Testament - hvem skal arve meg?
16/02/06 Seksjon: Testamenter og dødsboskifte
Folks livssituasjoner er så forskjellige. Fortsatt eksisterer jo den gamle A-4 familien i beste velgående, men så har vi alle samboerforholdene og nye ekteskap med ”mine barn og dine barn”. Behovet for å skrive testament blir betydelig større da. En tredje gruppe er de barnløse, og siste gruppe jeg kommer på er ugifte mennesker uten barn, fraskilte uten barn, eller enker/enkemenn uten barn. De siste gruppene kan jo testamentere bort det de etterlater seg uten noen begrensninger.
Som de fleste leserne av denne spalten sikkert er klar over, driver jeg mye med saker innenfor arv, gaver og arveavgift, med tilhørende skriving av samboeravtaler og testamenter. Hvis gjenlevende ektefelle uten barn eller barnløse ugifte ikke foretar seg noen testamentariske disposisjoner, har jo arveloven regler om de forskjellige arvegangsklassene. Vanligvis er det derfor ikke nødvendig å skrive noe testament for disse menneskene heller. En sjelden gang dumper jeg imidlertid over personer som faktisk ikke har så vidt nære slektninger at arven automatisk går til noen innenfor familien. Og hva skjer da? Staten tar alt! Og det er det vel ikke mange som finner rimelig – staten forsyner seg jo fra oss alle omtrent fra vuggen til døden – ja da også i form av en i dag svært belastende arveavgift!
Og av og til er det så vidt fjerne forhold mellom personen og de fjerne slektningene at det ikke fremstår som ønskelig at disse skal arve noe.
La oss tenke oss inn i en mulig situasjon: Hjørdis føler at hun begynner å bli så vidt gammel at hun kanskje bør tenke over hvordan det skal forholdes med formuen hennes når hun går bort. Hun har (naturligvis) ingen gjeld, og har faktisk en ganske betydelig formue, som består av en gjeldfri leilighet, en hytte, en lite kjørt bil og ganske betydelige investeringer i verdipapirer. Verdien av disse svinger naturligvis, men summa summarum er Hjørdis en ganske holden, eldre kvinne.
Hun har en enda eldre søster, men denne giftet seg i ung alder og flyttet til England, der hun og hennes britiske gemal fikk to barn – disse er altså Hjørdis nevø og niese. Søsteren er nå enke, og hun er videre meget syk. Intet taler for at hun skal overleve Hjørdis. Andre arvinger etter loven enn disse ”tantebarna” finnes ikke. Nå er det dessverre slik at nevøen ikke har skikket seg vel her i livet – han tilbringer mer tid innenfor murene i London enn han tilbringer utenfor, og intet tyder på at dette skal forandre seg til det bedre. Med niesen er det helt annerledes – hun er velutdannet og godt gift, og er selv en formuende kvinne som det ikke er nødvendig å ta noe arvemessig hensyn til. I tillegg kommer at disse to omtrent ikke har hatt noen kontakt, og i hvert fall ikke siden niesen ble tenåring.
Hjørdis blir allikevel etter hvert nokså fortvilet. Hva skal hun gjøre med sin formue? Hvem skal få den? Hvordan er det med de frivillige organisasjonene som alltid ber om (mer) penger? Går mesteparten bort i administrasjon allikevel? Bør hun, til tross for forholdene i familien, allikevel tilgodese nevøen eller niesen – de er jo slekt? Etter hvert begynner hun virkelig å få problemer med alt dette. Riktignok er hun en sprek 80-åring, men livet kan jo ta slutt i morgen… Hun tenker til og med slik av og til: Bare jeg ikke hadde hatt så meget – da hadde jo det hele blitt så meget enklere!
Denne type reaksjoner og denne type situasjoner er ikke helt uvanlige. Det er naturligvis også foranledningen til at jeg skriver litt om denne type problemstillinger. Det finnes jo alle avarter og avskygninger av arverettslige problemstillinger!
