Rosenborggata 9 A - 0356 Oslo - Telefon 907 81 521 - Epost

Med døden for øyet – grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner

Marte Kirkerud ble, i en alder av 65 år, skilt fra sin mann. Til tross for å ha utholdt 30 års ekteskap, ønsket hun ikke å leve resten av sitt liv i sølibat, eller i hvert fall ikke som singel. I en alder av 67 år giftet hun seg med Lars Holm, som da var 45. Lars Holm var ingen formuende mann, og etter nesten ti års ekteskap ønsket Marte å sikre at Lars fikk en trygg tid etter hennes død; en begivenhet hun regnet med ville inntreffe før ektemannens. Ved ektepakt ble derfor ekteparets felles bolig overført til Lars som hans særeie. Tre år senere ble Marte syk med en aggressiv kreftform, og døde i en alder av 80 år. På skiftet angrep Martes to særkullsbarn fra hennes tidligere ekteskap overdragelsen av den felles bolig som en dødsdisposisjon.
Lars Holm hadde ingen formening om sin juridiske posisjon, og gikk til advokat Peder Ås for bistand. Han første spørsmål var hva en dødsdisposisjon er. - Enkelt sagt, sa Ås, er en dødsdisposisjon en handling som blir foretatt med døden for øyet, eller med døden som motivasjon. Han forklarte videre at dødsdisposisjoner rammes av arvelovens system. Dette innebærer at dødsdisposisjoner ikke kan være i strid med lovens regler om pliktdelsarv til livsarvinger(barn, barnebarn) og ektefellens minstearv. Dødsdisposisjoner må også følge arvelovens formregler, dvs. være inngått i testaments form for å være gyldige. En livsdisposisjon derimot, kan fritt gjøres uten hinder av arvelovens regler.

Etter dette lurte Holm på hvordan man avgjorde om noe var en livs- eller dødsdisposisjon. – Å avgjøre om man står overfor en livs- eller dødsdisposisjon i en situasjon som din er ofte svært vanskelig, svarte Ås. Videre forklarte Ås at en person som hovedregel kan gjøre hva han eller hun ønsker med sin egen formue mens hun lever. Derfor vil som hovedregel disposisjoner oppfylt før arvelaters død eller dødsleie bli ansett som livsdisposisjoner. Likevel er det visse vilkår som må være oppfylt for at ikke disposisjonen skal kunne angripes som en dødsdisposisjon.

FULLBYRDET AVTALE
- Jaha, hva er så disse vilkårene, lurte Holm. Det aller første vilkåret, var etter Ås’ redegjørelse, at avtalen må være fullbyrdet, enten det er en gjensidig bebyrdende avtale eller en gavedisposisjon. – Det vil si, forklarte Ås, at dersom du skulle betale Marte noe for å få den felles bolig som særeie, så måtte kjøpesummen vært overført til henne før hun døde. Og videre må det være slik som med deg og Marte: de formelle eierbeføyelser må ha gått over på mottakeren. Ved fast eiendom må alle de nødvendige rettslige skritt være foretatt, og ved løsøre må man ha gitt tingen til den man vil gi eller selge den til.

REALITET FOR ARVELATER
- Dette er da flott! utbrøt Holm; alt det formelle er jo i orden i mitt tilfelle. – Ikke så fort, repliserte Ås, det er nemlig flere vilkår. Han forklarte så at det annet vilkår er at disposisjonen må ha utgjort en realitet for arvelater; i Holms tilfelle Marte. Det kan nemlig være slik at arvelater forbeholder seg så omfattende bruksrett for eksempel over det som gis bort, at man ikke anser gaven eller salget for avtalt i livet, men med tanke på døden som en gang kommer. Dermed har ikke gaven, noen egentlig betydning for arvelater frem til dennes død. – I tilfeller som ditt, der man ønsker å sikre den lengstlevende, kommer problemet ofte på spissen pga av at arvelater blir boende i den felles bolig frem til sin død, forklarte Ås, og dermed kan særkullsbarn ofte argumentere med at disposisjonen ikke hadde noen realitet for arvelater. Ås presiserte dog at dette argumentet langt fra alltid vil føre frem; – Vi har fem høyesterettsavgjørelser om dette. Tre konkluderte med at disposisjonen var en dødsdisposisjon, mens de to siste avgjorde at det var livsdisposisjoner. Så som du skjønner, er vi inne på et uklart rettsområde.

MANGLENDE DØDSMOTIVASJON – ET VILKÅR?
Ås nevnte til slutt at det er uklart hvilken betydning arvelaters motivasjon har i det konkrete tilfelle. – Rettspraksis tyder på at det har sekundær betydning i forhold til de to nevnte momenter; uansett er en dødsmotivasjon alene ikke nok til å gjøre en gave eller annen avtale til en dødsdisposisjon. Men det kan nok være utslagsgivende i den ene eller annen retning der man står ovenfor et svært tvilsomt tilfelle.
Det avtalte møtet nærmet seg slutten, og Ås måtte si at han trengte mer tid til å ta stilling til Holms problem. – Dette er et av arverettens mest kompliserte og uklare rettsområder, og det er desverre ikke mulig for meg å gi deg svar her og nå, forklarte han. Holm og Ås avtalte imidlertid at Ås skulle bistå Holm i konflikten med særkullsbarna.

KOMPLISERTE MATERIE
Som dere skjønner av denne lille historien, er grensen mellom livs- og dødsdisposisjonene ofte svært vanskelige arverettslige spørsmål. Står dere oppe i en konflikt – eller er arvelater, og ønsker å forhindre at en konflikt oppstår etter at dere er borte, vil det ofte lønne seg å søke juridisk bistand. En mer detaljert artikkel om temaet vil for øvrig bli lagt ut på her på hjemmesiden om kort tid.

Ole Christian Høie
Advokat

Ole-Sverre Aaserud Midling-Hansen
Stud. Jur.

Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no
Telefon 907 81 521