PRAKSISEN ER AVSLUTTET >>>> Fortvil ikke - hjelpen er her <<<<

Samværsavtaler – særlig om samvær med spedbarn og småbarn

En nyere trend synes å være krav om samværsavtaler med nærmere regulering av samværet med spedbarn og små barn – kall det barnets første leveår. Barnelovens bestemmelser om barns rett til samvær og forelders tilsvarende rett til samvær med barnet gjelder også her, men neppe det loven definerer som ”vanlig samvær”, som vil omfatte overnattingssamvær hver annen helg. For kort tid siden fikk vi inn en sak der barnefaren krevde samværet med sin 14 dager gamle datter brakt inn i ”ordnede former” – noe som ble nærmere presisert å skulle omfatte en kveld i uken, overnatting annen hver helg osv.

I kommentarbøkene til barneloven vies ikke spedbarnsavtaler eller avtaler om samvær med helt små barn for øvrig noen særlig omtale. Men fra andre fagområder kan vi lese mye om barns tilknytning til voksne mennesker, og særlig da i løpet av det første, formative leveåret. Etter min mening må slikt fagstoff være regulerende også når det gjelder krav på samvær etter barneloven – altså hvordan loven skal forstås og tolkes på dette punktet. I Backer’s kommentarutgave fremheves det at nettopp barnets alder kan spille en rolle for både tidfesting og samlet omfang av samværet: ”For små barn vil ofte korte og hyppige samvær fungere bra, mens det for eldre barn kan være mer praktisk med lengre samvær.” Han viser til en Odelstingsproposisjon fra 2004-05, og der kan vi lese følgende om såkalt ”gjeldende rett”: Barnelovens definisjon av ”vanlig samværsrett” brukes ofte som utgangspunkt (barnets beste – min anmerkning)mens det tas hensyn til individuelle forhold. For eksempel kan samværet vare i noen timer på søndag for et spedbarn, fra lørdag til søndag for en ett- til toåring og fra torsdag til mandag for en tenåring.” Dette er etter min oppfatning en god illustrasjon av en naturlig progresjon! Men flere samvær av noen timers varighet enn bare på en enkeltdag i uken ville nok jeg anbefale allerede fra svært tidlig alder.

Vi vet at barns utvikling skjer gjennom samspill, og vi vet at mor er barnets hovedtilknytningsperson i hvert fall det første leveåret. Der også far bor sammen med barnet vil jo tilknytningen til ham skje på en naturlig og meget raskere måte enn der far ikke bor sammen med barnet sitt. Og det bør være kjent at barnets optimale tilknytning til mor vil bidra til gode forutsetninger for utvikling av tilknytningsbåndet til far, samtidig som slik tilknytning krever hyppige besøk fra fars side. Det er videre et faktum at tilknytningsprosessen til mor og andre starter fra fødselen av, men at den først konsolideres fra 6 måneders alder frem til slutten av første leveår. Hyppige besøk av noen timers varighet er å anbefale, og gjerne med base hos mor den første tiden – hjemmet utgjør barnets trygge omgivelser og base!

Enkelte fedre synes å fare helt urimelig frem med sine urealistiske og neppe heldige krav om samvær, herunder krav om overnattingssamvær fra barna er helt små. Kanskje fullammer mor også, uten at far tar noe hensyn til det. Morsmelkerstatning og tåteflaske må da kunne løse det problemet? Der partene bor i nærheten av hverandre ligger jo de ytre rammer godt til rette for hyppige samvær, noe som vil være til fordel både for barnet og barnefar, og etter hvert som barnet vokser til vil mor på denne måten også kunne få nødvendig avlastning – noe småbarnsforeldre har et reelt behov for. Vi snakker da om de sakene der foreldrene er i stand til å samarbeide, og det viser seg statistisk at jo nærmere partene bor hverandre, jo hyppigere blir samværene. Hvis far bor i Hammerfest og mor i Fredrikstad, hvordan skal man få gjennomført samvær da? Jeg har vært borte i en sak der far allerede fra barnet var 4 uker krevde helgesamvær – i Hammerfest! Bare den påkjenningen barnet ville bli utsatt for, uansett hvem som fulgte det frem og tilbake, forbyr jo å etterkomme slike urimelige, umodne og ufornuftige krav. Hvis han det første året i stedet for tok en tur i måneden til Fredrikstad, ville han kunne se barnet et par ganger hver fjerde helg, og etter hvert ville barnet bli bedre kjent med ham. I denne typen tilfeller må far akseptere at tiden må tas til hjelp, og at han heller bør legge en langsiktig plan over flere år, med sikte på en tilnærming til barnet sitt og med mulighet til utvidet samvær på sikt.