Hjørdis har andre mennesker i tankene også. Hva med barna til hennes beste, nå avdøde venner? Men det er ikke mange av disse hun har kontakt med. Skal hun gi bort hytten, testamentere den bort, eller kanskje selge den nå – det er ikke så ofte hun kommer seg dit lenger, for hun vil helst ikke være der alene, og nesten alle hennes nære venninner er allerede gått bort. En av hennes beste gjenlevende venninner har flere barn. En datter har satt til liv en skokk med unger – og nå er hun blitt alvorlig syk med tvilsom prognose. Burde hun gi henne noe nå? Hun har jo mye kapital som lett kan frigjøres. Men er ikke denne kvinnen litt av en ødeland, og viden kjent for ikke å kunne bruke penger på en fornuftig måte? Men hvis hun dør da – hva med hennes små og mindreårige barn. Burde hun sette av penger til dem? Kommer Overformynderiet inne i bildet, mon tro? Hun har visst hørt noe sånt en gang.
Hva skal jeg gjøre, tenker Hjørdis nok en gang. Kan en advokat hjelpe meg med alle mine sprikende tanker og den usikkerheten jeg opplever. Kanskje jeg endelig kan få ro i sjelen hvis jeg får skrevet et testament? Hun bestemmer seg for å ta kontakt.
Jeg skal naturligvis i denne litt streifende og slentrende artikkelen ikke komme med forslag til konkrete løsninger. Det hele fremstår jo som abstrakt for andre – men for den det måtte gjelde – er det langt fra abstrakt!
Selv om man selv synes at man kanskje fremstår som nær sagt forvirret, og legger frem tanker som man selv føler er nokså kaotiske, burde det være godt håp om å kunne få hjelp til å foreta et sorteringsarbeid ved å oppsøke en advokat med både kunnskaper på fagområdet og helst med en god porsjon livserfaring. Advokater bør være gode på å bistå med denne typen sortering og den systematisering som etter hvert utkrystalliserer seg.
Når sorteringsarbeidet har nådd et visst nivå, kan advokaten lage et første utkast til testament. Det kan bli lettere å tenke videre når noe står på papiret. Når testamentet er ferdig, vil du få vite at du når som helst kan forandre det. Det er gjerne en mindre tidkrevende og følgelig en rimeligere prosess enn å starte fra null. Da kan du i fred og ro (hvis freden og roen etter hvert senker seg over deg, da!) legge det til side. Kanskje lever du i ti eller tyve år til? Så lenge du er testamentsfør – altså rimelig klar i hodet – kan du når som helst få laget endringer, bare de gjøres formriktig.
Vel, det ble ikke noen vanlig fagartikkel denne gangen, men denne type tanker kan kanskje også være av interesse for noen? Siden avisen nu kommer ut så ofte – to ganger i måneden – kan det tenkes at jeg skriver enkelte andre lignende artikler basert på egen erfaring som advokat. Det er mye å ta av når man har holdt på i mer enn 30 år! Hvis slikt stoff ikke er av interesse, så vet jeg at Redaktørene gjerne tar imot kommentarer til artiklene mine.
Hva med forhandlingene med den tuberkuløse advokaten i indre Nigeria som hatet amerikanere og spyttet blod i lommetørklet hvert tiende minutt? Hele resten av delegasjonen forsvant som dugg for solen i løpet av ti minutter og lot meg sitte der…
Ole Christian Høie
Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no
Og av og til er det så vidt fjerne forhold mellom personen og de fjerne slektningene at det ikke fremstår som ønskelig at disse skal arve noe.
La oss tenke oss inn i en mulig situasjon: Hjørdis føler at hun begynner å bli så vidt gammel at hun kanskje bør tenke over hvordan det skal forholdes med formuen hennes når hun går bort. Hun har (naturligvis) ingen gjeld, og har faktisk en ganske betydelig formue, som består av en gjeldfri leilighet, en hytte, en lite kjørt bil og ganske betydelige investeringer i verdipapirer. Verdien av disse svinger naturligvis, men summa summarum er Hjørdis en ganske holden, eldre kvinne.
Hun har en enda eldre søster, men denne giftet seg i ung alder og flyttet til England, der hun og hennes britiske gemal fikk to barn – disse er altså Hjørdis nevø og niese. Søsteren er nå enke, og hun er videre meget syk. Intet taler for at hun skal overleve Hjørdis. Andre arvinger etter loven enn disse ”tantebarna” finnes ikke. Nå er det dessverre slik at nevøen ikke har skikket seg vel her i livet – han tilbringer mer tid innenfor murene i London enn han tilbringer utenfor, og intet tyder på at dette skal forandre seg til det bedre. Med niesen er det helt annerledes – hun er velutdannet og godt gift, og er selv en formuende kvinne som det ikke er nødvendig å ta noe arvemessig hensyn til. I tillegg kommer at disse to omtrent ikke har hatt noen kontakt, og i hvert fall ikke siden niesen ble tenåring.
