Rosenborggata 9 A - 0356 Oslo - Telefon 907 81 521 - Epost

Foreldreansvarets innhold og litt om tvister om foreldreansvaret

Som vi skal se nedenfor, er foreldreansvaret grunnleggende når det gjelder svært mange forhold som angår barnet. Det må derfor først forklares hvem det er som har dette ansvaret, og det er nærmere definert i Barneloven i §§ 34 og 35. Deretter skal jeg redegjøre for hva foreldreansvaret omfatter. Avslutningsvis kommer litt om tvister om dette temaet og muligheten for forandringer.
La oss først se på situasjonen der foreldrene ikke er gift. Der foreldrene ikke er gift eller bor sammen, har mor foreldreansvaret alene. Bor de sammen , har de foreldreansvaret sammen for felles barn selv om de ikke er gift. Denne bestemmelsen trådte i kraft 1. januar 2006, slik at regelen ikke gjelder for barn født før dette tidspunkt. Men foreldrene kan allikevel etter avtale sende melding til Folkeregisteret om at de skal ha foreldreansvaret sammen; til og med om at far skal ha foreldreansvaret alene. Så er det slik, at selv om foreldrene har felles foreldreansvar, men barnet bare bor fast sammen med den ene, kan den andre ikke motsette seg at den barnet bor sammen med kan ta avgjørelser som gjelder vesentlige sider av omsorgen for barnet, for eksempel om barnet skal være i barnehage, hvor i landet barnet skal bo (men med krav om diskusjon om akkurat dette spørsmålet) og om andre større avgjørelser som angår dagliglivet.

Hva foreldreansvaret omfatter – noen typetilfeller
Foreldreansvaret innebærer et primæransvar for å ta vare på barnet i det daglige, og en rett til å ta mange viktige avgjørelser av betydning for barnet helt alene. Hvis foreldrene har foreldreansvaret sammen, må de begge som utgangspunkt være enige om beslutninger som gjelder barnet og som angår barnets personlige forhold, men vi har en unntaksbestemmelse – Barneloven § 37 – som gir den av foreldrene barnet bor fast hos rett til å treffe enkeltbeslutninger uten at den andre behøver å konsulteres eller være enig i beslutningene. Unntakene omfatter til dels svært viktige spørsmål; skal barnet gå i barnehage? Hvor i landet skal barnet bo? Det er flere andre større og mindre avgjørelser om dagliglivets gjøremål som også omfattes av unntaket.
Vi tenker oss først at foreldrene har foreldreansvaret sammen. Beslutninger om følgende forhold må de da normalt ta i fellesskap:
Personlige forhold, samt utøvelse av vergemålet for barnet (spørsmål som gjelder barnets økonomiske forhold ved bruk av barnets egne midler – spørsmål som styres av vergemålsloven). Videre avgjørelser vedrørende utstedelse av pass til barnet, avgjørelser om medisinsk behandling, valg av type skole, navnevalg, samtykke til ekteskapsinngåelse før barnet fyller 18 år, innmelding i trossamfunn, samtykke til medisinske inngrep og flytting utenlands.

Barnets faste bosted
Barnets faste bosted reguleres av Barneloven § 36. Den slår fast at foreldrene kan bli enige om hvor barnet skal bo fast, og at dersom de ikke blir enige, må domstolene avgjøre at barnet skal bo fast hos en av dem. Bestemmelsen retter seg altså mot foreldre som ikke bor sammen, enten det skyldes samlivsbrudd eller at de aldri har bodd sammen. Paragrafen retter seg mot foreldre som har felles foreldreansvar, og dersom (mor) har foreldreansvaret alene, kan hun også uten videre bestemme at barnet skal bo fast hos henne.

En del foreldre bestemmer seg for, og avtaler, at barnet skal ha delt fast bopel, dvs. at barnet for eksempel bor annenhver uke hos hver av dem. I så fall må spørsmål vedrørende barnehage, flytting innenlands og større avgjørelser om dagliglivet avgjøres av dem i fellesskap.

