I saker etter barneloven vil det ofte være slik at forholdene forandrer seg etter som tiden går, og at det som enten ble avtalt eller fastslått ved dom ikke lenger synes å ivareta barnets beste. Kanskje mor får en ny samboer som far ikke tror oppfører seg bra mot barnet. Eller mor vil flytte langt av gårde og far ikke tror at det er bra for barnet i det hele tatt på grunn av konsekvensene for samvær, ved å flytte ut av det vante miljø, måtte bytte barnehage- eller skoleplass. Da er det faktisk helt påkrevd at det er mulig å kreve ny sak behandlet av rettssystemet, for eksempel hvor barnet fra nå av skal bo fast. Men det kan altså bare skje hvis det foreligger særlige grunner som taler for det. Så vi må se litt på dette begrepet.

Hva som egentlig forstås med ”særlige grunner” i barnelovens § 64, er det viktig at både mor og far er klar over i de tilfellene der det er oppstått alvorlig uenighet mellom dem i saker om hvem som skal ha foreldreansvaret for barnet, hvor barnet skal bo fast, og i hvilken grad det skal være samvær mellom barnet og den av foreldrene som barnet ikke bor fast hos. Forståelsen av begrepet er nærmere presisert gjennom flere dommer fra Norges Høyesterett. Det er etter disse presiseringene ikke krav om sterke grunner, men grunnene må være konkrete og påviselige. De må kort sagt være av en viss vekt. Det er også blitt presisert at kravet må praktiseres så vidt elastisk at det ikke kommer klart i motstrid med hovedprinsippet om barnets beste. En forelder som vurderer å anlegge endrings- eller omgjøringssøksmål bør vite at det ikke er snakk om noe strengt krav, men at det normalt vil kreves fakta av en større tyngde enn de som gjaldt for den tidligere saken mellom de samme parter.

La oss se på et konkret eksempel:
Bostedsforelderen motsetter seg gjennomføring av fastsatt samværsordning - såkalt samværssabotasje
Her er vi inne på et ikke uvanlig problem i saker etter barneloven. Det er på det rene at hvis den av foreldrene som har barnet boende fast hos seg hindrer gjennomføring av den fastsatte samværsordning, vil det kunne utgjøre en særlig grunn. Det fremgår direkte av lovens § 43 om omfanget av samværet, at dersom bostedsforelderen hindrer at en samværsrett kan gjennomføres, kan det kreves ny avgjørelse. Det er her lovfestet en rett for den andre forelderen til samvær med barnet. I tillegg har barnet selv rett til samvær med begge foreldrene etter § 42. Herav fremgår det også at foreldrene har gjensidig ansvar for at samværsretten blir oppfylt.

Vurderingstemaet for en domstol i dette typetilfellet blir ofte en avveining av to grunnleggende hensyn; hensynet til (barnets rett til) best samlet foreldrekontakt og hensynet til status quo. Når det gjelder det siste, betyr en endringsavgjørelse ofte ganske store omveltninger for barnet, med flytting (kanskje til en annen del av landet) og å bli rykket opp fra sitt vante miljø, herunder plass i barnehage eller skifte av skole. Hvis en mor har barnet boende fast hos seg, og så begynner å sabotere en fastsatt eller avtalt samværsordning, kan retten måtte velge mellom løsninger som ikke anses som optimale. Heldigvis vil det ofte være snakk om en midlertidig belastning for barnet å måtte flytte, men av og til vil det kunne forutses at en slik belastning i den konkrete sak kan bli så vidt stor for barnet at retten kvier seg for å beslutte at barnet skal flytte. Men utgangspunktet er uansett at en rettskraftig dom skal respekteres og etterleves av begge parter.

Hvis mor varsler far (som hun har plikt til å gjøre) om at hun planlegger å flytte til for eksempel Kirkenes for å bosette seg fast der, vil far med varselet kunne kreve mekling og bringe saken inn for retten for å få prøvd mors beslutning før flyttingen faktisk har skjedd. På grunn av tidsnød vil far da gjerne be retten om å fatte en midlertidig avgjørelse inntil selve hovedsaken kan bli behandlet.

Endringer når det gjelder foreldreansvaret
Selve begrepet ”foreldreansvaret” slår fast at barnet har rettigheter og at foreldrene har et særlig ansvar for at barnets rettigheter blir respektert og ivaretatt. Foreldre som er gift har foreldreansvaret sammen. For samboere vil mor ha foreldreansvaret alene dersom noe annet ikke er avtalt mellom dem og meldt til Folkeregisteret. Om innholdet i begrepet for øvrig, henvises lesere til artikkel om dette temaet her på hjemmesiden.

Det kan være saker der en av foreldrene viser seg helt uskikket til å ha ansvaret som følger med fast bosted og foreldreansvar; la oss ta som eksempel at mor er blitt narkoman. Og motsatt: Hvis far har foreldreansvar og samvær, og han misbruker rusmidler i sterk grad, vil mor lett ikke bare vegre seg mot å overlate barnet til far til samvær (og da med god grunn) på grunn av frykt for skade eller misbruk – alt i strid med begrepet ” barnets beste”. – men også kreve at far ikke lenger skal ha del i foreldreansvaret på grunn av slikt misbruk.

Allikevel er nok kanskje den vanligste grunnen til søksmål vedrørende foreldreansvaret at hovedomsorgspersonen (der barnet bor fast) ikke lenger vil samarbeide i tilstrekkelig grad med den andre forelderen i de sakene der det kreves felles avgjørelse av spørsmål som gjelder barnets beste. Det anlegges også en del søksmål av fedre som ikke fra fødselen har fått del i foreldreansvaret (fordi foreldrene ikke er gift) og mor ikke vil gi far medansvar når situasjonen har utviklet seg så negativt for barnet og ham at han krever en forandring vedrørende hvem som skal ha foreldreansvaret i fremtiden.

Advokat Ole Christian Høie

Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no

Stikkord: foreldre|foreldreansvar|samvær|barneloven|samværssabotasje