Utgangspunktet i norsk sivilprosess er at tapende part skal dømmes (eller tilpliktes som det heter dersom avgjørelsen ikke er en dom) til å betale vinnende parts saksomkostninger.

Saksomkostninger omfatter de kostnader parten har i forbindelse med tvisten så som advokatutgifter, vitnegodtgjørelse osv. Saksomkostninger omfatter også rettsgebyret (domstolenes behandlingsgebyr). Vi har en egen lov – rettsgebyrloven – med bestemmelser om hvor mye diverse rettslige skritt koster i gebyr. Det er verdt å merke seg at enkelte sakstyper er fritatt fra gebyrplikten, herunder saker etter barneloven (om samvær, fast bosted og foreldreansvar).

Den part som har fått medhold fullt ut eller i det vesentlige anses for å ha vunnet saken. Det er retten (dommeren) som avgjør hvorvidt saken er vunnet fullt ut eller i det vesentlige. I mange saker er det åpenbart at en part har fått medhold fullt ut, f.eks. dersom saksøker får tilkjent det han har krevet i erstatning eller dersom saksøkte blir frifunnet. I andre tilfeller må retten vurdere spørsmålet skjønnsmessig. I tvister som dreier seg om penger (eller andre kvantifiserbare krav) vil et utgangspunkt for rettens skjønnsmessige vurdering være å foreta en sammenligning mellom partens påstand (dvs. det parten krever dom for) og hva parten gis medhold i. Dersom det f.eks. er krevet erstatning med kr. 500.000,-, og motparten dømmes til å betale kr. 475.000,-, er det klart at saken må anses vunnet i det vesentlige.

I saker med flere krav, f.eks. flere erstatningskrav, er det samlede utfallet avgjørende.

Retten skal imidlertid ikke se seg blind på det kvantitative. Idet spørsmålet om en sak er vunnet fullt ut eller i det vesentlige må besvares med et konkret skjønn fra rettens side, kan også andre momenter få betydning. Et slikt moment er, iht. rettspraksis vedrørende omkostningsavgjørelser, hvor tvistens tyngdepunkt har ligget. Dersom saken f.eks. har dreiet seg om flere erstatningskrav, kan saken undertiden anses vunnet fullt ut selv om parten ikke skulle få medhold i alle kravene, dersom ett eller flere krav utpeker seg som tvistens reelle tyngdepunkt – f.eks. ved at store deler av saksforberedelsen og selve rettssaken (hovedforhandlingen), og dermed medgått tid i saken, har dreiet seg om ett eller noen av kravene.

Dersom saken dreier seg om flere krav, er det også relevant å se hen til hvilke(t) krav som anses å være viktigst for parten. I en tvist om en oppsigelse etter arbeidsmiljøloven kan det være vel så viktig for den oppsagte arbeidstager å få dom for at arbeidsgivers oppsigelse er ugyldig eller urettmessig som å få tilkjent erstatning. I en slik situasjon kan det være riktig å anse at arbeidstager har fått medhold i det vesentlige, selv om arbeidsgiver gis medhold helt eller delvis hva angår erstatningskravet.

Dersom saken heves fordi saksøker frafaller kravet underveis i saken, er hovedregelen at saksøkte skal tilkjennes saksomkostninger som om han hadde vunnet saken fullt ut. Det samme gjelder dersom saken avvises fra domstolene, f.eks. dersom saksøkte ikke kan saksøkes i Norge (saksøkte har verneting i utlandet).

Ingen (eller iallfall få) regler uten unntak: Selv om en part har fått medhold fullt ut eller i det vesentlige, kan retten avgjøre at motparten skal fritas helt eller delvis fra omkostningsansvaret dersom tungtveiende grunner gjør det rimelig. Det følger av tvisteloven at det kan legges vekt på (her noe forenklet forklart) bl.a.:

• Om saken har vært tvilsom. Retten (dommeren) må avgjøre saken, uansett hvor vanskelig jussen er eller hvor komplisert sakens faktum er. Dersomdommeren har vært i tvil om utfallet, kan det være grunnlag for å lempe på tapende parts omkostningsansvar, helt eller delvis.
• Om vinnende part kan bebreides for at det er kommet til sak for domstolene, f.eks. dersom parten lot være å oversende viktige dokumenter til motparten før saksanlegget eller dersom parten har latt være å besvare motpartens henvendelser i forkant av saksanlegget.
• Om vinnende part har avslått et rimelig forlikstilbud. Ikke sjelden vil parter i en tvist fremsette tilbud og mottilbud i forkant av et saksanlegg. Litt forenklet forklart kan retten i omkostningsavgjørelsen legge vekt på hvorvidt vinnende part har takket nei til et forlikstilbud som fremstod rimelig, sammenlignet med det vinnende part fikk ut av saksanlegget.
• Det kan også være relevant å se hen til om saken er av velferdsmessig betydning og det er et skjevt styrkeforhold mellom partene, typisk «den lille manns» kamp mot det offentlige, et forsikringsselskap e.l.

Utgangspunktet etter tvisteloven er at vinnende part skal få full erstatning for sine omkostninger, herunder også advokatutgifter.

Tvisteloven åpner opp for at en part unntaksvis kan få tilkjent omkostninger, helt eller delvis, dersom parten har fått medhold av betydning, men altså ikke fullt ut eller i det vesentlige. Det er de samme vurderingstemaer som er nevnt i strekpunktene ovenfor som vil være relevante å se hen til. Dommeren må imidlertid i tillegg vurdere hvor mye parten har fått medhold i og hvor stor del av omkostningene som knytter seg til denne/ disse delene av saken.

For saker i forliksrådet har vi en spesialbestemmelse om omkostningsansvar. Det er kun mulig å kreve erstatning innenfor rammen av tvisteloven § 6-13. Viktig å merke seg er at advokatutgifter ikke kan kreves erstattet for forliksrådet med mer enn kr. 3.440,- + mva.

For såkalte småkravssaker for tingretten (saker som gjelder formuesverdier inntil kr. 125.000,-), kan det ikke kreves erstatning for advokatutgifter med mer enn kr. 25.000,- + mva.

Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no

Stikkord: saksomkostninger|sivilesaker