PRAKSISEN ER AVSLUTTET - Les mer her

Demens og manglende rettslig handleevne - ugyldige disposisjoner – testament

Vi tenker oss en barnløs gammel dame – kaller henne Netti. Netti bor på et bo- og behandlingssenter der hun har egen liten leilighet. Alt det praktiske blir tatt hånd om av personalet og hun får servert mat. Så selv om hun i en alder av 89 år er blitt svært skrøpelig og har mange plager, er hun fortsatt fornøyd med å slippe å bli flyttet på et pleiehjem. Hovedproblemet hennes er at hun er blitt fryktelig glemsk og ikke alltid synes å være like godt orientert om tid og rom. Hun har ikke fått oppnevnt hjelpeverge, for hennes søster Ida har i årevis hatt en fullmakt til å betale løpende regninger. Kanskje derfor har spørsmålet ikke blitt satt på spissen?

En gang for lenge, lenge siden opprettet hun testament, der hun tilgodeså alle sine 7 tantebarn likt. Hun angret i ettertid fra tid til annen på at hun hadde gitt dem kopi av testamentet, for det var jo ikke alle som fortsatte å utvikle seg slik Netti selv syntes de burde. De siste årene var det faktisk datteren til Ida og hennes datter igjen, Hedda, som tok seg mest av henne og avla henne besøk. Søt var hun, Hedda, og flink til å snakke med den gamle om løst og fast. Hvordan det nå en gang var, dukket en dag spørsmålet om å skrive et nytt testament opp. Det ble opprettet omtrent to år før Netti gikk bort.

Idas datter skaffet henne en advokat, Fred Hansen, som kom på besøk til henne og ble der lenge for å snakke om nytt testament. I det nye testamentet blir Ida tilgodesett med et mindre beløp for all sin hjelp, men det er datteren hennes, Hanna, samt Hedda som blir innsatt som hovedarvinger etter henne. Resten av tantebarna var utelukket denne gangen. Testamentet blir bevitnet av advokaten og av en advokatfullmektig han tok med seg. Det er i ettertid på det rene at alt det formelle rundt testamentets opprettelse er i orden. I testamentet tilbakekalles også det tidligere.

Så dør Netti en dag, og problemene starter. I den lokale tingrett (tidligere skifteretten) er begge testamentene deponert, og de kommer opp i dagens lys fra det sentrale testamentsregisteret i Norge da dødsfallet blir meldt til retten. Og da er det på det rene at det ikke hjelper det minste at alle tantebarna melder seg som arvinger – det er i utgangspunktet det siste testamentet som gjelder. Men: Tantebarnet Hans lurer på om Netti var ved sine fulle fem da hun opprettet det siste testamentet – han hadde hørt at hun var blitt fryktelig glemsk, og syntes selv hun virket litt bortreist da han hadde besøkt henne for et snaut år siden.

For advokat Morten Flinck som han henvendte seg til – kjent for å ha greie på arverett – fremstod saken juridisk som følger:
Rettslige problemstillinger knyttet til rettslig handleevne. Utgangspunkt tok Morten Flinck i arvelovens § 62 der det fremgår at ”ein testamentarisk disposisjon er ugyldig når testator… var i høg grad sjelelig svekt, og at det ikke er usannsynlig at hennes sinnstilstand har innvirket på testaments innhold. En domstol ville måtte avgjøre spørsmålet, basert på det som kunne fremskaffes av så vel muntlige (parts- og vitneforklaringer) og skriftlige bevis – herunder utskrift av sykejournaler med tilhørende utredninger og undersøkelser. I denne saken hevdet flere av de tidligere arvingene at Hanna og Hedda hadde ”smisket” til seg det hele, og også at de i stor utstrekning hadde påvirket Netti til å skrive et nytt testament nettopp med det innholdet det fikk. (En slik handling kan i seg selv rammes av arvelovens § 63 hvis alle vilkårene der er oppfylt.)

