Hytteliv – en slektshistorie.
01/05/07 Seksjon: Boligrett
Espen og Pia Ås kjøpte en hyttetomt i Lillevik like etter krigen. Med begrensede midler førte de opp en nøktern hytte. Da Espen og Pia falt fra mot slutten av sekstitallet, bestemte deres fem barn, som arvet hytten, seg for å rive den forfalne hytten, og bygge en ny. Dette ble gjort etappevis, og da lengstlevende barn falt fra i 2002, fremstod hytten som en fullverdig enebolig, med det meste man kan kreve av komfort.
I løpet av 2003 meldte problemene seg for fullt. Espen og Pias tolv barnebarn eide nå én tolvtepart av hytten hver. Søsken og søskenbarn som før hadde vært de beste venner, kunne ikke bli enige om hvordan hyttebruken skulle fordeles. Verst var det i fellesferien. Det var også på høy tid å rive den råtne bryggen som hadde stått der siden femtitallet, og bygge en ny. Den ene av sameierne, Peder Ås, mente imidlertid at han hadde langt bedre ting å bruke sine penger på. De øvrige syntes at det ville være svært urimelig om Peder slapp unna med betalingen, men like fullt fikk glede av bryggen.
En aktuell problemstilling.
Problemstillingen er meget aktuell for arvinger som overtar hytter etter sine foreldre. Dette er likevel ingenting mot hva etterkommerne av Espen og Pia har i vente om et par tiår. Det er allerede tyve oldebarn etter Espen og Pia, og flere vil det bli. Sommeren 2050 vil bli rimelig kaotisk, når nærmere tredve sameiere, med ektefeller og til sammen over femti barn skal fordele hyttebruken i fellesferien.
Sameieloven.
Det beste hadde selvfølgelig vært om de tolv sameierne kunne avtale en rettferdig fordeling av hyttebruken, men når dette ikke lar seg gjøre, gjelder sameieloven. Etter denne kan et flertall fatte vedtak om bruken, som binder mindretallet.
Lars, som hadde lest litt i loven, foreslo at sameierne skulle stemme over både bruksfordelingen, og oppføring av ny brygge. Til tross for at Peder hadde bedrevet en relativt partisk lobbyvirksomhet i ukene før sameiemøtet, tapte han så det suste. Flertallet bestemte at hver sommer skulle deles i tolv like deler, etter en rullerende ordning. Flertallet vedtok også å føre opp en ny brygge.
Året etter stod bryggen klar. Flott var den, men også dyr. Regningen kom på hele kr. 50.000,-, det meste gikk til snekkeren som tok seg lovlig godt betalt. Selv om Peders andel av regningen kun var drøye kr. 4.000,-, synes han likevel at det var for ille at han måtte betale for noe han ikke ville ha. Lars, som hadde lagt ut for alle, ble etter hvert mektig irritert på Peders manglende vilje til å gjøre opp for seg. Han hadde lest i sameieloven at alle sameiere plikter å betale for sin andel av faste utgifter, så som eiendomsskatt, strøm og lignende. Når det gjaldt bryggen var han imidlertid litt mer usikker. Det var jo ikke akkurat tale om en fast utgift.
Peder, som anså dette som en prinsippsak, hadde nå tatt kontakt med advokat. Advokaten kunne fortelle at ettersom Peder brukte bryggen, hadde han like stort gagn av den som de øvrige sameierne. Sameieloven var da slik å forstå at han måtte bære sin del av kostnadene.
Peder hadde nå blitt lei av hele hytten. Med årene hadde han lagt seg opp en god del penger, og han tenkte at tiden var kommet for å kjøpe seg en egen hytte. Selv om han ikke hadde råd til en like flott hytte, ville denne i alle fall bare være hans, og det beste av alt: han slapp å ha noe mer med besserwisseren Lars å gjøre. Som et siste stikk mot de øvrige sameierne som hadde stemt ham ned, bestemte han seg for å selge sin andel til sin sønn, Peder jr. Peders advokat hadde fortalt at alle sameierne hadde forkjøpsrett når en sameieandel skifter eier, men at retten ikke kunne gjøres gjeldende ved salg til ektefelle eller barn.
Dette falt særlig Lars tungt for brystet. Han skulle gjerne ha benyttet forkjøpsretten til å sikre seg en større bit av sommeren. Dessuten hadde Peder jr. ord på seg for ikke alltid å ha rent mel i posen.
Utløsning av sameier som misbruker sin andel.
Peder jr. ble etter hvert en kjenning av politiet i Lillevik. Hos sine medkumpaner stod han imidlertid høyt i kurs, idet han én uke hver sommer inviterte dem alle til hytten. Sommeruken gikk alltid med til festing på et meget et høyt nivå. Festdeltagerne var ikke akkurat av det slaget som spyttet i glasset. Én sommer gikk det over alle støvleskaft da Peder jr. og kumpanene nærmest raserte inventaret.
Lars, som nå var godt opp i årene, hadde definitivt fått nok. I vedtaket om rulleringsordningen for bruken som han og de øvrige hadde fattet i sin tid, stod det at han disponerte hytten uken etter Peder, og nå Peder jr. Denne sommeren gikk hele uken med til å rydde opp etter den ville festen. Lars overtalte de øvrige til å gå til utløsningssak mot Peder jr. Det første Lars hadde gjort hver gang han kom til hytten, var å ta bilder av hytten i den tilstanden Peder jr. etterlot den. Bildene gjorde nok inntrykk på dommeren, for han gav de øvrige rett til å løse ut Peder jr. én gang for alle. I tillegg ble Peder jr. dømt til å erstatte det ødelagte inventaret, og til å betale saksomkostningene.
