PRAKSISEN ER AVSLUTTET - Les mer her

Opprettelse av særeie – inngåelse av ektepakt

Hvis et ektepar vil avtale noe annet om formuesforholdet mellom dem enn felleseie, må de inngå en ektepakt, der disse forholdene blir nærmere regulert. Bestemmelsene om særeie og ektepakt finner vi i Ekteskapsloven. Samboere er henvist til å inngå samboeravtale om sine økonomiske forhold. Ektepakt om særeie, helt eller delvis, kan inngås med sikte på et forestående ekteskap, eller mens ekteskapet varer.


Fullstendig særeie.
Peder og Kari kan avtale at alt hver av dem eier ved ektepaktens opprettelse skal være den enkeltes særeie. De kan også regulere alt de erverver i fremtiden. Da har de inngått en ektepakt om fullstendig særeie, hvilket betyr at dersom de ekteskapet opphører ved separasjon og skilsmisse, tar hver av dem det den enkelte eier og sin egen gjeld med seg ut av ekteskapet. Det økonomiske oppgjøret mellom dem blir da ofte enkelt når det gjelder kroner og øre, selv om det ikke alltid blir slik. Unntak fra hovedregelen behandles nedenfor.

Delvis særeie.
Alternativt kan Peder og Kari avtale at enkeltgjenstander i boet skal tilhøre den enkeltes særeie. Det som så blir igjen eller senere erverves, blir da felleseie mellom dem og skal som utgangspunkt deles likt mellom dem i tilfelle samlivsbrudd. De kan også avtale at alt Kari eier og senere erverver skal være hennes særeie, mens Peder i ren lykkerus underskriver på dette uten å avtale det samme for sitt eget. Da beholder følgelig Kari alt sitt ved brudd, mens det som Peder ervervet i løpet av ekteskapet blir gjenstand for deling mellom dem. Det motsatte kan naturligvis også avtales. Det vanligste ved delvis særeie er at bestemte eiendeler gjøres til særeie, for eksempel felles bolig eller en hytte på fjellet.

Beløpssæreie og brøkdelssæreie.
Men loven åpner også for at partene avtaler at Kari skal ha kr. 500.000 som sitt særeie, mens resten skal være felleseie. Alternativt kan de avtale at Kari skal ha 1/3 av alt partene eier som sitt særeie, mens resten skal være felleseie mellom dem. Et beløpssæreie kan til og med indeksreguleres, for eksempel med tilknytning til utviklingen i konsumprisindeksen eller økningen i folketrygdens grunnbeløp.

Skilsmissesæreie.
Loven gir ektefellene anledning til å bestemme at særeie ikke skal gjelde ved den ene ektefelles død. Da har partene sikret seg mot deling i tilfelle skilsmisse. Derav begrepet ”skilsmissesæreie”. Partene kan til og med avtale at hvis Kari dør først, skal særeiet hennes omgjøres til felleseie. Da har Kari oppnådd å sikre seg mot at Peders kreditorer kan melde krav i det de har avtalt skal være hennes særeie, men som kanskje opprinnelig var Peders skjevdelingsmidler fordi han eide huset da de giftet seg, samtidig som denne ”uretten” gjøres godt igjen hvis Kari skulle få en taksten i hodet. Hvis de ikke hadde barn, vil ikke Karis slektninger arve midler som opprinnelig var Peders, hvilket de faktisk ville ha gjort om det ikke ble bestemt annerledes i ektepakten.

Noen andre særeietypetilfeller.
En avtale om særeie kan gjøres tidsbegrenset, for eksempel fem år. Ved utgangen av det femte året bortfaller ektepakten og avtalen om særeie hvis ikke noe aktivt gjøres for å hindre en slik effekt.
Ektepakten kan videre gjøres betinget av at ektefellene ikke får barn. Det betyr i så fall at når datteren Petronella blir født, går særeiet over til å bli felleseie.

Litt om eiendeler knyttet til næringsvirksomhet.
Hvis Peder har vært med på å stifte bedriften han arbeider i, og eier aksjer i denne når han og Kari gifter seg, er utgangspunktet klart ved et brudd: Han holder aksjene utenfor deling i henhold til lovens bestemmelser om skjevdelingsmidler. Men hva hvis bedriften blir etablert under ekteskapet? Da er det kanskje ikke urimelig om han ønsker å inngå en ektepakt, slik at verdiene av aksjene blir holdt utenfor skiftet i tilfelle et brudd. Han kan også ønske at utbyttet fra virksomheten skal være særeie, mens kanskje lønnen han hever skal være felleseie.

Hva med arv og gaver?
Vi har i loven bestemmelser om at ved et brudd kan hver av ektefellene kreve skjevdelt (holdt utenfor skiftet) midler som hver av dem brakte med seg inn i ekteskapet og senere ervervet ved arv eller gave (fra andre enn ektefellen). Men denne regelen forutsetter at verdien som kreves skjevdelt klart kan føres tilbake til slike midler. Det er greit med en arvet hytte hvis det er den Peder krever skjevdelt. Men hva hvis hytten blir solgt? Da spørs det hva pengene brukes til. Hvis de investeres i andre verdier som klart viser tilbake til hyttepengene, kan disse ”surrogatene” kreves skjevdelt. For eksempel verdien av en bil, en aksjepost, en annen hytte eller ved kjøp av større fast bolig. Men beviskravet er sterkt! Hvis ikke Peder kan føre bevis for at opprinnelige skjevdelingsmidler er i behold, eller klart sannsynliggjøre dette, mister han skjevdelingskravet sitt.
I mange tilfeller lønner det seg å opprette en ektepakt for å regulere denne arven eller gaven så klart at tvilen blir borte på skiftet. La oss si at Peder selger hytten, og at han og Kari da inngår en ektepakt der det avtales at hele kjøpesummen, eller den delen av den som er i behold på høyrentekontoen kalt ”Peders arvekonto”, er Peders særeie.

Unntaksbestemmelser.
Fra hovedregelen om avtaler om unntak fra deling (særeie) er det flere unntak eller modifikasjonsbestemmelser i loven. For det første kan partene i en ektepakt ved opprettelse av ny ektepakt beslutte at særeiet skal oppheves eller endres i forhold til det som opprinnelig ble avtalt. Dessuten, og det er en viktig unntaksbestemmelse, kan en avtale om særeie av en domstol helt eller delvis settes ut av kraft hvis den vil virke urimelig overfor en av partene. Alternativt kan retten bestemme at den ektefellen som blir urimelig dårlig stilt, blir tilkjent et beløp fra den andre på skiftet mellom dem, eller senest tre år etter at ektefellene ble skilt.

Ugyldige avtaler.
Mange ektepar lager selv avtaler om økonomiske forhold dem imellom – da er de gjerne ikke oppmerksomme på at slike avtaler må inngås i form av ektepakt for å være gyldige! Og loven setter grenser for hva de faktisk kan avtale også. Hvis den ene ved opprettelsen av ektepakten gir den andre en gave i form av en formuesoverføring, ja da er den riktig nok gyldig dem imellom, men for å sikre seg mot (mannens) kreditorer, må denne formuesoverføringen faktisk tinglyses for at den skal stå seg i tilfelle Peders skulle bli slått konkurs! Og hvis ektepakten inneholder noe som faktisk ikke kan avtales, da oppstår spørsmålet om det kun er denne delen av ektepakten som er ugyldig eller ektepakten som sådan. Her vil partenes forutsetninger for å inngå avtalen kunne bli av avgjørende betydning.

Ole Chr Høie
advokat

Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no