Skade oppstått i forbindelse med jobbseminar utenfor arbeidsstedet – kan du ha krav på erstatning for yrkesskade?
29/07/14 Seksjon: Arbeidsliv
I Norge har vi i mange år hatt lover som skal sikre en ansatt erstatning for tap som hun eller han blir påført som følge av en skade som oppstår på arbeidsstedet i forbindelse med utøvelse av den ansattes vanlige arbeidsoperasjoner. En truckfører som blir skadet på grunn av en teknisk svikt i maskinen mens han utfører en vanlig arbeidsoperasjon, vil i dag kunne få yrkesskadeerstatning regulert av Folketrygdlovens § 13. Det fremgår direkte av § 13-6 at yrkesskadedekningen gjelder for yrkesskader som oppstår mens «arbeidstakeren er i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden».
Hvis truckføreren blir helt eller delvis ufør, vil yrkesskadeerstatningen gi kompensasjon for tap av ervervsevne som gir fordeler utover normal uføretrygd.
Og i dagens moderne arbeidsliv er det blitt mer og mer vanlig at arbeidsgiver arrangerer jobbseminarer utenfor arbeidsstedet – gjerne lagt til et hotell – og i vintersesongen kan et slikt seminar for eksempel foregå på fjellet, med muligheter for fritidsaktiviteter som skiturer og kjøring i alpinanlegget på stedet i tillegg til den faglige delen. Hvis du som seminardeltaker tar en tur i bakken i lunsjpausen eller etter avsluttet arbeidsdag på seminaret og blir utsatt for en skade etter et stygt fall, er ikke slike skader dekket etter regelverket – dette har skjedd utenfor arbeidstiden, utenfor arbeidsstedet og ikke under utførelsen av ditt vanlige arbeid. Skaden har skjedd i forbindelse med en helt vanlig fritidsaktivitet som like gjerne kunne skjedd en lørdag i Tryvannsanlegget.
Slike seminarer er gjerne sammensatt av både en faglig del og en del som kalles «teambuilding» - eller relasjonsbygging på norsk. Det vil dreie seg om å utvikle samarbeid og et godt miljø på arbeidsplassen, der alle ser verdien av å trekke i samme retning til bedriftens beste – kall det gjerne oppbygging av en positiv «korpsånd.»
I forbindelse med gjennomføring av slike arrangementer skjer det faktisk en god del ulykker, noe rettspraksis fra domstolene viser med tydelighet, Vi har også fått en hel rekke høyesterettsdommer som etterhvert har trukket opp grenser for hvilke skader som skal anses for jobbrelatert og blir dekket av Folketrygdlovens bestemmelser på området, og hvilke som faller utenfor dekningsområdet.
Hvis man leser lovens ordlyd ordrett, er det vanskelig å forstå at den dekker skader på et seminar som avholdes utenfor vanlig arbeidssted og der de «arbeidsoppgavene» seminardeltakeren utfører kanskje ikke ligner mye på den vedkommende utfører til daglig. For å holde oss til truckføreren, vil kursdagene kanskje overhodet ikke ha et innhold som går ut på noe av det han vanligvis opplever i sin daglige jobb. Kanskje han overhodet ikke gjenkjenner noen av sine vanlige arbeidsoppgaver. Han jobber på lageret, og vet at det er en viktig funksjon i bedriften. Men her vil han treffe ansatte fra alle avdelingene, og noe av formålet kan være at alle deltagerne skal bli bedre kjent både med virksomheten som helhet og med hverandre.
Så i henhold til utviklet rettspraksis, vil alt på seminaret som er av rent faglig art bli ansett som vanlig arbeid. Vi kan si at arbeidsstedet er blitt flyttet til fjells, og at den faglige seminardelen blir ansett for å foregå i arbeidstiden. Til og med begrepet « i arbeid » anses oppfylt, selv om han langt fra kjører truck på seminaret. Skulle han bli skadet på vei til hotellets deilige koldtbord for å spise lunsj, fordi han snubler i en støvsugerslange på gulvet i korridoren utenfor soverommet idet stuepiken trekker støvsugeren forbi akkurat da han er på vei ut, vil han tilfredsstille basiskravene til yrkesskadeerstatning dersom han blir så sterkt skadet at han blir delvis ufør og aldri kan kjøre truck igjen. (Skaden må være av et visst omfang for å kunne gi et slikt erstatningskrav).
Da har vi etablert to typetilfeller – de som helt klart vil gi deg dekning, og de som foregår på fritiden og som åpenbart faller utenfor. Vi sitter igjen med en tredje kategori som er vanskelig å definere. Ytterpunktene kan illustreres av to høyesterettsdommer, den såkalte «gravøldommen» fra 2004 og en ny dom fra 2014 som kanskje vil bli kjent som «akedommen».
I «gravøldommen» uttalte Høyesterett at det viktigste kriterium ved vurderingen av hvorvidt en skade som er påført under det man normalt vil kalle fritidsaktiviteter er påført i arbeid, er «tilknytning og nærhet» mellom aktiviteten og det ordinære arbeid. Dommen gjaldt en arbeidstaker som ble skadet i forbindelse med en sosial utflukt i arbeidsgivers regi i en avdeling som skulle nedlegges etter omorganisering. Det ble lagt vekt på at utflukten var blottet for faglige innslag. Den hadde ikke nevneverdig fremtidsrettet formål, men var hovedsakelig begrunnet i fortidens samarbeid. Samtidig skinner det igjennom at det nok kan tenkes at sosiale arrangementer begrunnet i et ønske om å bedre arbeidsmiljø og samarbeid kan danne grunnlag for yrkesskadeerstatning.
«Aketurdommen» fra 2014 betegnet førstvoterende dommer selv som et grensetilfelle. Akingen var en del av seminarprogrammet, og seminaret var obligatorisk. Akingen var ikke obligatorisk, men arbeidsgiver forventet at deltagerne deltok også på dette. Ett av poengene her var at nettopp deltagelsen i akingen forhåpentligvis ville gi dem som akte en positiv opplevelse som kunne innvirke på vellykketheten av seminaret sett som helhet. Og nettopp det at deltagelsen var forventet, tilsa at aktiviteten inngikk i seminaret på en slik måte at deltagerne ble ansett for å være i arbeid mens de var på aketur. Arbeidsstedet ble ansett flyttet til fjells, og det avgjørende var derfor om betingelsen « i arbeid « var oppfylt.
Mellom disse ytterpunktene finner vi mange andre skadetilfeller der høyesteretts praksis har gått i begge retninger. Så derom du som ansatt blir utsatt for en skade, og skaden på en eller annen måte har en tilknytning til arbeidsgiver, nær sagt uansett hva slags tilknytning det er snakk om, bør du få situasjonen din undersøkt nærmere.
Hvis for eksempel situasjonen i «gravøldommen» hadde vært fremtidsrettet, og ikke hadde vært en ren avskjedsfest og påskjønnelse fra Gjensidiges side, ville resultatet fort kunnet blitt et annet. Det er enkelt å tenke seg en samling med noe faglig innhold i form av «siste nytt» fra forsikringsrettens område, samtidig som det var et stort poeng ved seminaret å la deltagerne bli kjent med hverandre og komme i gang med oppbyggingen av et nytt arbeidsmiljø og samtidig få satt teambuildingprosessen i gang. Hvis hun som ble skadet hadde deltatt på et slikt seminar, fordi hun fortsatt skulle være på sin gamle arbeidsplass, men nå med ny sjef og en del nye kolleger, ville hun sannsynligvis fått yrkesskadeerstatning.
Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no