Fra idyll til slektsfeide.
Som historien illustrerer, er det altså ikke lang vei fra sommeridyll til en rekke problemer som forplanter seg og tiltar i styrke for hver ny generasjon. Med litt planlegging, kan én generasjon unngå å utsette etterkommerne for varig uvennskap. I testament kan man bestemme at arvingene som arver en hytte sammen, må fordele bruken etter en nærmere fastsatt ordning. Så langt tenkte imidlertid hverken Espen eller Pia, eller deres barn.
Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no
En aktuell problemstilling.
Problemstillingen er meget aktuell for arvinger som overtar hytter etter sine foreldre. Dette er likevel ingenting mot hva etterkommerne av Espen og Pia har i vente om et par tiår. Det er allerede tyve oldebarn etter Espen og Pia, og flere vil det bli. Sommeren 2050 vil bli rimelig kaotisk, når nærmere tredve sameiere, med ektefeller og til sammen over femti barn skal fordele hyttebruken i fellesferien.
Sameieloven.
Det beste hadde selvfølgelig vært om de tolv sameierne kunne avtale en rettferdig fordeling av hyttebruken, men når dette ikke lar seg gjøre, gjelder sameieloven. Etter denne kan et flertall fatte vedtak om bruken, som binder mindretallet.
Lars, som hadde lest litt i loven, foreslo at sameierne skulle stemme over både bruksfordelingen, og oppføring av ny brygge. Til tross for at Peder hadde bedrevet en relativt partisk lobbyvirksomhet i ukene før sameiemøtet, tapte han så det suste. Flertallet bestemte at hver sommer skulle deles i tolv like deler, etter en rullerende ordning. Flertallet vedtok også å føre opp en ny brygge.
Året etter stod bryggen klar. Flott var den, men også dyr. Regningen kom på hele kr. 50.000,-, det meste gikk til snekkeren som tok seg lovlig godt betalt. Selv om Peders andel av regningen kun var drøye kr. 4.000,-, synes han likevel at det var for ille at han måtte betale for noe han ikke ville ha. Lars, som hadde lagt ut for alle, ble etter hvert mektig irritert på Peders manglende vilje til å gjøre opp for seg. Han hadde lest i sameieloven at alle sameiere plikter å betale for sin andel av faste utgifter, så som eiendomsskatt, strøm og lignende. Når det gjaldt bryggen var han imidlertid litt mer usikker. Det var jo ikke akkurat tale om en fast utgift.
Peder, som anså dette som en prinsippsak, hadde nå tatt kontakt med advokat. Advokaten kunne fortelle at ettersom Peder brukte bryggen, hadde han like stort gagn av den som de øvrige sameierne. Sameieloven var da slik å forstå at han måtte bære sin del av kostnadene.
Peder hadde nå blitt lei av hele hytten. Med årene hadde han lagt seg opp en god del penger, og han tenkte at tiden var kommet for å kjøpe seg en egen hytte. Selv om han ikke hadde råd til en like flott hytte, ville denne i alle fall bare være hans, og det beste av alt: han slapp å ha noe mer med besserwisseren Lars å gjøre. Som et siste stikk mot de øvrige sameierne som hadde stemt ham ned, bestemte han seg for å selge sin andel til sin sønn, Peder jr. Peders advokat hadde fortalt at alle sameierne hadde forkjøpsrett når en sameieandel skifter eier, men at retten ikke kunne gjøres gjeldende ved salg til ektefelle eller barn.
Dette falt særlig Lars tungt for brystet. Han skulle gjerne ha benyttet forkjøpsretten til å sikre seg en større bit av sommeren. Dessuten hadde Peder jr. ord på seg for ikke alltid å ha rent mel i posen.
Utløsning av sameier som misbruker sin andel.
Peder jr. ble etter hvert en kjenning av politiet i Lillevik. Hos sine medkumpaner stod han imidlertid høyt i kurs, idet han én uke hver sommer inviterte dem alle til hytten. Sommeruken gikk alltid med til festing på et meget et høyt nivå. Festdeltagerne var ikke akkurat av det slaget som spyttet i glasset. Én sommer gikk det over alle støvleskaft da Peder jr. og kumpanene nærmest raserte inventaret.
Lars, som nå var godt opp i årene, hadde definitivt fått nok. I vedtaket om rulleringsordningen for bruken som han og de øvrige hadde fattet i sin tid, stod det at han disponerte hytten uken etter Peder, og nå Peder jr. Denne sommeren gikk hele uken med til å rydde opp etter den ville festen. Lars overtalte de øvrige til å gå til utløsningssak mot Peder jr. Det første Lars hadde gjort hver gang han kom til hytten, var å ta bilder av hytten i den tilstanden Peder jr. etterlot den. Bildene gjorde nok inntrykk på dommeren, for han gav de øvrige rett til å løse ut Peder jr. én gang for alle. I tillegg ble Peder jr. dømt til å erstatte det ødelagte inventaret, og til å betale saksomkostningene.
Fra idyll til slektsfeide.
Som historien illustrerer, er det altså ikke lang vei fra sommeridyll til en rekke problemer som forplanter seg og tiltar i styrke for hver ny generasjon. Med litt planlegging, kan én generasjon unngå å utsette etterkommerne for varig uvennskap. I testament kan man bestemme at arvingene som arver en hytte sammen, må fordele bruken etter en nærmere fastsatt ordning. Så langt tenkte imidlertid hverken Espen eller Pia, eller deres barn.
Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no