Rosenborggata 9 A - 0356 Oslo - Telefon 907 81 521 - Epost

Økonomisk forhold mellom ektefeller - felleseiebegrepet

Sålenge et ekteskap består, og det gjør vel ca. halvparten av de ekteskap som inngås ”inntil døden skiller dem ad”, tenker kanskje ikke de fleste ektepar så meget på hva det betyr å ha ”felleseie”. Dette begrepet er imidlertid så lite dekkende, at lovkomiteen som arbeidet med den nye ekteskapsloven fra 1991 faktisk foreslo å fjerne begrepet fra lovgivningen. Det hadde også de foreslått som arbeidet med den gamle loven av 1927! Bakgrunnen for dette var at ordet ”felles” ikke egentlig hadde eller har så meget med et ”fellesskap” å gjøre dersom det ender med skilsmisse.

Hva ”felleseie” innebærer viser seg i flere sammenhenger – viktigst for de fleste er hva som skjer med ektefellenes verdier dersom ekteskapet resulterer i skilsmisse. Hvis det ved ektepakt er opprettet helt eller delvis særeie, er utgangspunktet ved skilsmisse klart: Særeiemidler skal ikke deles – men tilhører nettopp den som har disse midlene som egen eiendom.
Men også ved skifte av et ”felleseiebo” er utgangspunktet faktisk at det hver ektefelle selv eier må summeres særskilt for hver av dem, og midler som den enkelte har bragt inn i fellesskapet tilhører som et utgangspunkt for skifte vedkommende. Selv om disse midlene går inn i grunnlaget for det de skal dele seg imellom, får det stor betydning hvem som eier dem for hva den enkelte faktisk får som sin del av boet – se nærmere nedenfor.

Og videre: Hvis Lene eide en hytte da hun giftet seg med Lars, og senere arvet sine foreldre – en formue som hun har i behold når ekteskapet oppløses, er dette hennes eiendom alene når det skiftes. Disse midlene har hun som utgangspunkt krav på å få holde utenfor oppgjøret ved skilsmisse – dette kalles skjevdeling, og er blitt den nye lovens utgangspunkt for hvordan deling av et ”felleseie” skal skje.
For å ta et annet utgangspunkt: Ordet ”felleseie” får mange til å tro at ektefellene da eier alle ting sammen. Det er altså ikke riktig - det er den av ektefellene som har anskaffet eiendelen som er eier av den. Enkelt sagt: Hver ektefelle eier det hver av dem eide før de giftet seg. Og det den ene av dem har arvet eller fått som gave (fra andre enn ektefellen) eier den som har ervervet dem.

Sameie
Mye av det et ektepar skaffer seg gjennom et (langt) samliv representerer felles anskaffelser, og slike anskaffelser, der det ligger en felles innsats bak ervervelsen av ting , vil som utgangspunkt eies av ektefellene i sameie og med halvparten hver. Denne innsatsen kan være ulik – tradisjonelt ble den utøvet slik at mannen var i jobb og kona arbeidet med hjem og barn. Selv om dette er annerledes idag, skal vi ikke så langt tilbake i tid før den første ”revolusjonerende” dommen om deling av ektefellenes felles hjem ble avsagt. I 1975 bestemte høyesterett at ”hustruens arbeid i hjemmet må telle med ved avgjørelsen av om en eiendel som er ervervet under ekteskapet, skal anses å være innbragt av ektefellene i fellesskap. Å hevde noe annet ville være i strid med dagens samfunnsoppfatning og rettsfølelse.”
I loven av 1991 er dette uttrykt slik: ”Ved vurderingen av hvem som har ervervet eiendeler som har tjent til ektefellenes felles personlige bruk, som felles bolig og vanlig innbo, skal det legges vekt på en ektefelles arbeid i hjemmet”.
Utgangspunktet – hovedregelen – er altså nu at bolig og innbo som Lene og Lars kjøper etter at de giftet seg eier de vanligvis sammen.

Deling av et felleseie
Dette er i seg selv et omfattende tema, som jeg kanskje kan skrive om senere, men lovens utgangspunkt er :

Først må man definere ”verdien av formue som klart kan føres tilbake til midler som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått eller senere har ververvet ved arv, eller ved gave fra andre enn ektefellen”. Disse midlene kan hver av dem kreve holdt utenfor skiftet, hvis ikke dette ville føre til et ”åpenbart urimelig resultat”.

Så er tiden kommet til å fastslå hva som tilhører felleseiet – enkelt sagt blir det alt som ikke skal holdes utenfor i henhold til skjevdelingsregelen og eventuelt holdes utenfor fordi det er avtalt særeie i en eller annen form. Det er det som skal ”deles” med den andre ektefellen. Først å man også her konstatere hvem av ektefellene som eier hva, fordi likedelingsregelen innebærer at det hver av ektefellene eier skal deles likt med den andre ektefellen. Lene har krav på halvparten av verdien av det Lars eier, mens Lars har rett til halvparten av verdien av det Lene eier.

For å finne frem til den enkeltes netto, og det er bare nettoen som hver av dem eier som skal deles, skal Lars og Lene på hver sin boslodd trekke fra den gjelden som hver av dem er ansvarlig for. Gjelden behover jo ikke være fellesgjeld!

For å illustrere litt av dette – la oss prøve med et eksempel på en fordeling av et skilsmissebo:

  • Lars eier verdier for 1000
  • Han har ansvar for gjeld med 500
  • Lars har som netto verdier for 500
  • Lars har ingen midler som han kan kreve skjevdelt
  • Lene skal ha halvparten av dette fra Lars , og mottar verdier for 250
  • Lene eier verdier for 3000
  • (husk hun hadde med seg hytte og mottok arv)
  • Lene kan kreve uttatt på forhånd (forlods) hytte og arv 2000
  • Utgangspunktet for delingen med Lars blir da 1000
  • Lene har ansvar for gjeld med 300
  • Lene har som netto verdier som skal deles 700
  • Lars skal ha halvparten av dette fra Lene, og mottar verdier for 350


Resultatet av delingen av ”felleseiet” er at Lars sitter igjen med sine egne 250 etter at Lene har fått 250 av ham, og at han mottar 350 fra Lene. Lars går derfor ut av ekteskapet med verdier for 600.
Lene på sin side får 250 fra Lars og beholder halvparten av sitt eget felleseie – 350 - samt verdien av det som skal skjevdeles, og sitter igjen med 2600. De har forsåvidt delt ”felleseiet” ” likt” – på den måten loven bestemmer.

Men hvis vi tenker oss at Lars hadde like mye i gjeld som i eiendeler, og altså kom ut med 0 til fordeling, ville han allikevel ha krav på 350 fra Lene, selv om hun ikke får noe fra ham. Og hvis Lene hadde 1000 i gjeld som kan henføres til ”felleseiedelen” på 1000 i eksempelet, ville Lars ikke få noe av henne i det hele tatt heller.

Loven inneholder forøvrig så mange spesialregler, at dersom det er noen verdier av betydning som kommer til fordeling ved en separasjon/skilsmisse, bør man absolutt kontakte en advokat med kunnskaper innenfor dette fagområdet for å få hjelp til å styre riktig. Samtidig er det mulig å avtale mange andre delingsmåter etc. enn det lovens hovedregel går ut på.

Advokat Ole Christian Høie

Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no
Telefon 907 81 521