Oversikt over vedtatte, ikke ikrafttrådte endringer i barneloven – barneperspektivet i foreldretvister
02/11/13 Seksjon: Familierett | Foreldreansar og samvær
Lovgiver vedtok i juni 2013 flere endringer i barneloven. Endringsloven er i skrivende stund, november 2013, ikke satt i kraft, og vi har i mellomtiden fått en ny regjering og ny stortingssammensetning.
Lovgiver vedtok i juni 2013 flere endringer i loven. Lovendringenes hovedmålsetning er iht. lovproposisjonen Endringer i barnelova – barneperspektivet i foreldretvister å gi barn bedre beskyttelse i barnefordelingssaker der barna risikerer å bli utsatt for vold, seksuelle overgrep eller bli behandlet på måter som utsetter barnas fysiske eller psykiske helse for skade eller fare.
Lovgiver vedtok i juni 2013 flere endringer i loven. Lovendringenes hovedmålsetning er iht. lovproposisjonen Endringer i barnelova – barneperspektivet i foreldretvister å gi barn bedre beskyttelse i barnefordelingssaker der barna risikerer å bli utsatt for vold, seksuelle overgrep eller bli behandlet på måter som utsetter barnas fysiske eller psykiske helse for skade eller fare.
De fleste lovendringer innebærer imidlertid ikke noe reelt nytt. En var selvfølgelig opptatt av barnas fysiske og psykiske helse også før juni 2013. Hensynet til barnets beste har vært, er og vil stadig være ledestjernen for enhver avgjørelse i saker der foreldreansvar, fast bosted (daglig omsorg) og samvær er tema. Poenget med endringsloven er i det vesentlige å lovfeste noen rettslige «knagger» som kan utledes av hensynet til barnets beste, og som allerede langt på vei er gjeldende rett.
Terminologisk gir lovens forarbeider anvisning på en nyvinning ved å markere at saker etter barneloven bør omtales som foreldretvister og ikke barnefordelingssaker. Dette er det lett å være enig i: Barn er ikke gjenstander som skal fordeles, og det er foreldrene som er uenige og som har ansvar for tvisten. Barnefordelingssaker er imidlertid et såpass innarbeidet begrep, at det nok vil ta noe tid før det nye begrepet foreldretvister vinner hevd, også for aktører som dommere, advokater og psykologer som jobber med slike saker i det daglige.
Jeg skal i det følgende knytte noen kommentarer til flere av de vedtatte endringer i barneloven.
Barns medbestemmelsesrett.
Gjeldende rett er at barn fra fylte syv år har rett til å si sin mening om foreldreansvar, fast bosted og samvær. Når barnet er fylt tolv år skal barnets mening tillegges stor vekt. Lovens bestemmelse om barns medbestemmelsesrett har i endringsloven fått et tillegg, som gir anvisning på at også barn under syv år kan uttale seg, i den grad de er i stand til å ha egne synspunkter om det aktuelle temaet.
Vilkår for samvær.
Gjeldende rett er at domstoler ved fastsetting av samvær kan sette vilkår. Endringsloven tydeliggjør dette, og det presiseres i lovens forarbeider at vilkårene kan være alt fra samvær under tilsyn og rusprøver til pålegg om kurs i foreldresamarbeid.
Endringsloven presiserer at retten (altså dommeren), dersom hensynet til barnets behov tilsier det, kan pålegge bl.a. barnevernet å utpeke tilsynsperson. Loven sier at retten kan beslutte at tilsynet skal være beskyttet, det vil i praksis si at samværet overvåkes kontinuerlig. Retten kan også avgjøre at tilsynet skal være mindre inngripende, såkalt støttet tilsyn, f.eks. ved at en samværsforelder som ikke har hatt kontakt med barnet på lang tid, gis profesjonell støtte og veiledning i den første reetableringsfasen etter at det er gitt dom for samvær.
Begjæring om midlertidig avgjørelse.
En part kan etter gjeldende rett begjære en midlertidig avgjørelse, dvs. at retten i tilfelle avgjør spørsmål om fast bosted og samvær midlertidig, f.eks. frem til det foreligger rettskraftig dom i saken. Retten (dommeren) kan imidlertid iht. gjeldende rett la være å realitetsbehandle en slik begjæring. Nyvinningen i endringsloven er at retten pålegges å realitetsbehandle slike saker for det tilfelle at det er risiko for at barnet blir utsatt for vold e.l. Retten står imidlertid – selvsagt – fritt til ikke å etterkomme begjæringen.
Saksforberedende møter med megling. Sakkyndige.
