Avkortning av arv - arveforskudd - når skal avkortning skje?
15/04/06 Seksjon: Arv og arveavgift
Hvis og når du skal opprette testament, er det mye å tenke gjennom. La oss si at av dine tre barn, så har sønnen Richard fått et betydelig beløp av deg mens han studerte til lege i utlandet. Dine to andre barn, Henrik og Petronella, gjennomførte sine utdannelser i Norge uten behov for vesentlige tilskudd fra deg. Nå lurer du på om du bør gi uttrykk for at når det skal skiftes etter deg, så skal Henrik og Petronella godskrives med tilsvarende beløp.
Hvis du oppretter testament, er det naturlig at avkortningen blir regulert der. Men selv om du ikke oppretter noe testament, kan du allikevel på forskjellige måter gi uttrykk for at du ønsker at det skal skje en avkortning i arven etter deg, slik at alle tre barna blir stilt likt, bare du gjør det på riktig måte!
Avkortningsinstituttet er et gammelt juridisk begrep. I Norge finner vi det allerede i den gamle Gulatingsloven, der det ble bestemt at avkortning skulle skje. Ønsket om likhet mellom livsarvingene er en svært gammel tanke, og i romerretten gikk man svært langt i så måte. For å komme i betraktning som arving, måtte arvingen faktisk tilbakeføre alt det han tidligere hadde mottatt fra avdøde. Så lenge en arvelater lever, kan han normalt disponere over det han eier som han vil. Ingen har noe krav på arv etter foreldrene, men dersom det er noe å arve, så bestemmer arveloven hvordan fordelingen skal skje, og hvilke begrensninger dette legger på arvelater i forhold til livsarvingene hans. I henhold til dagens arvelov, vil en livsarving bare bli gjenstand for avkortning dersom hvis arvelater har bestemt det, eller det blir godtgjort at det ville være i samsvar med forutsetningene hans.
I prinsippet er det ikke noe i veien for at du forfordeler midler mellom barna dine hvis du ønsker det. Du kan gi bort det meste til et eller flere barn, noe som betyr at det blir tilsvarende mindre igjen på skiftet etter deg som skal fordeles som arv. Av og til finner foreldre dette naturlig. Kanskje det går svært godt med et av barna, mens det andre kommer uheldig ut her i livet og kan trenge ekstra forstrekninger. I andre tilfeller er det barn som oppfører seg slik at foreldrene ikke ønsker å etterlate det så mye arv, og da er den muligheten som er til disposisjon å gi bort gaver i ”levende live” – altså på en slik måte at det ikke er nødvendig med testament. Men i de fleste tilfeller synes foreldrene at midlene bør fordeles likt, og dette vil jo naturlig nok være barnas utgangspunkt også. Følgelig er dette også lovgivningens bærende ide.
Vilkår for avkortning
Avkortning må altså være arvelaters ønske. Men om det er bestemt i testament eller kommer til uttrykk på annen måte, er egentlig helt likegyldig. Det er imidlertid her, som på så mange andre områder, enklest å få gjennomført dersom det er bestemt i testament. Da oppstår det ikke noen bevisproblemer. Men dukker det opp et skriv i papirene etter far, der det nokså utvetydig kommer frem at Richard skal avkortes i den arv han ellers ville fått på skiftet, så er det bevis godt nok. Kanskje har far laget et enkelt dokument – et gavebrev – der han skriver at ugiftene til Richards utdanning er et forskudd på arv, og en slik beslutning er vanligvis ikke til å misforstå! Og her skiller situasjonen seg fra mange såkalte dødsdisposisjoner, hvilket en bestemmelse om avkortning er. De aller fleste dødsdisposisjoner – disposisjoner med døden for øye – må gjennomføres i testaments form. Og du behøver ikke egentlig å ha tenkt gjennom denne problematikken mens du finansierer Richards utdannelse. Dette er en beslutning du kan treffe når som helst så lenge du er testamentsfør. Og du behøver ikke å fortelle noen av barna dine at du har truffet en slik beslutning heller!
Men hvis du har fortalt Richard at du ikke kommer til å foreta noen avkortning i den gaven utdannelsen hans faktisk er, så kan du ikke senere ombestemme deg. Og så er det slik at den gaven du ønsker å avkorte, må være en ”betydelig” gave. Her er gavens størrelse det viktigste, men gaven må også ses i forhold til giverens inntekts- og formuesforhold. Det må ha skjedd en særbegunstigelse av et eller flere av barna. (Det er ingen tvil om at finansieringen av Richards mangeårige utenlandsstudier vil anses som en ”betydelig gave”, selv om du skulle ha en formue på mange millioner). Utdanning i form av foreldres normale forsørgelsesplikt vil være av en helt annen størrelsesorden, og skal etter arveloven ikke kunne kreves avkortet.
