Testament og litt om andre arverettslige spørsmål
26/04/05 Seksjon: Arv og arveavgift | Testamenter og dødsboskifte
Advokat Høies klient Hans Aas er 50 år gammel og gift for andre gang. Fra det første ekteskapet har han to voksne barn, og fra det andre to barn til som er i tenårene. Hans ønsker å tilgodese sin kone nummer to – Helga - på best mulig måte, og har allerede sørget for å tegne en livsforsikring med henne som begunstiget etter polisen. Siden Hans disponerer over relativt betydelig verdier, tar han kontakt med advokat med tanke på å få opprettet et testament, men samtidig ønsker han også å ta opp muligheten til å fordele en del verdier allerede nå. Spesielt har han sine to landsteder i tankene, en ved sjøen og en på fjellet.
Forut for ekteskapet med Helga opprettet partene fullstendig særeie. Et annet spørsmål Hans og Helga var opptatt av var om denne ordningen skulle forandres på noen måte. Hans hadde fått vite over telefon da han bestilte advokattime, at særeieordningen godt kunne forandres slik at særeiet gjaldt mens de levde, mens ved død skulle det betraktes som om det hadde vært felleseie. I så fall ville Hans være beskyttet i tilfelle skilsmisse – man kan jo aldri vite!
Ville det være gunstig å dele ut disse eiendommene til barna, og eventuelt til Helga også allerede nå? Og hvordan beregnes i så fall arveavgiften? Det var ikke så rent lite Hans og Helga var opptatt av. Da Hans bestilte time, fikk han beskjed om å ta med ektepakten, mulige verditakster over hytteeiendommene og begges siste selvangivelser.
I møtet ble det først klarlagt at Hans ønsket å testamentere den frie tredjedelen av sitt bo til Helga, slik at hun ikke skulle bli ”avspist” med arvelovens minstearv for ektefeller. Dette måtte gjøres i ”testaments former”. Helga hadde en sønn fra et tidligere ekteskap hun også, og siden Hans satt godt i det ønsket han å frafalle sin arverett etter loven fra Helga til fordel før Simon. Det kunne med fordel gjøres i det samme testamentet, og siden Hans ikke skulle ta arv etter Helga, var det ikke nødvendig å lage noe gjensidig testament, det hadde bare vært aktuelt dersom begge ektefellene ønsket å foreta testamentariske disposisjoner til fordel for hverandre utover arvelovens minsteregler.
Som de allerede var klar over, er det ofte helt unødvendig å opprette noe testament – i så fall vil arveloven regulere arvens overgang på arvingene når tiden er inne. I de enkle boer – slik det oftest var i ”gamle dager” – var det kun en ektefelle og ”normalt” to felles barn. I slike situasjoner vil gjenlevende ektefelle ha rett til å sitte i uskiftet bo med barna om det er ønskelig og fornuftig, (hvilket det ikke alltid er), og de to barna vil så dele boet likt ved lengstlevendes død. Hvis de ikke blir enige om hvem som skal overta hva av boets gjenstander, står det den enkelte arving fritt å kreve gjenstanden solgt og verdien omdannet til penger.
I dagens samfunn finnes fortsatt disse ”idealfamiliene”, men med ”mine barn og dine barn og våre barn” i andre ekteskap, og i samboerforhold også, kan behovet for å regulere arvens overgang ved testament fremstå som naturlig og ofte helt nødvendig for å få gjennomført testators ”siste vilje”. Spesielt i samboerforhold mellom godt voksne mennesker som har en del verdier, er det ofte helt avgjørende for å sikre en gjenlevende samboer best mulig at vedkommende blir tilgodesett i testament, for eksempel slik at den frie tredjedel blir tiltestamentert samboeren.
Hvis et ektepar blir skilt, bortfaller den gjensidige arverett allerede på separasjonstidspunktet. I samboerforhold er det ikke noen tilsvarende regler, så i et ”samboertestament” vil det oftest være naturlig å innta en positiv bestemmelse om at den testamentariske disposisjonen bortfaller dersom samboerforholdet opphører. I motsatt fall kan det oppstå tvilsomme spørsmål dersom den ene dør lenge etter samboerforholdets opphør mens testamentet fortsatt inneholder en bestemmelse om arverett for ekssamboeren!
Hans og Helga hadde nå vært gift i femten år, de var svært glad i hverandre, og Hans ønsket derfor å forandre ektepakten også, slik at særeiet skulle betraktes som felleseie dersom Hans døde først. Det ville i praksis si, fikk de seg fortalt, at i så fall ville først det ekteskapelige felleseiebo bli fordelt mellom ektefellene slik det blir ved skilsmisse. Halvparten av boets netto etter deling etter ekteskapslovens regler ville da tilfalle Helga som hennes eiendom, og av dette skulle det ikke betales arveavgift. Med så store midler i boet var det mye å spare her!
