Rosenborggata 9 A - 0356 Oslo - Telefon 907 81 521 - Epost

Hold av katt i leilighet - særlig om "ute-katt"-problematikken

”Hunden er menneskets beste venn”, det er noe vi nærmest fikk inn med morsmelken. Men hundehold i leiligheter fører ofte til problemer, jfr. tidligere artikkel om dette temaet. Men hva med kattehold? Huskatter vet vi jo at menneskene har hatt i tusener av år, og de har vært til både nytte og glede for sine eiere. Selv i byene, har kattehold uomtvistelig vært til nytte når det gjelder mus og rotteplager, og er det vel den dag i dag.

Før vi fikk nye bestemmelser om dyrehold i borettslagsloven, husleieloven og eierseksjonsloven, hadde vurderingstemaet rent juridisk gått på om for eksempel et borettslag kunne nedlegge et totalforbud mot dyrehold, og det syntes faktisk å være mulig med støtte fra domstolene, siden Høyesterett for mange år siden hadde akseptert forbud mot hundehold i husordensreglene. Men ingen regel uten unntak! I 1993 måtte Høyesterett ta standpunkt til en sak der eieren hadde en katt boende i leiligheten sin. Borettslaget hadde innført totalforbud mot dyrehold. Katten var imidlertid vitterlig ikke til plage for naboene. Den ble holdt inne i leiligheten. Borettslaget sa allikevel opp leieforholdet, og saken havnet altså i Høyesterett som en prinsippsak om hold av såkalt ”innekatt”.

Et av argumentene som katteeieren førte til torvs i tillegg til at katten kun var inne og at ingen av naboene hadde noe imot det, var at i en slik situasjon kunne ikke borettslaget blande seg opp i om han hadde et dyr i leiligheten sin. Høyesterett la den gangen til grunn at et borettslag kunne ha bestemmelser som tar sikte på å hindre dyrehold som utilbørlig forstyrrer eller forulemper andre beboere i borettslaget. Selv om Høyesterett ikke sa det eksplisitt, kom det tydelig frem av dommen at det ikke er anledning til å fastsette regler som resulterer i et totalforbud mot ethvert dyrehold. I så fall må det også finnes en dispensasjonsadgang.

Utfallet av Emmelinesaken ble at en innekatt, som etter en nærmere vurdering ikke kan sies å være til sjenanse eller ulempe for de øvrige beboere, ikke kan nektes holdt med hjemmel i alminnelige husordensregler. Da arbeidet med ny husleielov tok til, ble nok utgangspunktet for nye lovbestemmelser tatt i utfallet av Emmelinedommen., og kanskje en ytterligere liberalisering. Så vi har i dag følgende identiske bestemmelser i disse lovene:

”Selv om utleieren har fastsatt forbud mot dyrehold i eiendommen, kan leieren holde dyr dersom gode grunner taler for det, og dyreholdet ikke er til ulempe for utleieren eller de øvrige brukere av eiendommen.”

Jeg har de senere årene fått en rekke henvendelser om tvister vedrørende dyrehold, og med varierende bestemmelser om dette i forskjellige borettslag. Hvis man går igjennom en del borettslags hjemmesider, vil man oppdage at det finnes alt fra kategoriske forbud mot en hver form for dyrehold, (hvilket åpenbart er lovstridig hvis man ikke erkjenner at man må forholde seg til lovebestemmelsen om dyrehold), til nærmere regulering av dyreholdet – det være seg hund eller katt – og til de borettslagene der intet sies om dyrehold, og endelig til de borettslagene som regulerer dyrehold på en positiv måte og derfor sier at dyrehold er tillatt!