Hvilket beløp skal avkortes på skiftet?
La oss tenke oss at Richards utdannelse kostet 500.000. Det er jo mange år siden, og i dag koster en tilsvarende utdannelse minst 1.000.000. Hvilket beløp kan i så fall Petronella og Henrik kreve avkortet hvis du ikke har gjort det klart hva avkortningssummen skal være? Loven bestemmer at det er verdien av forskuddet da det ble gitt som kan avkortes. Men hva hvis du hadde gitt Richard en Ferrari i stedet for å bekoste utdanningen hans? Hvis Ferrarien var verdt 500.000 på det tidspunktet du ga den til ham, er det dette beløpet som du kan avkorte, og ikke hva det ville koste å kjøpe en ny slik bil når du beslutter at avkortning skal skje. Loven har her en sikkerhetsventil: ”hvis dette ikke ville være åpenbart urimelig”. Men det skal mye til. Åpenbart urimelig åpner kun for snevre unntak slik lov norsk fortolkes.
Hvilke virkninger har en bestemmelse om avkortning?
Gaven – forskuddet på arv – skal komme til fradrag i det Richard skal ha i arv etter deg når du er gått bort. Det er mange måter å beregne virkningen på, men resultatet blir normalt det samme. Den enkleste måten å gjøre det på, synes jeg er først å legge avkortningsbeløpet til resten av arven, og så dele på tre i vårt tilfelle. La oss si at du etterlater deg 2.500.000 og har bestemt at Richard skal avkortes med 500.000. Da deler vi 3.000.000 på tre, Petronella og Henrik får 1.000.000 hver, og Richard mottar nye 500.000. Men hvis du bare etterlot deg 490.000, vil naturligvis ikke Richard motta noen ny utdeling – da deler de andre barna det som er.
Enkelte andre momenter du bør være klar over og få belyst
Du kan jo ved testament fritt bestemme over 1/3 av det du etterlater deg, selv om du har livsarvinger. Hvis du også har besluttet avkortning, hvilket utgangspunkt tar man da ved beregningen av hvor mye den frie 1/3 er? Skal avkortningsbeløpet legges til igjen? Og hva hvis du etterlater deg ektefelle, tas forskuddet med ved beregningen av hva hun skal arve? Lovens ordlyd her er lite presis, og det er lite vellykket med uklare lovbestemmelser! Svaret er at utgangspunktet for denne type beregninger tas i det som arvelateren faktisk etterlater seg. Avkortningsbeløpet skal altså ikke legges til! Men, som med så meget annet, kan du og Richard ha inngått en avtale om at arveforskuddet hans faktisk skal medregnes i stedet for!
Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no
Avkortningsinstituttet er et gammelt juridisk begrep. I Norge finner vi det allerede i den gamle Gulatingsloven, der det ble bestemt at avkortning skulle skje. Ønsket om likhet mellom livsarvingene er en svært gammel tanke, og i romerretten gikk man svært langt i så måte. For å komme i betraktning som arving, måtte arvingen faktisk tilbakeføre alt det han tidligere hadde mottatt fra avdøde. Så lenge en arvelater lever, kan han normalt disponere over det han eier som han vil. Ingen har noe krav på arv etter foreldrene, men dersom det er noe å arve, så bestemmer arveloven hvordan fordelingen skal skje, og hvilke begrensninger dette legger på arvelater i forhold til livsarvingene hans. I henhold til dagens arvelov, vil en livsarving bare bli gjenstand for avkortning dersom hvis arvelater har bestemt det, eller det blir godtgjort at det ville være i samsvar med forutsetningene hans.
I prinsippet er det ikke noe i veien for at du forfordeler midler mellom barna dine hvis du ønsker det. Du kan gi bort det meste til et eller flere barn, noe som betyr at det blir tilsvarende mindre igjen på skiftet etter deg som skal fordeles som arv. Av og til finner foreldre dette naturlig. Kanskje det går svært godt med et av barna, mens det andre kommer uheldig ut her i livet og kan trenge ekstra forstrekninger. I andre tilfeller er det barn som oppfører seg slik at foreldrene ikke ønsker å etterlate det så mye arv, og da er den muligheten som er til disposisjon å gi bort gaver i ”levende live” – altså på en slik måte at det ikke er nødvendig med testament. Men i de fleste tilfeller synes foreldrene at midlene bør fordeles likt, og dette vil jo naturlig nok være barnas utgangspunkt også. Følgelig er dette også lovgivningens bærende ide.
