Rosenborggata 9 A - 0356 Oslo - Telefon 907 81 521 - Epost

Krav om åpning av grav for å hente dna fra avdød person i farskapssak

grav
Høyesterett tok i juni 2014 stilling til om en domstol som ledd i bevissikring i farskapssak kan beslutte at DNA-prøve skal tas fra avdød person i kistegrav. Etter en gjennomgang av gjeldende lov, lovhistorikk m.v., kom Høyesterett til at slik bevissikring kan besluttes dersom det er nødvendig ut fra hensynet til riktige avgjørelser i farskapssaker og for dersom biologisk materiale som er nødvendig for å gjennomføre DNA-analysen ikke kan sikres på annen måte.


Utgangspunktet er, naturlig nok, at en rettskraftig dom i en sivil sak ikke kan gjenåpnes (gjenopptas). Unntak fra dette er gitt i tvistelovens kapittel 31, der det fremgår at rettskraftige dommer i sivile saker kan gjenåpnes bl.a. dersom en dommer som behandlet saken var inhabil, dersom en part ikke var lovlig innkalt til behandlingen av saken eller dersom et vitne med skjellig grunn kan mistenkes for å ha avgitt falsk forklaring. Det er også anledning til å få gjenåpnet en sivil sak dersom opplysninger om sakens faktiske sider var ukjent da saken ble avgjort, og det er høyst sannsynlig at saken med disse opplysningene ville fått et annet utfall. Terskelen for gjenåpning er m.a.o. ganske høy.

Det følger av barneloven § 28a, som ble føyd til ved lovendring i 2002, at en rettskraftig avgjørelse i en farskapssak kan kreves gjenåpnet, uavhengig av om de alminnelige vilkårene for å kreve gjenåpning er til stede, dersom det ved avgjørelsen av saken ikke forelå DNA-analyse. I saker der det ikke forelå DNA-analyse er det altså fri adgang til å kreve gjenåpning av saken. I praksis betyr dette at alle farskapssaker avgjort før DNA-analysens tid kan kreves gjenåpnet.

Det var med hjemmel i denne bestemmelsen en farskapsavgjørelse avsagt helt tilbake i 1941 ble begjært gjenopptatt i 2011, kort tid etter at den mulige faren var gått bort. I dommen fra 1941 var det rettskraftig avgjort at vedkommende ikke var far til barnet.

Det konkrete spørsmålet i saken var rekkevidden av følgende bestemmelse i barnelovens paragraf om gjenåpningssaker: «Vert det kravd gjenopning, skal retten gje pålegg om blodprøve og DNA-analyse.» Det står imidlertid ingenting i loven om retten har anledning til å gi slikt pålegg også med den følge at en grav skal åpnes og at biologisk materiale skal tas fra den avdøde. Spørsmålet var heller ikke belyst i lovens forarbeider.

Tingretten og lagmannsretten hadde ikke tatt kravet om innhenting av biologisk materiale til følge. Begge instanser viste til gravferdslovens § 7 som gir kirkelige myndigheter anledning til å tillate at en grav skal åpnes. Tingretten og lagmannsretten tolket gravferdslovens bestemmelse slik at den gav kirkelige myndigheter selvstendig hjemmel til å avgjøre hvorvidt en grav skal åpnes i bevissikringsøyemed.

Høyesterett kom til, etter en gjennomgang av lovhistorikken, at gravferdslovens bestemmelse ikke kan forstås slik at kirkelige myndigheter skal ha anledning til å «overprøve» domstolenes pålegg i medhold av barnelovens bestemmelse.

Høyesterett viste til at det i Norge gjelder et prinsipp om fri bevisføring, dvs. at parter i sivile tvister skal stå fritt til å føre de bevis de ønsker. Tvisteloven (loven om behandlingen av sivile tvister) har flere bestemmelser der dette prinsippet kommer til uttrykk: Utgangspunktet er at både parter og utenforstående har plikt til å gi tilgang til bevis. Tvisteloven har sogar en bestemmelse med følgende ordlyd: «Personer plikter å stille seg til rådighet for undersøkelse i den utstrekning dette kan gjennomføres uten uforholdsmessig belastning og ikke er krenkende.»

Høyesterett la avgjørende vekt på ønsket om at avgjørelser i farskapssaker skal bygge på et korrekt opplyst faktum. Det er ikke første gang Høyesterett legger avgjørende vekt på et slikt ønske i farskapssaker. Med moderne DNA-analyse, er det i mange tilfeller mulig å få avgjort farskapsspørsmålet med meget høy grad av sikkerhet.

Høyesterett kom etter dette til at lagmannsrettens og tingrettens kjennelser i saken måtte oppheves.

Det er imidlertid ikke «fritt frem» å kreve åpning av kistegraver i farskapssaker. Høyesterett presiserer i kjennelsen at når «adekvat biologisk materiale fra avdøde lar seg skaffe på annen rimelig måte, er gravåpning naturligvis uaktuelt.» Dette kan f.eks. være biologisk materiale etter en avdød person – i saken som lå til behandling for Høyesterett var det sikret hår fra avdødes hårbørste, men hårene viste seg i den konkrete saken å være uegnet for å få vurdert farskapsspørsmålet. En kan også tenke seg at biologiske materiale kan innhentes fra avdødes gjenlevende slektninger.

Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no
Telefon 907 81 521