PRAKSISEN ER AVSLUTTET - Les mer her

Når døden kommer for brått på

Døden kommer ofte brått. Plutselig sitter du der og alt dere hadde snakket om som syntes nødvendig for å sikre deg mot avdødes særkullsbarn hadde dere ikke gjennomført mens han levde. Etter 25 gode år sitter du igjen med mange gode minner, men kanskje ikke så meget mer. Konsekvensene av ikke å ta de nødvendige skritt til sikring av lengstlevendes egen alderdom kommer kanskje like brått på som døden gjorde, og kan ramme deg like nådeløst.


Retten til å sitte i uskiftet bo.
Gjenlevende hadde tre sønner, og dere hadde ikke avklart med dem på forhånd om de ville tillate deg å sitte med boet uskiftet. De vil ha skiftet gjennomført straks, og det har de rett til å kreve. Men hva med vår felles bolig, tenker du, må jeg virkelig flytte? Det kan de kreve, og det gjør de. Men hvor skal jeg bo da? Vel, svarer de: det var jo hans leilighet allerede da dere giftet dere, og da skal leiligheten selges og du må ut. Det var vel fars vilje at det skulle bli slik, sier de (nådeløst) siden han ikke hadde lagt forholdene til rette for at du kunne bli boende. Men dere kan jo samtykke nå, sier hun, nå er hun blitt lettere desperat, nå blir det for meget for henne.

Men det er ingen nåde å få.
Så ut måtte hun, 82 år gammel, frisk og rørig ellers men uten andre midler enn den lille arven hun ifølge arveloven hadde krav på (1/4) etter at felleseiet deres først var delt i to. Men også her møtte hun på virkelig alvorlige problemer, og nå ble hun vettskremt.

Skjevdeling på det sammensatte skifte.
Det ble gjennomført et sammensatt skifte – først ble felleseiet delt i to, og så skulle hans del av felleseiet skiftes mellom henne og hans tre arvinger – ¼ part til henne og resten skulle fordeles mellom sønnene. Og på det sammensatte skiftet gjorde sønnene skjevdelingskrav gjeldende. Leiligheten hadde han hatt med inn i ekteskapet, og mesteparten av det nydelige innboet også. Hytten på fjellet likeså, og til og med bilen, en klassisk gammel Mercedes tilhørte ham da de giftet seg. Og den som var så deilig å kjøre fortsatt. Sertifikat hadde hun jo, men nå hadde hun kanskje plutselig ingen bil å kjøre med?

Sønnene hadde, viste det seg, gitt henne en gal forklaring på hva skjevdeling her ville føre til – de trodde de kunne holde alle skjevdelingsmidlene utenom dødsboskiftet. Og da ville hun nesten stått på bar bakke. Men advokatbistand klarla at det som ble skjevdelt på ekteskapsskiftet nettopp gikk inn i dødsboet! Poenget med skjevdeling ville kommet til overflaten dersom hun hadde hatt skjevdelingsmidler! De ville hun i så fall kunne ha holdt utenom felleseieskiftet og slike midler ville ikke gått inn i dødsboet…

Da ble det jo en del å arve allikevel, men hun forstod at hun gikk en vanskelig alderdom i møte på alle måter. Hun satt igjen med frigjorte midler som hun regnet med ville vare tre - fem år ved å leie en mindre leilighet (men det var jo blitt så dyrt!). Det ville bli slutt på reiser, gaver til tantebarn av noen betydning, og hun m åtte legge om hele livsstilen i en alder av 82 år…

Hva skulle de egentlig ha gjort?
De hadde jo snakket om det. Mange ganger. Siden han regnet med at sønnene ikke ville tillate henne å sitte i uskifte, noe han intuitivt følte selv om han aldri hadde tatt opp spørsmålet med dem. Han var jo innstilt på at de skulle inngå en ektepakt, der deler av hans skjevdelingsmidler skulle overføres til henne, faktisk alt hun trengte for å greie seg bra hvis han gikk bort først, og så skulle de jo ha laget testament også.

Kombinasjonen av ektepakt og testament.
Dette er et hyppig brukt kombinert hjelpemiddel som mange benytter seg av i slike situasjoner når faktum er omtrent som presentert her. Hun hadde ikke mye av jordisk gods eller gull, men han opplevde henne selv som et verdifullt smykke, som hadde gitt ham uante og ufattelige gleder i godt voksen alder. Det er uvanlig, men ikke unormalt, at - her mannen – gjennom ektepakt overfører det han eier, eller utvalgte eiendeler som gave til fruen, og at han også oppretter et testament der hun begunstiges med 1/3 av arven etter ham. Motstykket er gjerne, når hun ikke har egne barn, at hun oppretter et testament samtidig, der hun tiltestamenterer hans barn en betydelig del eller all arv etter seg.

Arvepakt.
Slike gjensidige testasjoner kan kanskje med fordel gjøres i et gjensidig testament, der begge parter samtidig inngår en ugjenkallelig avtale om at ingen av dem skal gjøre forandringer i testamentet, som vi da kaller en arvepakt. På denne måten får mannens livsarvinger arven etter far (det som ikke er forbrukt) når lengstlevende går bort, men de må altså vente. På denne måten kan svært mange par sikre seg mot barn som krever skifte. Mange er jo opptatt av å ta vare på ny ektefelle eller samboer når det er gått en tid.

Hva med samboere?
Samboende par har andre og flere utfordringer i slike situasjoner enn gifte, selv om det ofte kan skreddersys løsninger også her. Men samboere kan ikke sitte i uskiftet bo, og det er ikke noe ekteskapelig felleseie som er gjenstand for skifte. Hun tar sitt, og resten går til arvingene hans, for hun har ikke noen arverett etter loven. Men testamenter kan de jo opprette, også i form av arvepakt.

Noen gifter seg.
En løsning noen velger etter råd herfra, er faktisk å starte opp med å inngå ektepakt omtrent samtidig som de faktisk gifter seg! Dette kan lette arbeidet med å finne optimale løsninger, og det kan gi ektefellen en helt annen grad av trygghet enn det et samboerforhold kan gi…
Styrkede rettigheter for samboere. Regjeringen foreslår at samboere med felles barn gis rett til å sitte i uskifte med eiendeler som har vært til felles bruk. Dette vil gjelde bolig med innbo, fritidsbolig med innbo og bilen. Andre forslag foreligger også, herunder rett til arv på visse betingelser. Dette vil vi komme tilbake til i en egen artikkel.

Ole Christian Høie

Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no