PRAKSISEN ER AVSLUTTET >>>> Fortvil ikke - hjelpen er her <<<<

Dødsboskifte

peis
– kan gjenlevende ektefelle få utlagt (overta) den felles faste bolig til seg på skifte med førstavdødes særkullsbarn når barna krever å få farens eiendom utlagt til seg? Forståelsen av skifteloven § 63, 2. Ledd

Et nå helt vanlig spørsmål som oppstår når to godt voksne mennesker gifter seg, og en eller begge har vært gift tidligere eller uansett har egne barn, er hvordan man kan sikre ny ektefelle retten til å bli boende i det felles hjem, uansett hvem som har brakt det inn i ekteskapet. Her kan du lese mer om den problematikken i artikkelen Sikring av ny ektefelle – retten til å bli boende i det felles hjem. (Der gjennomgås muligheten for gjenlevende til å bli sittende i uskiftet bo).
Situasjonen jeg skal si litt om i denne artikkelen oppstår der begge parter bebor eiendommen når (mannen) går bort, og du som gjenlevende vil vite om du faktisk kan ha rett til å kreve eiendommen utlagt på din lodd når boet etter førstavdøde da skal skiftes.

Hvis livsarvingene etter mannen ikke vil tillate deg å sitte med eiendommen i uskifte, og de motsetter seg at du får utlagt eiendommen til deg, hva da? Og hvis eiendommen til og med har tilhørt farsslekten i generasjoner, er det da overhodet noen mulighet for at du kan få medhold i et krav om å få overta eiendommen? Det er nok mange som ikke kjenner reglene på dette området! Men det er viktige regler vi har med å gjøre, regler som langt på vei tar hensyn til lengstlevendes behov og ønsker, og som på tilsvarende måte reduserer livsarvingenes rettigheter.
I skifteloven § 63 finner vi følgende bestemmelse: Når det ikke vil være åpenbart urimelig etter forholda, har gjenlevende ektefelle rett til å få utlagt på sin lodd bestemte eiendeler som han fullt ut eller for det vesentlige har brakt inn i boet. Den delen av paragrafen er jo ikke til hjelp for kvinnen i det tilfellet vi her diskuterer, siden det altså var mannen som hadde brakt inn eiendommen. Men bestemmelsen fortsetter slik: På samme vilkår, men uten hensyn til hvem av ektefellene som har brakt eiendelene inn i boet, har gjenlevende ektefelle rett til å få utlagt på sin lodd boligeiendom som har tjent som ektefellenes felles bolig….

Situasjonen ser plutselig litt bedre ut. Men hittil har vi hatt sparsomt med høyesterettsavgjørelser om denne bestemmelsens anvendelse. Imidlertid behandlet Norges Høyesterett en slik sak og avsa dom i desember 2010. Førstvoterende konstaterte innledningsvis følgende: Det følger av § 63,2.ledd første punktum, jf. første ledd at ektefellen som hovedregel har krav på å få utlagt felles bolig til seg, dersom dette ikke ”vil være åpenbart urimelig etter forholda”. Det skal etter bestemmelsens ordlyd mye til før hovedregelen kan fravikes.
Hva skal til for at denne hovedregelen ikke kommer til anvendelse – altså at det etter forholdene fremstår som åpenbar urimelig at hovedregelen blir fulgt?

I denne saken hadde ekteparet vært gift i 16 år, og det ble tillagt stor vekt. I tillegg hadde de vært samboere i fire år forut for ekteskapsinngåelsen. Før 1993 hadde eiendommen vært benyttet i ferier, men fra da av bodde ekteparet fast på stedet. Også andre momenter kan tillegges vekt når man forsøker å klarlegge hvor sterk tilknytning gjenlevende har til eiendommen, for eksempel arbeid på eiendommen, og økonomiske bidrag til påkostninger på den. Gjenlevende ble også boende der etter at mannen gikk bort.
Det er for øvrig på det rene at hvis ekteskapet har vært kortvarig, vil det raskt kunne være vanskeligere for gjenlevende å vinne frem med et slikt krav enn ved et langvarig forhold, men lovens utgangspunkt er fortsatt det samme. Det må foretas en skjønnsmessig og objektiv vurdering av begge parters anførsler og bevis. Ved et kortvarig ekteskap vil det for eksempel fort kunne fremstå som åpenbart urimelig dersom lengstlevende fikk utlagt til seg en slektsgård som i generasjoner har tilhørt farsslekten og som har vært livsarvingenes barndomshjem.

Etter at retten i vår sak konkluderte med at hennes tilknytning til stedet var sterk, måtte dommerne foreta en vurdering av rimeligheten av hennes krav om å få eiendommen utlagt til seg når man tok i betraktning de innvendinger barna hans hadde mot en slik løsning. Ville hennes lovbestemte rett da fremstå som åpenbart urimelig? Barna anførte og ble hørt med at de hadde benyttet eiendommen som feriested i sin oppvekst, og at eiendommen hadde vært i familien i 200 år. Men retten konkluderte med at eiendommens affeksjonsverdi for barna vanskelig kunne sidestilles med lengstlevendes tilknytning til eiendommen etablert gjennom mer enn 16 års botid. Og det ble uttalt: Loven gir uansett ikke anvisning på en alminnelig interesseavveining mellom lengstlevende og førstavdødes arvinger. I denne saken ble det følgelig konkludert med at barnas tilknytning til eiendommen ikke var tilstrekkelig til at det ville være ”åpenbart urimelig” at lengstlevende fikk overta eiendommen.

Åpenbart urimelig. Når begrepet åpenbart urimelig blir brukt i en lov, er det opplagt at det skal meget til før det motsatte blir resultatet. I denne saken hevdet også barna at fars uttalte ønske hadde vært at de skulle overta eiendommen, men et slikt mulig ønske kunne etter rettens oppfatning ikke tillegges vesentlig vekt i saken. I den sammenheng viste førstvoterende for øvrig til at denne bestemmelsen i skifteloven om en rett til naturalutlegg til gjenlevende ektefelle, ville beskyttet henne mot at førstavdøde for eksempel ved testament forsøker å sette lengstlevendes rettigheter til eiendommen til side, ( noe som imidlertid ikke var situasjonen i vår sak, men som noen sikkert tror de har anledning til. Slik er det altså ikke).

I saken hadde barna attpåtil gitt henne tilbud om å bli boende på eiendommen, og til og med få overta eiendomsretten hvis hun skulle ønske det, på den betingelse at den skulle tilbakeføres til farens familie til takst dersom hun ønsket å flytte eller selge eiendommen til andre. Selv en slik mellomløsning så retten bort fra i denne konkrete saken, men tilføyde: Etter min oppfatning vil nok muligheten for en slik mellomløsning kunne tillegges en viss vekt dersom det hersker sterk tvil om lovens hovedregel bør fravikes.
Et siste moment som retten tilla vekt var at når hovedregelen er kommet så klart til uttrykk i loven som i skifteloven § 63, er det blant annet fordi det er ønskelig med mest mulig klarhet og forutsigbarhet ved praktiseringen av den, blant annet med det som formål å unngå prosesser som lettere ville bli innbrakt for domstolene hvis vi hadde en regel som i større utstrekning åpner for skjønn fra domstolenes side.

Ole Christian Høie,
advokat

Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no

Nettstedet bruker cookies fra Google for å måle og analysere trafikken. Alle data er anonymisert.