Når det gjaldt hyttene var Hans og Helga åpne for forslag. De hadde hørt at det kanskje lønte seg å overdra hytter helt eller delvis før de ble gamle, men de var ikke helt klar over hvilke virkninger dette ville få for beregning av arveavgift. –Her er det nok også en del å spare, sa advokat Høie, men mye avhenger naturligvis av verdiutviklingen for fast eiendom. Med et tredveårsperpektiv og kanskje mer i sikte – Hans var tross alt ikke mer enn femti, var det lite som kunne tyde på at verdien ville være synkende over en så lang periode. Arveavgiftens størrelse og beregning så langt frem i tid var det heller ingen som kunne spå noe om.
Hans ønsket å gi bort begge hytteeiendommene nå, og han ønsket å gi dem til sine fire barn. Det måtte avholdes verditakster til bruk ved skattefogdens beregning av arveavgift, og advokat Høie sa han ville kontakte erfarne lokale takstmenn som skattefogdene var vant til å motta takster fra. Takstene skal også i arve- og gavesituasjoner gjenspeile antatt markedsverdi, men det er klart at takstmennene i slike situasjoner i hvert fall vil kunne fremheve mulige negative aspekter ved eiendommene, for eksempel alder, slitasje, uhensiktsmessige innredningsløsninger, manglende tilknytning til vann og kloakk, vanskelig adkomst osv.
En av de store fordelene ved en gaveoverføring mens foreldre er relativt unge, er at de kan forbeholde seg en livsvarig bruksrett til eiendommene, hvilket vil kunne få stor betydning for arveavgiftens størrelse. I så fall vil skattefogden kapitalisere en antatt leieverdi som takstmannen må stipulere, og så tilkommer det årlige fradrag i verdifastsettelsen basert på statistisk gjennomsnittslevetid. Jo eldre man blir, jo mindre er det å ”hente” på dette området.
Bruksretten tinglyses på eiendommene for å sikre mot overraskelser dersom arvingene – de glade hyttemottakere – en gang i fremtiden skulle bestemme seg for å selge hyttene. Noe slikt kan for eksempel bli aktuelt dersom det oppstår uenighet dem imellom som medfører at en av eierne plutselig krever det sameiet som er etablert mellom dem oppløst og får medhold i dette!
Advokat Høie gjorde dem oppmerksom på at siden to av gavemottakerne var under 18 år, ville Overformynderiet ”komme inn i billedet” på deres vegne inntil de fylte 18 år, men det syntes ubetenkelig i denne saken. Videre ble Hans og Helga fortalt at siden arvingene ikke selv kunne betale arveavgiften som gavene ville resultere i, kunne Hans selv betale denne for dem. Det ville innebære at det ville bli beregnet arveavgift også av denne gaven.
Resultatet ble, at med fire arvinger som alle hadde krav på fribeløp etter arveavgiftens regler, og med betydelige verdifradrag på grunn av bruksretten, så ble faktisk arveavgiften relativt beskjeden selv om verdiene som ble gitt bort var ganske store!
Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no
Ville det være gunstig å dele ut disse eiendommene til barna, og eventuelt til Helga også allerede nå? Og hvordan beregnes i så fall arveavgiften? Det var ikke så rent lite Hans og Helga var opptatt av. Da Hans bestilte time, fikk han beskjed om å ta med ektepakten, mulige verditakster over hytteeiendommene og begges siste selvangivelser.
I møtet ble det først klarlagt at Hans ønsket å testamentere den frie tredjedelen av sitt bo til Helga, slik at hun ikke skulle bli ”avspist” med arvelovens minstearv for ektefeller. Dette måtte gjøres i ”testaments former”. Helga hadde en sønn fra et tidligere ekteskap hun også, og siden Hans satt godt i det ønsket han å frafalle sin arverett etter loven fra Helga til fordel før Simon. Det kunne med fordel gjøres i det samme testamentet, og siden Hans ikke skulle ta arv etter Helga, var det ikke nødvendig å lage noe gjensidig testament, det hadde bare vært aktuelt dersom begge ektefellene ønsket å foreta testamentariske disposisjoner til fordel for hverandre utover arvelovens minsteregler.
Som de allerede var klar over, er det ofte helt unødvendig å opprette noe testament – i så fall vil arveloven regulere arvens overgang på arvingene når tiden er inne. I de enkle boer – slik det oftest var i ”gamle dager” – var det kun en ektefelle og ”normalt” to felles barn. I slike situasjoner vil gjenlevende ektefelle ha rett til å sitte i uskiftet bo med barna om det er ønskelig og fornuftig, (hvilket det ikke alltid er), og de to barna vil så dele boet likt ved lengstlevendes død. Hvis de ikke blir enige om hvem som skal overta hva av boets gjenstander, står det den enkelte arving fritt å kreve gjenstanden solgt og verdien omdannet til penger.