Hjørdis blir allikevel etter hvert nokså fortvilet. Hva skal hun gjøre med sin formue? Hvem skal få den? Hvordan er det med de frivillige organisasjonene som alltid ber om (mer) penger? Går mesteparten bort i administrasjon allikevel? Bør hun, til tross for forholdene i familien, allikevel tilgodese nevøen eller niesen – de er jo slekt? Etter hvert begynner hun virkelig å få problemer med alt dette. Riktignok er hun en sprek 80-åring, men livet kan jo ta slutt i morgen… Hun tenker til og med slik av og til: Bare jeg ikke hadde hatt så meget – da hadde jo det hele blitt så meget enklere!
Denne type reaksjoner og denne type situasjoner er ikke helt uvanlige. Det er naturligvis også foranledningen til at jeg skriver litt om denne type problemstillinger. Det finnes jo alle avarter og avskygninger av arverettslige problemstillinger!
Hjørdis har andre mennesker i tankene også. Hva med barna til hennes beste, nå avdøde venner? Men det er ikke mange av disse hun har kontakt med. Skal hun gi bort hytten, testamentere den bort, eller kanskje selge den nå – det er ikke så ofte hun kommer seg dit lenger, for hun vil helst ikke være der alene, og nesten alle hennes nære venninner er allerede gått bort. En av hennes beste gjenlevende venninner har flere barn. En datter har satt til liv en skokk med unger – og nå er hun blitt alvorlig syk med tvilsom prognose. Burde hun gi henne noe nå? Hun har jo mye kapital som lett kan frigjøres. Men er ikke denne kvinnen litt av en ødeland, og viden kjent for ikke å kunne bruke penger på en fornuftig måte? Men hvis hun dør da – hva med hennes små og mindreårige barn. Burde hun sette av penger til dem? Kommer Overformynderiet inne i bildet, mon tro? Hun har visst hørt noe sånt en gang.
Hva skal jeg gjøre, tenker Hjørdis nok en gang. Kan en advokat hjelpe meg med alle mine sprikende tanker og den usikkerheten jeg opplever. Kanskje jeg endelig kan få ro i sjelen hvis jeg får skrevet et testament? Hun bestemmer seg for å ta kontakt.
Jeg skal naturligvis i denne litt streifende og slentrende artikkelen ikke komme med forslag til konkrete løsninger. Det hele fremstår jo som abstrakt for andre – men for den det måtte gjelde – er det langt fra abstrakt!
Selv om man selv synes at man kanskje fremstår som nær sagt forvirret, og legger frem tanker som man selv føler er nokså kaotiske, burde det være godt håp om å kunne få hjelp til å foreta et sorteringsarbeid ved å oppsøke en advokat med både kunnskaper på fagområdet og helst med en god porsjon livserfaring. Advokater bør være gode på å bistå med denne typen sortering og den systematisering som etter hvert utkrystalliserer seg.
Når sorteringsarbeidet har nådd et visst nivå, kan advokaten lage et første utkast til testament. Det kan bli lettere å tenke videre når noe står på papiret. Når testamentet er ferdig, vil du få vite at du når som helst kan forandre det. Det er gjerne en mindre tidkrevende og følgelig en rimeligere prosess enn å starte fra null. Da kan du i fred og ro (hvis freden og roen etter hvert senker seg over deg, da!) legge det til side. Kanskje lever du i ti eller tyve år til? Så lenge du er testamentsfør – altså rimelig klar i hodet – kan du når som helst få laget endringer, bare de gjøres formriktig.
Vel, det ble ikke noen vanlig fagartikkel denne gangen, men denne type tanker kan kanskje også være av interesse for noen? Siden avisen nu kommer ut så ofte – to ganger i måneden – kan det tenkes at jeg skriver enkelte andre lignende artikler basert på egen erfaring som advokat. Det er mye å ta av når man har holdt på i mer enn 30 år! Hvis slikt stoff ikke er av interesse, så vet jeg at Redaktørene gjerne tar imot kommentarer til artiklene mine.
Hva med forhandlingene med den tuberkuløse advokaten i indre Nigeria som hatet amerikanere og spyttet blod i lommetørklet hvert tiende minutt? Hele resten av delegasjonen forsvant som dugg for solen i løpet av ti minutter og lot meg sitte der…
Ole Christian Høie
Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no