Langt de fleste saker etter barneloven starter med ett eller flere saksforberedende møter der sakkyndige psykologer deltar, og der hensikten er å se om partene kan bli enige om midlertidige eller permanente løsninger om hvor barna skal bo fast, samvær osv. Det er imidlertid ikke alle saker der det er hensiktsmessig å bruke tid på slike forberedende møter, som i realiteten ofte er meglings- og forhandlingsmøter. Enkelte saker, f.eks. der det er anklager om vold mot barn, ligger ikke slik an at det bør brukes tid på megling. I slike saker er det ofte mer hensiktsmessig raskest mulig å få en avgjørelse av spørsmålene som er til behandling, og at en derfor «hopper over» saksforberedende møter og får berammet en hovedforhandling (rettssak) så snart som mulig.
De rettsoppnevnte sakkyndiges honorar for arbeidet i forbindelse med saksforberedende møter dekkes i dag av det offentlige. I mange saker er det imidlertid behov for å få utredet enkelte spørsmål mer grundig, f.eks. barnas omsorgsbase hos mor og far, foreldrenes omsorgsevner osv. De rettsoppnevnte sakkyndiges arbeid i den forbindelse blir ofte ganske omfattende, med flere samtaler med partene, barnet eller barna, gjennomgang av sakens dokumenter, innhenting av dokumenter og samtaler med «komparenter» (partenes familie, venner, naboer, kolleger, barnehage, skole, barnevern etc.). Den part som ønsker at den sakkyndige skal utrede enkelte spørsmål mer grundig, må ofte forskuddsbetale den sakkyndiges honorar. Endringsloven gir anvisning på at det offentlige skal ta også denne kostnaden. Det er imidlertid presisert i forarbeidene at denne nye bestemmelsen ikke skal settes i kraft «før den budsjettmessige dekningen er på plass.»
Tvangsbot.
Det er bred enighet om at dom (eller rettsforlik) for samvær ikke skal kunne tvangsfullbyrdes ved at barn hentes med tvang til samvær. Den samværsberettigede forelder er ved samværsnekt/samværssabotasje henvist til å begjære fastsatt såkalt tvangsbot. Det skal i tilfelle bli fastsatt en pengesum som bostedsforelderen må betale, og det er meningen at boten skal være såpass høy at det «svir» slik at ordningen med tvangsbot blir et effektivt pressmiddel for å få gjennomført samværet.
Namsmyndighetene skal ikke, ved behandlingen av en begjæring om tvangsbot, etterprøve dommen (eller rettsforliket). Domsslutningens regulering av samværets omfang skal legges til grunn uten videre. Utgangspunktet er at vilkårene for tvangsbot er til stede dersom samvær ikke er gjennomført.
Det følger imidlertid av rettspraksis at det ikke skal fastsettes tvangsbot dersom det er umulig å gjennomføre samværet. Det er f.eks. umulig hvis barnet er alvorlig syk. Det er imidlertid også undertiden umulig å gjennomføre samvær dersom barnet har en så ekstrem motvilje mot samværsforelderen, at barnet standhaftig motsetter seg ethvert orsøk på å få samvær i gang. Jeg understreker her at utgangspunktet stadig vekk er at samvær skal gjennomføres iht. rettskraftig dom (eller rettsforlik), og dette unntaket etter rettspraksis er, og skal være, en meget snever unntaksregel.
Endringsloven lovfester denne unntaksregelen, ved at det i lovteksten er inntatt en ny setning, bl.a. med ordet «umogleg».
Selv om lovfestingen ikke innebærer noe reelt nytt, så er jeg kritisk til denne tilføyelsen i loven. Den bostedsforelder som mener at det er umulig å gjennomføre samvær under henvisning til at barnet er urokkelig, bør etter min oppfatning være henvist til å reise endringssak for domstolene, og gjøre gjeldende at det ikke er til barnets beste at det skal være samvær. Så lenge det foreligger rettskraftig dom for samvær er lovens utgangspunkt nemlig at bostedsforelderen er forpliktet til å medvirke til at samvær gjennomføres.
Bakgrunnen for mitt syn er enkelt: Hvis det foreligger dom for samvær, så har en dommer tatt stilling til spørsmålet, og avgjort at det er til barnets beste å ha samvær. Det samme har (presumptivt) foreldrene gjort dersom det foreligger et rettskraftig rettsforlik. Dersom situasjonen har endret seg siden dommen falt eller rettsforliket ble inngått, er bostedsforelderen altså henvist til å reise ny sak, ev. i kombinasjon med en begjæring om midlertidig avgjørelse.
Tilføyelsen av umulighetsmomentet i loven kan dessverre føre til at enkelte, feilaktig, vil mene å finne støtte for samværsnekt i loven.
***
Endringsloven er ikke konkret omtalt i den nye regjeringens (H/ FrP) politiske plattform, og det er i skrivende stund (november 2013) uklart når loven blir satt i kraft.
Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no