Rosenborggata 9 A - 0356 Oslo - Telefon 907 81 521 - Epost

Hvor skal barnet bo fast etter hovedomsorgsforelders død?

jenterom
Norges Høyesterett avsa i november 2011 en meget interessant dom i en sak der en 7-år gammel pikes mor var død, og det hadde oppstått tvist om hvor jenta nå skulle bo fast. Mor hadde vært hovedomsorgsperson for sin datter, og hadde foreldreansvaret alene. Datteren hadde hatt jevnlig samvær med sin biologiske far en del år, og han ble ansett vel skikket til å være ny hovedomsorgsperson.




Men mor hadde blitt samboer med en ny mann noen år før sin død, og sammen hadde de fått en sønn. Piken var blitt boende hos sin stefar sammen med halvbroren etter dødsfallet, inntil så vel biologisk far som stefar anla sak om fast bosted og foreldreansvar for barnet. Stefaren ble også ansett som vel egnet til å ha daglig ansvar for piken, og hun hadde gitt klart uttrykk for at hun ønsket å bli boende hos ham sammen med sin halvbror som hun var sterkt knyttet til.
Hovedspørsmålet i saken om fast bosted var, siden både biologisk far og stefar ble ansett som gode omsorgspersoner – og ut fra den overveiende vurderingen av hva som var jentas beste i denne saken – om biologisk far skulle ha forrang etter barnelovens bestemmelser.

Barneloven og dens forarbeider etterlater ingen tvil om at det skal legges vekt på biologisk tilknytning, men at dette bare er ett av flere momenter i den konkrete totalvurdering av barnets beste. Hvis det er tvil om hvilken løsning som er best for barnet, bør den gjenlevende av foreldrene få foreldreansvaret, og da skal i så fall barnet bo fast hos biologisk forelder. Men – presiserte høyesterett – hensynet til biologisk tilknytning må vike dersom andre forhold samlet sett gjør at barnet vil bli bedre stilt om andre overtar foreldreansvaret.

Det er mange relevante momenter når det gjelder hva som er barnets beste i en slik situasjon som i vår sak. Eksempelvis er stabilitet et viktig moment, men det er også hva som må antas å være det beste for barnet i et mer langsiktig perspektiv. Saker etter barneloven dukker opp i alle utgaver – det er altså gjerne stor forskjell fra en sak til en annen – og avgjørelsene blir gjerne fattet etter en svært konkret vurdering av den enkelte sak, selv om det jo naturlig nok er en del momenter som det nær sagt alltid skal legges vekt på. Barnets beste er selve hovedessensen i barneloven – adskiller barnets ønsker seg i den enkelte sak fra foreldres ønsker, må foreldre vike for barnets interesser dersom de synes velbegrunnede.

Jeg skal gjengi førstvoterende dommers oppsummering etter at dommeren hadde fremstilt saken på en svært oversiktelig måte:

”C (barnet) er snart åtte år gammel. I mer enn seks år har hennes stefar vært en nær omsorgsperson for henne. Etter morens sykdom og død har han vært hennes nærmeste og ”sosiale far”. C har også nær og god kontakt med sin biologiske far, særlig gjennom regelmessig samvær siden 2008. Det er likevel ingen tvil om at hun er sterkere knyttet til sin stefar enn til sin biologiske far, slik de sakkyndige både for lagmannsrett og Høyesterett har lagt til grunn.”

Jenta fremsto som trygg og sosial og flink på skolen, med mange venner. Men det var klarlagt at hun (naturlig nok) befant seg i en sårbar situasjon som følge så vel av morens sykdom som hennes tidlige bortgang.
Hensynet til stabilitet i livssituasjonen var blitt fremhevet som vesentlig for henne fra de sakkyndiges side. Når jenta selv hadde gitt klart og fast uttrykk for hun ønsket å bli boende fast hos stefaren og halvbroren, fant en enstemmig rett ingen grunn til å være av noen annen oppfatning enn at det beste for henne var å bli boende hos sin stefar.
Kunne foreldreansvaret deles mellom biologisk far og stefar i en slik situasjon?
Husk på at biologisk far ikke hadde hatt del i foreldreansvaret tidligere. Det ble hevdet fra stefarens side at siden biologisk far ikke hadde hatt delt foreldreansvar, tillot ikke barneloven at han fikk delt foreldreansvar med stefaren. Dette spørsmålet er ikke berørt i lovens forarbeider, og barneloven § 63 sjette ledd bruker ordet ”framleis”, som lest ordrett kunne tilsi at dersom man ikke har hatt del i foreldreansvar tidligere, kan man heller ikke få det i en slik situasjon som i vår sak.

Men dette står i strid med lovens hovedregel om det sterke og gjennomgående hensynet til barnets beste. Retten kom følgelig at det måtte være forsvarlig og riktig å forstå bestemmelsen slik at dette ikke er et vilkår.

Retten konkluderte med at biologisk far burde få del i foreldreansvaret, og antok at dette på en positiv måte kunne styrke båndene mellom henne og hennes biologiske far, samtidig som det ville gi faren innflytelse ved enkelte viktige avgjørelser i datterens liv.

Advokat Ole Christian Høie,

Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no
Telefon 907 81 521