Det ville åpenbart ført til større rettferdighet, og vært lettere å behandle disse tvistene, dersom alle borettslagene i boligsamvirkets regi (OBOS og andre) hadde hatt identisk ordlyd når det gjelder dyrehold. Og det å innta ordlyden i loven går naturligvis ikke an slik lovbestemmelsene er utformet. Hva er det lovens ordlyd egentlig betyr? Det kunne med fordel stått følgende: ”Leieren kan holde dyr dersom gode grunner taler for det, og dyreholdet ikke er til ulempe for utleieren eller de øvrige brukerne av eiendommen.” Det er nemlig dette som utvilsomt er lovtekstens innhold.
I en tvistesak om kattehold mellom en katteeier, naboer og et borettslag, skal utgangspunktet tas i hvordan loven skal forstås. I alle boliglovene er det følgelig lagt opp til at før en tvist om kattehold blir avgjort, så må styret foreta en bred interesseavveining av de involverte parters gode og mindre gode argumenter for å tillate eller nekte dyreholdet. Ofte ser man dessverre at borettslaget tilsynelatende overhodet ikke foretar noen interesseavveining. Å si opp en andelseier med borett uten å kunne føre bevis for at pålagt interesseavveining er foretatt, strider mot loven. Å nekte hold av innekatt, er overhodet ikke holdbart om ikke en nabo kan overbevise en domstol om at vedkommende allikevel blir alvorlig plaget, enten på grunn av vedvarende vond lukt eller av et klart tilfelle av allergi mot katt.

Men hva med utekatten – dette tradisjonelle norske husdyret som gjør nytte for seg og som er til gled for tusener på tusener av norske familier. Vi ser flytende overganger mellom borettslag i utkantstrøk av byene, for eksempel rekkehus beliggende i typiske friluftsområder. Men selv der kan visst utekattene by på så store problemer at hold av disse nektes. Så har vi de typiske ”bakgårdskattene” i sentrale bystrøk – dette må vel bli kontrasten til de kattene som ferdes fritt i mer landlige områder. Det er nå engang slik at utekatter kan volde problemer. Derfor anbefaler de forskjellige katteforbund at katter kastreres, eventuelt også steriliseres, samt at de utstyres med ID-merking. De første tiltakene vil føre til mindre revirbygging og derfor mindre lukt. Men selv disse kattene kan være til plage – ofte hører man at de gjør fra seg i sandkasser der barna leker. Det siste er jo ikke mye delikat, men sand i sandkasser blir av andre årsaker fort lite hygienisk uavhengig av kattene, og dessuten kan man jo løse katteproblemet med å dekke til sandkassene om natten.

Det er mulig at utekattproblematikken må helt til Høyesterett den også, for å finne en avgjørelse. Men jeg tror at borettslagene må være seg følgende bevisst: Man kan tydeligvis i henhold til lovens ordlyd innføre forbud mot dyrehold også i nye borettslag som blir etablert hvis man vil tolke loven helt bokstavelig på dette punktet, men borettslagene kan altså ikke ha noe absolutt forbud allikevel! Hvis en beboer har gode grunner for å flytte inn med sin utekatt eller fortsette å la katten være utekatt selv om borettslaget plutselig en dag innfører forbud mot utekatt selv om det har vært tillatt tidligere (slikt skjer!), så plikter styret å foreta den interesseavveiningen jeg kort har nevnt ovenfor. Og da vil det ikke være mislighold av leiekontrakten om man ikke kvitter seg med katten sin. Slike regler kan nok bare gjøres gjeldende for nye innflyttere.

Husk også at (psyko)sosial årsaker til dyrehold meget vel kan være en meget god grunn! Det kan leses allerede i forarbeidene til disse loven. Ensomhet, eller behov for den trygghet et dyr kan gi, vil åpenbart kunne være slike gode grunner som loven gir anvisning på, og ikke bare de mer ”klassiske” gode grunnene – for eksempel at en blind person ønsker å flytte inn med sin førerhund. Det er videre på det rene at dersom det er viktig for brukeren å ha dyr, ja da må andre brukere tåle en viss ulempe!

Denne avisartikkelen må på grunn av plasshensyn bli nokså kortfattet. Jeg berøre bare kort utekattens ”natur” – den vil vantrives om den blir tvunget til å være inne. Å innføre pålegg om at utekatter plutselig må holdes i bånd ute, er, nettopp på grunn av kattens natur, grensende til dyreplageri. Antallet katter kan spille en viss rolle – også hvis det er innekatter! Hvor går grensen? To eller ti? Ingen slike saker er identiske. Men til slutt: Vis hensyn – både som dyreeier, som nabo og som borettslag. Prøv å innse at mennesker og deres behov er forskjellige. Vær menneskelig i de vurderingene som må gjøres fra alle parteres side i disse saken, og vær litt romslige! Da ville mange tvister kunne unngås eller avhjelpes.

Ole Chr Høie,

Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no
Telefon 907 81 521