Vilkår for avkortning
Avkortning må altså være arvelaters ønske. Men om det er bestemt i testament eller kommer til uttrykk på annen måte, er egentlig helt likegyldig. Det er imidlertid her, som på så mange andre områder, enklest å få gjennomført dersom det er bestemt i testament. Da oppstår det ikke noen bevisproblemer. Men dukker det opp et skriv i papirene etter far, der det nokså utvetydig kommer frem at Richard skal avkortes i den arv han ellers ville fått på skiftet, så er det bevis godt nok. Kanskje har far laget et enkelt dokument – et gavebrev – der han skriver at ugiftene til Richards utdanning er et forskudd på arv, og en slik beslutning er vanligvis ikke til å misforstå! Og her skiller situasjonen seg fra mange såkalte dødsdisposisjoner, hvilket en bestemmelse om avkortning er. De aller fleste dødsdisposisjoner – disposisjoner med døden for øye – må gjennomføres i testaments form. Og du behøver ikke egentlig å ha tenkt gjennom denne problematikken mens du finansierer Richards utdannelse. Dette er en beslutning du kan treffe når som helst så lenge du er testamentsfør. Og du behøver ikke å fortelle noen av barna dine at du har truffet en slik beslutning heller!
Men hvis du har fortalt Richard at du ikke kommer til å foreta noen avkortning i den gaven utdannelsen hans faktisk er, så kan du ikke senere ombestemme deg. Og så er det slik at den gaven du ønsker å avkorte, må være en ”betydelig” gave. Her er gavens størrelse det viktigste, men gaven må også ses i forhold til giverens inntekts- og formuesforhold. Det må ha skjedd en særbegunstigelse av et eller flere av barna. (Det er ingen tvil om at finansieringen av Richards mangeårige utenlandsstudier vil anses som en ”betydelig gave”, selv om du skulle ha en formue på mange millioner). Utdanning i form av foreldres normale forsørgelsesplikt vil være av en helt annen størrelsesorden, og skal etter arveloven ikke kunne kreves avkortet.
Hvilket beløp skal avkortes på skiftet?
La oss tenke oss at Richards utdannelse kostet 500.000. Det er jo mange år siden, og i dag koster en tilsvarende utdannelse minst 1.000.000. Hvilket beløp kan i så fall Petronella og Henrik kreve avkortet hvis du ikke har gjort det klart hva avkortningssummen skal være? Loven bestemmer at det er verdien av forskuddet da det ble gitt som kan avkortes. Men hva hvis du hadde gitt Richard en Ferrari i stedet for å bekoste utdanningen hans? Hvis Ferrarien var verdt 500.000 på det tidspunktet du ga den til ham, er det dette beløpet som du kan avkorte, og ikke hva det ville koste å kjøpe en ny slik bil når du beslutter at avkortning skal skje. Loven har her en sikkerhetsventil: ”hvis dette ikke ville være åpenbart urimelig”. Men det skal mye til. Åpenbart urimelig åpner kun for snevre unntak slik lov norsk fortolkes.
Hvilke virkninger har en bestemmelse om avkortning?
Gaven – forskuddet på arv – skal komme til fradrag i det Richard skal ha i arv etter deg når du er gått bort. Det er mange måter å beregne virkningen på, men resultatet blir normalt det samme. Den enkleste måten å gjøre det på, synes jeg er først å legge avkortningsbeløpet til resten av arven, og så dele på tre i vårt tilfelle. La oss si at du etterlater deg 2.500.000 og har bestemt at Richard skal avkortes med 500.000. Da deler vi 3.000.000 på tre, Petronella og Henrik får 1.000.000 hver, og Richard mottar nye 500.000. Men hvis du bare etterlot deg 490.000, vil naturligvis ikke Richard motta noen ny utdeling – da deler de andre barna det som er.
Enkelte andre momenter du bør være klar over og få belyst
Du kan jo ved testament fritt bestemme over 1/3 av det du etterlater deg, selv om du har livsarvinger. Hvis du også har besluttet avkortning, hvilket utgangspunkt tar man da ved beregningen av hvor mye den frie 1/3 er? Skal avkortningsbeløpet legges til igjen? Og hva hvis du etterlater deg ektefelle, tas forskuddet med ved beregningen av hva hun skal arve? Lovens ordlyd her er lite presis, og det er lite vellykket med uklare lovbestemmelser! Svaret er at utgangspunktet for denne type beregninger tas i det som arvelateren faktisk etterlater seg. Avkortningsbeløpet skal altså ikke legges til! Men, som med så meget annet, kan du og Richard ha inngått en avtale om at arveforskuddet hans faktisk skal medregnes i stedet for!
Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no