Avgjørelser som kan tas av den som til enhver tid er sammen med barnet
Hvis barnet bor fast hos mor men har samvær med far, kan far ta avgjørelser som følger av nettopp det å være sammen med barnet, så som spørsmål om mat og påkledning, leggetider, samvær med venner, tilsyn og stell, herunder nødvendige legebesøk ved sykdom under samvær og oppfølging av skole.
Barneloven § 41 regulerer samværforelderens rett til å ta barnet med på kortere reiser til utlandet, noe som imidlertid forutsetter felles foreldreansvar. Men domstolene kan ved kjennelse nedlegge forbud mot slike reiser til utlandet dersom det er tvilsomt om far vil komme tilbake til Norge med barnet.

Barnets og den enkelte forelders rett til samvær
Barnets rett til samvær med begge foreldrene har ikke egentlig noe med foreldreansvaret å gjøre. Det har heller ikke (fars) rett til samvær med barnet når foreldrene ikke bor sammen. Men far har altså en nær sagt ubetinget rett til samvær med sine barn – Barneloven § 43. Omfanget av samværet er ofte gjenstand for tvist mellom foreldrene, og mange av disse tvistene kommer inn for domstolsapparatet for avgjørelse.

Barnets rett til å bli hørt
Det er naturlig å ta med litt om barnets rett til å bli hørt før foreldrene tar avgjørelser som griper inn i barnets egne forhold; la oss kalle det barnets ”sfære”. Barneloven § 31 forutsetter at foreldrene spør barna om slike personlige forhold etter hvert som barnet utvikler seg, og ut fra hvor gammelt barnet er og hvor modent det er. Når barnet har fylt 7 år skal det få si sin mening før beslutninger fattes. En viktig del av bestemmelsen er at dette også gjelder spørsmålet om hvem av foreldrene barnet skal bo fast sammen med. Og når barnet har fylt 12 år, sier loven at det fra da av skal legges stor vekt på hva barnet selv mener.
Denne bestemmelsen suppleres av lovens § 33, som uttaler at foreldrene skal gi barnet stadig større selvråderett med alderen og frem til myndighetsalder. Disse bestemmelsene kan man si legger stadig større begrensninger på foreldrenes ellers suverene rett til å treffe beslutninger på barnets vegne etter hver som barnet vokser til; altså begrensninger i foreldreansvarets innhold.

Tvister om foreldreansvaret
Hvis vi tenker oss at Petter bor fast hos mor, som har foreldreansvaret alene, kan Petters far etter hvert kanskje angre på at han gav mor foreldreansvaret alene. Han ønsker enten å få felles foreldreansvar, eller kanskje til og med overta foreldreansvaret alene, på grunn av negativ utvikling ved mor som går ut over Petters ve og vel.
Disse tvistene er nok ikke like alminnelige som tvister om hvor barnet skal bo fast eller om samværets omfang ved uenighet mellom foreldrene. Det sier seg vel nesten selv, at dersom mor har foreldreansvaret alene, enten fordi foreldrene ikke var gift da barnet ble født eller ved egen avtale som gir mor oppgaven alene, skal det en del til før en domstol vil endre på ordningen. I slike saker starter far i oppoverbakke, som vi advokater ofte sier det. Men dersom det avdekkes alvorlig svikt ved mors utøvelse av omsorg, for eksempel alvorlig alkoholmisbruk, løsaktighet med stadige besøk av nye menn, narkotikamisbruk, eller alvorlig sykdom som ikke gjør det mulig for mor å fullt ut ta vare på barnet lenger på en god måte, vil far ha muligheten til enten å få delt foreldreansvar eller til og med få overta dette ansvaret alene. Dette betinger imidlertid enten enighet gjennom avtale eller en domsavgjørelse.

Unntak fra hovedreglene
Siden livet er så mangfoldig og omskiftelig, sier det seg selv at barneloven må inneholde unntaksregler fra de aller fleste hovedregler, slik at barnets beste til enhver tid kan være avgjørende for de fleste forhold som må avgjøres. Jeg nevner dette rent avslutningsvis, og et eksempel er at mor nekter å sende med Petter pass til samvær selv om far ber om det, fordi de planlegger å reise til Disneyland i Paris sammen ved kommende helgesamvær. Passloven inneholder gjennom lovteksten og forskrifter regler som da etter en del vurderinger kan gjøre det mulig for Petter og far å få reise allikevel, selv om besøket i Disneyland nok må utsettes en stund, fordi mye må sannsynliggjøres før en offentlig myndighet kan utstede de nødvendige reisedokumentene. Dette bare ett av mange mulige eksempler på unntak.

Ole Christian Høie
advokat


Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no
Telefon 907 81 521