alle øvrige arvinger godkjenner arvekravet før fristen er ute. Merk at det ved godkjennelse er viktig å få godkjennelsen skriftlige av bevishensyn.
Visse unntak fra hovedregelen om objektiv foreldelse er oppstilt i arveloven. For det første er det bestemt at krav på arv ikke foreldes så lenge dødsboet til arvelateren står under offentlig skifte. Benytter lengstlevende sin rett til å sitte i uskiftet bo, begynner heller ikke foreldelsesfristen å løpe før lengstlevende dør. For det tredje er det bestemt at dersom det følger av testamentet til arvelateren at arvingen ikke kan gjøre krav på arv gjeldende på den tid arvelateren dør, løper fristen først fra den tid kravet kunne ha vært gjort gjeldende.
For arvinger som er fraværende eller bortkomne, gjelder det særlige regler, men vi går ikke nærmere inn på dette her.
I vår øverste domstol, Høyesterett, har det nettopp falt en interessant dom vedrørende testamentsunntaket. Faktum i saken var at et barnløst ektepar i 1963 opprettet et gjensidig testament hvor lengstlevende skulle beholde fellesboet som sin eiendom. Ved lengstlevendes død skulle boet fordeles mellom ektefellenes arvinger etter loven. Mannen døde i 1968. Da kona døde i 2005 ble det klart at mannen hadde en arveberettiget datter, et såkalt særkullsbarn, med mulig arverett etter faren. Datteren var blitt bortadoptert ved såkalt svak adopsjon, som medførte at arveretten etter faren ikke var bortfalt i og med adopsjonen. Ettersom datteren døde før lengstlevende døde, gikk arveretten videre til datterens egne barn. Det oppsto så tvist om hvorvidt arveretten til datterens barn var bortfalt på grunn av foreldelse.
Høyesterett kom til at arveretten ikke var foreldet etter hovedregelen, og begrunnet dette med at det gjensidige testamentet som var blitt opprettet i 1963 gjorde at testamentsunntaket i arveloven kom til anvendelse. Flertallet av dommerne mente testamentet bestemte at arvinger etter loven ikke kunne gjøre arvekrav gjeldende før etter lengstlevendes død, og at foreldelsesfristen således ikke tok til å løpe før etter lengstlevendes død i 2005. Dette mente de gjaldt også for mannens datter, som formelt sett var et særkullsbarn som ikke var forpliktet til å respektere testamentet. Høyesterett uttalte:
”Det er anført… at J som livsarving kunne ha krevd arven ved Fs død, og at man da må falle tilbake til hovedregelen i første ledd om foreldelse 10 år etter arvelaterens død. Det er riktig at Fs livsarving ikke hadde plikt å respektere testamentet, og at hun kunne ha krevd arv hvis hun hadde vært klar over arveretten. Men hvis livsarvingen hadde akseptert det gjensidige testamentet etter sin ordlyd og avfunnet seg med å ta arv etter lengstlevendes død, ville fristutsettelsen i § 75 annet ledd siste punktum kommet til anvendelse. Når Fs livsarvinger ikke har krevd arv fordi de ikke var klar over at de var arveberettigede, bør situasjonen være den samme som om de hadde samtykket.”
Datterens livsarvinger hadde følgelig arveretten etter moren i behold. Saken illustrerer at retten til å kreve arv kan være i behold langt ut over 10 år etter at arvelaterens død på grunn av de unntak som er oppstilt fra den objektive hovedregelen. For de øvrige arvinger etter ekteparet som opprettet testamentet, kom det nok som et sjokk når en bortadoptert datter dukket opp som troll av eske, og det til og med ble fastslått at hennes arverett var i behold selv over 35 år etter mannens død. Således er dommen både en advarsel om ikke å ta ytre forhold for gitt, og også en oppfordring til forbigåtte arvinger om å undersøke om deres arverett faktisk er foreldet eller ikke.
Arvinger som har blitt forbigått ved et dødsboskifte, bør for det første sørge for å foreta de nødvendige skritt innen 10 år. Men dersom det er gått 10 år, bør arvingen likevel undersøke om ikke noen av unntakene fra hovedregelen kommer til anvendelse. Da det kan være tale om store verdier, kan det være både fornuftig og hensiktmessig å oppsøke advokatbistand.
Ole Christian Høie
Advokat
Ole-Sverre Midling-Hansen
Advokatfullmektig
Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no