PRAKSISEN ER AVSLUTTET - Les mer her

Ektepakt – hva kan gyldig avtales?

ektepakt
Hvis to ektefeller ønsker å gjøre forandringer i formuesordningen mellom seg, må en slik avtale for i det hele tatt å være gyldig, inngås i form av en ektepakt. Inngåelse av ektepakt er nøye regulert i Ekteskapslovens § 42. Vi har tidligere publisert flere artikler om ektepakter som du finner her på nettstedet.

Det er mye man kan avtale, og også mye man ikke kan avtale! Hvis en ektepakt strider mot ekteskapslovens bestemmelser, vil den være ugyldig, helt eller delvis. I juni 2012 avsa Norges Høyesterett en interessant dom om grensen for hva som rettsgyldig kan avtales i en ektepakt.
Mannen hadde særkullsbarn, og et av formålene med at det ble avtalt fullstendig særeie for det han eide ved ekteskapsinngåelsen og det han senere ervervet, var å ta vare på seg selv og barna på best mulig måte.

Samtidig ble ekteparet enige om følgende, som ble inntatt i dokumentet:
Aksjeselskapene mannen eide og senere stiftet var hans særeie. Men hvis partene skilte seg, ble det inntatt en bestemmelse om at konen ved ekteskapets slutt på skilsmisseskifte skulle motta en prosentvis andel av aksjene i disse, og at denne prosentsatsen skulle øke trinnvis avhengig av hvor lenge ekteskapet hadde vart. Etter 10 års ekteskap skulle hun ha rett til en eierandel på 15 % av alle disse selskapene. Da ville hennes eierandel ha økt gradvis gjennom perioden på 10 år ved i alt fire anledninger – en trappetrinnsløsning.

Spørsmålet Høyesterett tok standpunkt til var om det kunne avtales en slik ordning etter Ekteskapsloven. Kvinnen, som skulle nyte godt av en slik trinnvis økning av medeierskap i mannens bedrifter, gjorde gjeldende at ektepakten var ugyldig fordi ekteskapsloven ikke tillater at det i ektepakt gyldig kan bestemmes slik trinnvis omgjøring av særeie. Hvis hun hadde fått medhold ville kanskje hele ektepakten være ugyldig, med de konsekvenser dette hadde innebåret i den konkrete saken.

Inntil nå har det vært mulig å operere med en tidsbegrensning, men bare en. Man har altså rettsgyldig kunnet avtale for eksempel at etter at et ekteskap har vart i 10 år, skulle enten ektepakten bortfalle, eller at en av partene da skulle være medeier for en del av det tidligere særeiet. I vår sak var det altså avtalt forskjellige eierandeler for konen etter henholdsvis 1, 3, 5 og 10 års ekteskap. Hun gjorde gjeldende at avtalen ikke kunne inneholde mer enn en tidsbegrensning. Og at ektepakten derfor var ugyldig. Høyesterett gav henne ikke medhold.

Det fremgår direkte av Ekteskapslovens § 42, 2. ledd at en ektepakt ”kan gjøres tidsbegrenset”. Til tross for at Ekteskapsutvalget (som utarbeidet forslag til ny Ekteskapslov) hadde uttalt seg negativt til flere tidsbegrensninger, fant Høyesterett støtte i uttalelser fra flere ledende universitetskapasiteter, og især Høyesterettsdommer Vera Holmøy og professor Peter Lødrup, som sammen skrev en omfattende lovkommentarbok om Ekteskapsloven, og Lødrup og professor Tone Sverdrup som sammen senere utgav boken Familieretten. De ga uttrykk for at det ikke syntes å være reelle hensyn som skulle tilsi at det ikke gyldig kan avtales at særeiet for en halvparts vedkommende skal falle bort etter fire år, og den resterende halvpart etter for eksempel seks år.
Førstvoterende i Høyesterett uttalte, og fikk tilslutning fra de fire øvrige dommerne, at: ”Det er altså mye som trekker i retning av at ektepakter med avtaler om trinnvis overgang fra særeie til felleseie, ikke alene skal anses som helt eller delvis ugyldige når ektefellers formue skal skiftes. Lovbestemmelsen gir ikke noe rimelig klart varsel om at det bare kan avtales en tidsbegrensning, og de hensyn Ekteskapslovutvalget begrunnet en slik begrensning med, har begrenset vekt. På denne bakgrunn bør etter mitt syn avtaler om nedtrapping i flere ledd godtas.”

Dommerne aksepterte i denne saken det som fremstod som en god og rimelig avtale mellom ektefellene etter min oppfatning. Han hadde ved ekteskapets start en betydelig formue som han ønsket å holde utenom skiftet ved en skilsmisse. Men han var jo klar over noe som tilsa at det burde avtales en kompensasjon til henne: Det står nemlig også i ektepakten at ” Da A har deltatt i arbeide og med det bidratt til firmaenes ekspansjon skal hun ved en oppløsning motta (ut over lønn for utført arbeide) følgende prosentvis andel av aksjene, avhengig av ekteskapets varighet.” Og deretter fulgte altså bestemmelsen om delvis omgjøring av særeiet til felleseie.


Advokat Ole Christian Høie

Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no