PRAKSISEN ER AVSLUTTET >>>> Fortvil ikke - hjelpen er her <<<<

Barn og samvær – foreldreobstruksjon

I henhold til barnelovens bestemmelser har barn krav på samvær med den av foreldrene barnet ikke bor fast hos, og den samme rett har far, hvis barnet bor fast hos mor. Samværets omfang blir nesten alltid nedfelt i en samværsavtale. Og formodentlig fungerer denne mer eller mindre for de fleste. Men av og til, og dessverre mye oftere enn mange kanskje tror, nekter bostedsforelderen å inngå noen samværsavtale overhodet, og griper aktivt inn for å forhindre at den andre skal få samvær overhodet.

Og ikke sjelden griper bostedsforelderen inn i en eksisterende avtale også, gjennom ren obstruksjon og ved å påvirke barnet negativt når det gjelder forholdet til den andre. La oss si at en 9 år gammel gutt bor fast hos mor og har hatt samvær med far gjennom noen år, og så skjer det noe som mor plutselig misliker så sterkt at far opplever at han ikke får samvær med sønnen og heller ikke får snakke med ham på telefon.

Stygge saker
Når slikt skjer blir utviklingen gjerne tragisk for alle involverte. Og det kan være mange årsaker til at mor i vårt eksempel slår seg helt vrang og går fullstendig i baklås. Hun gjør da det motsatte av det man bør gjøre i slike saker om brudd på et forhold, bearbeide bruddet og komme videre med livet sitt. Svært mange av foreldrene er jo fortsatt unge mennesker med et langt, nytt liv foran seg. Samtidig hindrer hun far i det samme, og det hun gjør og den konflikten som har oppstått mellom foreldrene er svært uheldig, og kan være skadelig for barnet.

Et eksempel på hvor ille det kan gå hvis den ene ikke respekterer en inngått avtale om samvær
De senere årene har vårt kontor blitt engasjert i stadig flere samværssaker, og mange av dem har dessverre havnet i domstolsapparatet. I en slik sak avtalte partene opprinnelig at de tre små barna skulle bo fast hos far, og ha vanlig samvær med mor. Et år etterpå saksøkte mor far med krav om at de fra nå av skulle bo fast hos henne. Det ble inngått et midlertidig rettsforlik en tid senere, der den bestående ordningen skulle fortsette. Et år senere ble det inngått et nytt rettsforlik der det ble endelig avgjort at barna skulle fortsette å bo fast hos ham. Trodde far. Rettsforlik har jo normalt rettsvirkning som en rettskraftig dom.

Men barneloven åpner for at mor i vårt eksempel kan anlegge nytt søksmål med krav om endring dersom nye omstendigheter kan begrunne en forandring i det bestående. Og bare seks måneder var gått da mor anla søksmål mot far på nytt. Mors begrunnelse var syltynn, og resultatet da tingretten avsa dom et år senere, var at barna fortsatt skulle bo fast hos far, noe de da hadde gjort i ca. 6 år. Mor anket til lagmannsretten, som etter nok et år fastholdt tingrettens dom. Etter 7 år håper far inderlig at mor nå har gitt seg. Ille nok er det også at det er det offentlige (les vi) som har betalt mors advokatugifter i alle disse årene gjennom fri rettshjelpordningen. Hvorfor ble mor så fanatisk opptatt av å forfølge far gjennom syv hele år? Hevnmotiv kanskje?

Et skrekkens eksempel på en helt annen saksutvikling
Far flyttet fra sin kone i Vestfold og bosatte seg i Oslo. I flere år fungerte samværsavtalen de inngikk. Så traff far en ny kjæreste som ble hans samboer, og til å begynne med fungerte samværet som før. Gutten ble tydeligvis begeistret for fars samboer og så på henne som en slags reservemamma, hvilket kom klart til uttrykk. Det gjorde det nok på hjemmebane også..

Dette tålte tydeligvis ikke mor, og etter julesamvær med far og samboer julen 2007 var det slutt. Først var sønnen på 9 år blitt syk og samværet avlyst. Så var det det ene, og det andre og det tredje med. Etter sønnens bursdag tidlig i 2008 fikk ikke far snakke med sønnen sin lenger heller, og alle fars forsøk på en tilnærming falt på stengrunn. Far saksøkte til slutt mor. Mor hadde ikke villet kontakte advokat, noe jeg sterkt oppfordret henne til å gjøre før stevning til slutt måtte tas ut. Hun skrev en rekke følelsesladede brev, som etter hvert tydelig demonstrerte en ung kvinne fullstendig ute av balanse.

Et år etter at konflikten oppstod, ble det gjennomført et saksforberedende møte i Tønsberg Tingrett. Etter forhandlinger gjennom hele dagen ble det inngått et Midlertidig Rettsforlik om gradvis samvær og utvidelse av dette.

Hva skjedde?
Samme kveld brøt mor et av forlikets punkter om at mor og far skulle møte hos den sakkyndige dagen etterpå sammen med sønnen, slik at sønnen selv skulle få erfare at mor og far var blitt enige om noe for en gangs skyld, og da om noe veldig viktig! Men mor nektet å komme allikevel. Far fikk gjennomført første dagssamvær, og kjørte tur retur Tønsberg to ganger den dagen. Da han kom to uker senere for å hente gutten åpnet bestefaren døren. Mor var bortreist og sønnen ville angivelig hverken snakke med far eller bli med til Oslo. Og mor hadde ikke engang gitt far beskjed!

Far ville ha vunnet rettssaken men sannsynligvis var gutten tapt for ham slik mor hadde hjernevasket ham. Og tvangsmulkt er det eneste virkemiddelet man har mot mor i slike tilfeller. En tragisk sak for far, og på sikt veldig tragisk for sønnen. Far avslutter søksmålet, og gleder seg til at samboeren, nå er hun blitt hans kone, skal nedkomme med en liten pike i påsken..

Adv. Ole Chr Høie

Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no




Nettstedet bruker cookies fra Google for å måle og analysere trafikken. Alle data er anonymisert.