De fleste mødre vil være svært ivaretagende, og forsvare barnet mot for mange ”inntrengere”. En optimal tilknytning mellom mor barn vil, som sagt, bane veien for at barnet kan knytte seg også til andre personer enn barnefaren, så som mors foreldre, fars foreldre osv. Så rent fornuftsmessig er det grunn for alle voksne med tilknytning til barnet å utvise tålmodighet og møte mor og barn på mors premisser, så lenge disse ikke virker direkte urimelige, da. Far vil etter min oppfatning vanskelig kunne påregne å få dom for overnattingsbesøk når det gjelder disse helt små barna. Men mor må forventes å være fleksibel og hun har en plikt til å bidra til at far får samvær med barnet sitt etter barneloven. Fra ett-årsalder vil vel ofte forholdene ligge til rette for overnatting en natt, kanskje 2 ganger i måneden? På nettet kan man for øvrig finne eksempel på en såkalt ”Babyavtale” om samvær, og den forutsetter at avtalen skal evalueres og samværet økes etter en viss, nærmere avtalt tid.

Videre forutsetter den at samværene finner sted en eller to ganger i uken, at de er av en til to timers varighet hver gang, og partene må bli enige i hvor samværet skal praktiseres. (Samvær utover dette kan naturligvis avtales!). Dette vil jo automatisk kreve ganske mye kommunikasjon mellom partene, noe som bør kunne være til god hjelp med tanke på en naturlig progresjon. Når far begynner å ha barnet alene, det være seg en ettermiddag et par timer, og etter hvert på overnattingsbesøk, pleier vi å anbefale partene å lage en maillogg eller på annen måte legge til rette for å gi mor en skriftlig tilbakemelding, for eksempel via sms, om hvordan samværet har forløpt. Dette siste har også vist seg nyttig i saker om samvær med eldre små barn også, også i saker der partene ”sloss”.

En dommer vil se det som en forutsetning at partene klarer å kommunisere med hverandre. Hvis den ene i en vanskelig forhandlingssituasjon starter opp med å gi frivillige tilbakemeldinger, eventuelt komme med spørsmål og forslag på en kjent ”kanal”, vil det raskt avsløre om den andre er villig til å kommunisere på en fornuftig måte. Det kan som kjent være forskjell på liv og lære – med andre ord: Mor fremhever at det er far som ikke vil kommunisere, men når far, som vet at det motsatte faktisk er tilfelle, begynner med direkte kommunikasjon om disse forholdene, vil mor ganske raskt bli avkledd dersom hun fortsetter sitt dobbeltspill! Hvis mor også for øvrig gjør sitt ”beste” for å stikke kjepper i hjulene for at far skal ha samvær med barnet sitt, vil dette kunne få følgende resultat:

I sin ytterste konsekvens vil dokumentert mangel på vilje til kommunikasjon og samarbeid kunne føre til at et krav om endring av barnets faste bosted blir tatt til følge, til tross for at (mor) på alle andre måter blir ansett som vel skikket til å ha barnet boende fast hos seg. Dette da med den begrunnelsen at hvis far skal få samvær med barnet sitt overhodet, eller få innført faste rutiner vedrørende utøvelse av samvær, er det nødvendig at barnet faktisk flytter til ham.

Nå er det dessverre et faktum at barnesaker er overrepresentert i domstolsapparatet, og at uviklingen synes å gå i negativ retning, altså at antallet rettssaker stadig stiger. Norske domstoler praktiserer som utgangspunkt en meklings- og forsoningsmodell, der retten, gjerne med bistand fra en rettsoppnevnt psykolog, gjør svært mye for å mekle frem en løsning uten at det må avises en dom. Normalt vil en av partene fremstå som ”taperen” hvis dom blir avsagt, med dertil reduserte muligheter for samarbeid fremover. I saker vedrørende de helt små barna, vil jeg nok anbefale klienten min å begjære utenrettslig mekling, hvis det ikke lykkes partene og deres advokater å finne en minnelig løsning ganske raskt, gjerne en modell der samværet planlegges utvidet etter som tiden går. Da kan partene enten bruke det lokale Familiemeklingskontoret, eller enes om en annen offentlig godkjent mekler, noe som ofte kan være et godt alternativ hvis man kan få hjelp til å finne frem til en flink og godt voksen mekler.

Ole Christian Høie

Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no

Nettstedet bruker cookies fra Google for å måle og analysere trafikken. Alle data er anonymisert.