Politivedtektene for Oslo regulerer hus- og grunneieres plikter på dette området. Brudd på politivedtektene vil ofte være straffesanksjonert med hjemmel i bl.a. politiloven, men hverken vedtektene eller politiloven sier noe om et mulig erstatningsansvar. Svaret på spørsmålet finner vi i den såkalte alminnelige erstatningsretten. Iflg. politivedtektene for Oslo har gårdeiere som eier bygning som vender mot offentlig sted innenfor Ring 1 en rekke plikter ved snøfall, bl.a. plikt til straks å henge opp såkalte ”avvisere” (varsel om at det er utrygt å ferdes på fortauet ved fare for takras), plikt til snarest å rydde snø fra tak ved fare for takras, plikt til å rydde snø fra fortauet og plikt til å strø fortauet slik at det ikke skal være glatt. Plikten til straks å henge opp avvisere og snarest å rydde snø fra tak ved fare for takras gjelder også gårdeiere utenfor Ring 1.
Bestemmelser i politivedtekter kan imidlertid variere fra kommune til kommune. En dame i Ålesund falt en gang på et fortau der i byen og pådro seg en ryggskade. Hun krevet erstatning, og hevdet at gårdeieren hadde utvist utaktsomhet ved ikke å rydde fortauet for snø og strø det. Det viste seg imidlertid at denne gårdeieren hadde forholdt seg i overensstemelse med politivedtektene for Ålesund, slik disse bestemmelser hadde vært praktisert. Gårdeieren ble følgelig frifunnet for ansvar.
I ”Fortauet i Ålesund”-dommen fra 1969 uttalte Høyesterett at gårdeieren hadde gjort det som ”man med rimelighet kunne forlange av ham under de foreliggende forhold.” Omvendt betyr dette: Det vil bli pålagt erstatningsansvar hvis man ikke har handlet slik ”man med rimelighet må kunne forlange”.
Det er nok mange gårdselskaper, og villaeiere med, som vil kunne bli pålagt erstatningsansvar for sine unnlatelseshandlinger om vinteren. Unnlater eieren å fjerne is eller snø, osv., oppstår kun spørsmålet om unnlatelsen kan karakteriseres som uaktsom. Man behøver i denne sammenheng ikke være mer enn et alminnelig, forstandig menneske for å forstå at slike unnlatelser volder fare og skaper en risiko som fotgjengere skal slippe å bli utsatt for.

I Oslo sentrum (og sikkert også i andre byer og tettsteder) har det de seneste årene dukket opp såkalte avvisere med påskriften ”Rasfare”. Disse røde ”flaggene” dukker opp som paddehatter når snøen ligger på takene. Mange av disse avviserne blir imidlertid hengende i dagevis, noen også ukevis(!). Dette kan ikke bety annet enn at gårdeier satser på at folk skal unngå å gå på fortauet helt til rasfaren går over av seg selv, og dermed slippe utgifter til å rydde snøen fra takene. Dette er ikke godt nok. Politivedtektene i Oslo krever at gårdeier ved fare for takras ”snarest” rydder taket for snø. Også de som bor i sameier og borettslag må jo ut når de skal på jobb og for å handle etc. De bør absolutt påtale denne type situasjoner internt. Til og med styremedlemmene, som har ansvaret for at måking og strøing blir utført, må vel ut fra tid til annen, og går de ikke ut hjelper ikke det heller - de kommer uansett ikke unna at de ved sin unnlatelse av å iverksette nødvendige tiltak påfører gårdselskapet en betydelig risiko for erstatningskrav. Når så avisene ikke bare skriver om og slår stort opp alle skadene som inntreffer, men også klart gjør rede for hvor ansvaret ligger, blir det ganske umulig å finne ”formildende omsten-digheter”.
Selv om utfallet av en rettssak aldri kan ”garanteres” på forhånd, kan jeg ikke forstå annet enn at personer som er blir skadet vinterstid av årsaker jeg her beskriver, generelt må kunne sies å ha en såkalt ”god sak”. Hvor god den er, må naturligvis vurderes i det enkelte tilfelle.
Til slutt noen ord om selve erstatningskravet. Hva kan du kreve dekket? I prinsippet skal du gjennom utmålt erstatning settes i samme situasjon som du ville ha vært i dersom du ikke falt og slo deg. Din situasjon med skaden sammenlignes med hvordan situasjonen hadde vært om du ikke var blitt skadet. Differensen er i utgangspunktet ditt erstatningskrav. Du skal – igjen som utgangspunkt - ha dekket hele ditt tap hittil, for eksempel sykepengene du ikke får den første perioden som selvstendig næringsdrivende, og så differensen mellom vanlig fortjeneste og det trygden tilgodeser deg med. Enhver vil ha krav på erstatning for ødelagt tøy, for drosjeutgifter til og fra lege, for tapt inntekt ved sykemelding, osv. Og har du vært så uheldig å pådra deg en varig skade, kan det komme på tale med erstatning for tap i fremtidig inntekt. Er benbruddet så komplisert at du kanskje aldri blir i stand til å gjøre ting du har trivdes med, kan det til og med komme på tale med såkalt ”Menerstatning” – en kompensasjon for tapt mulighet for livsutfoldelse når en ulykke har forårsaket dette. Ole Christian Høie Advokat
Publisert første gang 25.2.03.
Oppdatert 18.01.10

Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no

Stikkord: plikter|huseier|snørydding