Det forelå en del skriftlig materiale vedrørende Nettis mentale og fysiske tilstand i løpet av de årene, og det dukket opp en rapport fra hjemmets tilsynslege det siste året, der han konkluderte med en svært sannsynlig og betydelig grad av demens hos Netti. Da dette ble kjent var kanskje nettopp den uttalelsen utslagsgivende og fikk tantebarna til å begjære offentlig skifte for å få en rettslig avgjørelse av testamentets gyldighet.
Forståelsen og praktiseringen av § 62

Advokat Flinck hadde forklart tantebarna følgende om forståelsen og praktiseringen av lovens § 62:

  1. Det er dere som har bevisbyrden for at Nettis sinnstilstand da hun opprettet nytt testament faktisk rammes av § 62. Retten skal bygge på det faktum som fremstår som mest sannsynlig (mer enn 50 % sannsynliggjort).
  2. Advokaten og hans fullmektig ville begge kunne føres som vitner, og Flinck så ikke bort fra at at deres vitneforklaringer vedrørende deres vurderinger av Nettis testasjonsevne kanskje kunne bli avgjørende. De hadde jo gått god for denne da testamentet ble opprettet.
  3. Når det gjelder begrepet i høy grad sjelelig svekket, har Norges Høyesterett ved flere anledninger fastslått at det da kreves en kvalifisert grad av sjelelig svekkelse. Hvis en person tross sin psykiske tilstand er seg bevisst rekkevidden av disposisjonen, er det ikke grunn til ubetinget å kjenne den ugyldig. Dette betyr at en person ikke uten videre mister sin testasjonsevne ved å bli dement, og heller ikke ved å bli umyndiggjort. Men i tillegg til forståelse av innholdet av disposisjonen og at denne i seg selv virker naturlig, må man spørre om Netti har hatt en noenlunde rimelig evne til å veie de hensyn som bør gjøre seg gjeldende – det er hennes vurderingsevne man må prøve. Alternativene i med hensyn til hvem som skal motta arv må således testator ha psykisk evne til å se, vurdere og veie mot hverandre. Høyesterett uttalte i 1976 at en testasjon av en senil dement vil kunne opprettholdes….hvis man finner at den er foretatt ut fra en avveining av forskjellige testasjonsalternativer som naturlig måtte fremstille seg i vedkommendes situasjon.
  4. Når det gjelder den konkrete bevisvurdering, er det grunn til å legge vekt på det som kan sluttes av skriftlige nedtegninger frem til tvisten oppstod. Særlig viktig vil normalt forklaringene fra dem som var til stede ved opprettelsen være. Etterfølgende forklaringer for retten vil generelt ha mindre vekt, fordi forklaringene i atskillig grad vil kunne være påvirket av konflikten og interessen i utfallet av saken. Et minus var det naturligvis at ingen av testamentsvitnene kjente Netti fra tidligere, og advokatfullmektigen hadde jo aldri truffet henne før, mens advokat Hansen hadde sittet sammen med henne lenge i det første møtet. Det kom også for dagen at han ved et par tidligere anledninger hadde bistått Hanna med forskjellige juridiske spørsmål. Dette skulle objektivt sett ikke ha noen betydning, men tantebarna mottok informasjonen med begeistring. De anklaget Hansen for å ha løpt Hedda og Hannas ærend.

For de fleste legfolk ville det kanskje fremstå som nesten klart at Netti var i en slik sjelelig forfatning med sin påviste demens, at hun hadde mistet sin rettslige handleevne, altså retten til å foreta forpliktende handlinger av rettslig karakter. Men slik rettspraksis har forstått § 62 og utviklet seg gjennom årene, skal det nokså mye mer til for at man har mistet testasjonsevnene enn folk flest kanskje forestiller seg. Hvis det den dagen testamentet blir undertegnet og bevitnet blir sannsynliggjort med mer enn 50 % at hun skjønte hva hun hadde bestemt seg for og at hun hadde overveid alternativene, samt at disposisjonen ikke fremstod som uforståelig eller unaturlig, ville nok Nettis testament stå seg og tantebarna ville tape saken.

Det ville ha styrket tantbarnas sak hvis tilsynslegens erklæring hadde vært avgitt før eller omtrent samtidig med testamentets opprettelsestidspunkt, og på samme måte ville det klart ha styrket Hannas og Heddas sak hvis advokat Hansen hadde fått en lege til å vurdere Nettis tilstand da testamentet ble opprettet, og især hvis legen hadde opptrådt som testamentsvitne i stedet for advokatfullmektigen.

Ole Christian Høie

Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no