I dagens samfunn finnes fortsatt disse ”idealfamiliene”, men med ”mine barn og dine barn og våre barn” i andre ekteskap, og i samboerforhold også, kan behovet for å regulere arvens overgang ved testament fremstå som naturlig og ofte helt nødvendig for å få gjennomført testators ”siste vilje”. Spesielt i samboerforhold mellom godt voksne mennesker som har en del verdier, er det ofte helt avgjørende for å sikre en gjenlevende samboer best mulig at vedkommende blir tilgodesett i testament, for eksempel slik at den frie tredjedel blir tiltestamentert samboeren.
Hvis et ektepar blir skilt, bortfaller den gjensidige arverett allerede på separasjonstidspunktet. I samboerforhold er det ikke noen tilsvarende regler, så i et ”samboertestament” vil det oftest være naturlig å innta en positiv bestemmelse om at den testamentariske disposisjonen bortfaller dersom samboerforholdet opphører. I motsatt fall kan det oppstå tvilsomme spørsmål dersom den ene dør lenge etter samboerforholdets opphør mens testamentet fortsatt inneholder en bestemmelse om arverett for ekssamboeren!
Hans og Helga hadde nå vært gift i femten år, de var svært glad i hverandre, og Hans ønsket derfor å forandre ektepakten også, slik at særeiet skulle betraktes som felleseie dersom Hans døde først. Det ville i praksis si, fikk de seg fortalt, at i så fall ville først det ekteskapelige felleseiebo bli fordelt mellom ektefellene slik det blir ved skilsmisse. Halvparten av boets netto etter deling etter ekteskapslovens regler ville da tilfalle Helga som hennes eiendom, og av dette skulle det ikke betales arveavgift. Med så store midler i boet var det mye å spare her!
Når det gjaldt hyttene var Hans og Helga åpne for forslag. De hadde hørt at det kanskje lønte seg å overdra hytter helt eller delvis før de ble gamle, men de var ikke helt klar over hvilke virkninger dette ville få for beregning av arveavgift. –Her er det nok også en del å spare, sa advokat Høie, men mye avhenger naturligvis av verdiutviklingen for fast eiendom. Med et tredveårsperpektiv og kanskje mer i sikte – Hans var tross alt ikke mer enn femti, var det lite som kunne tyde på at verdien ville være synkende over en så lang periode. Arveavgiftens størrelse og beregning så langt frem i tid var det heller ingen som kunne spå noe om.
Hans ønsket å gi bort begge hytteeiendommene nå, og han ønsket å gi dem til sine fire barn. Det måtte avholdes verditakster til bruk ved skattefogdens beregning av arveavgift, og advokat Høie sa han ville kontakte erfarne lokale takstmenn som skattefogdene var vant til å motta takster fra. Takstene skal også i arve- og gavesituasjoner gjenspeile antatt markedsverdi, men det er klart at takstmennene i slike situasjoner i hvert fall vil kunne fremheve mulige negative aspekter ved eiendommene, for eksempel alder, slitasje, uhensiktsmessige innredningsløsninger, manglende tilknytning til vann og kloakk, vanskelig adkomst osv.
En av de store fordelene ved en gaveoverføring mens foreldre er relativt unge, er at de kan forbeholde seg en livsvarig bruksrett til eiendommene, hvilket vil kunne få stor betydning for arveavgiftens størrelse. I så fall vil skattefogden kapitalisere en antatt leieverdi som takstmannen må stipulere, og så tilkommer det årlige fradrag i verdifastsettelsen basert på statistisk gjennomsnittslevetid. Jo eldre man blir, jo mindre er det å ”hente” på dette området.
Bruksretten tinglyses på eiendommene for å sikre mot overraskelser dersom arvingene – de glade hyttemottakere – en gang i fremtiden skulle bestemme seg for å selge hyttene. Noe slikt kan for eksempel bli aktuelt dersom det oppstår uenighet dem imellom som medfører at en av eierne plutselig krever det sameiet som er etablert mellom dem oppløst og får medhold i dette!
Advokat Høie gjorde dem oppmerksom på at siden to av gavemottakerne var under 18 år, ville Overformynderiet ”komme inn i billedet” på deres vegne inntil de fylte 18 år, men det syntes ubetenkelig i denne saken. Videre ble Hans og Helga fortalt at siden arvingene ikke selv kunne betale arveavgiften som gavene ville resultere i, kunne Hans selv betale denne for dem. Det ville innebære at det ville bli beregnet arveavgift også av denne gaven.
Resultatet ble, at med fire arvinger som alle hadde krav på fribeløp etter arveavgiftens regler, og med betydelige verdifradrag på grunn av bruksretten, så ble faktisk arveavgiften relativt beskjeden selv om verdiene som ble gitt bort var ganske store!
Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no