Rosenborggata 9 A - 0356 Oslo - Telefon 907 81 521 - Epost

Barn og pass – litt om bestemmelser i passloven og barnelovens bestemmelser om utenlandsreiser med barnet

pass
Barn må ha egne pass, og det anbefales også for reiser innenfor Schengen-området, fordi pass, både for voksne og barn, er eneste gyldige legitimasjon for norske borgere i utlandet. Hvis foreldrene har felles foreldreansvar, må normalt begge samtykke til utstedelsen. Hva hvis den ene nekter å medvirke til at barnet får utstedt pass? Det kan du lese mer om nedenfor. Vilkårene for å få utstedt pass fremgår for øvrig av bestemmelsene i passloven. Slik informasjon er enkelt tilgjengelig på nettet, og jeg går ikke nærmere inn på formalitetene i denne artikkelen.

Passloven sier også at pass allikevel kan utstedes til barn med bare den ene forelderens samtykke, i de tilfellene der vedkommende i henhold til reglene i Barneloven har anledning til å ta med barnet ut av landet uten den andres samtykke. Men jeg har erfart at det i praksis kanskje ikke er så lett som det høres ut som!

Barneloven § 41 om utenlandsreiser med barnet. Den som har felles foreldreansvar eller foreldreansvaret alene, har i henhold til denne bestemmelsen rett til å ta barnet med på kortere utenlandsreiser. Hva som ligger i begrepet ”kortere” er ikke nærmere definert i loven, men vil sannsynligvis ligge et sted mellom fire uker og tre måneder.

Utreiseforbud. I § 41 er det også bestemt at der foreldrene har felles foreldreansvar, kan en domstol nedlegge forbud mot utenlandsreise med barnet, dersom det er usikkert om barnet vil komme tilbake. Det kan gjelde generelt eller for en enkelt reise. Hvis du vil motsette deg at din tidligere ektefelle eller samboer med delt foreldreansvar skal kunne ta med seg barna deres til utlandet, må du altså anlegge sak om spørsmålet. Og hvis det haster, kan retten ta en foreløpig avgjørelse frem til saken er endelig avgjort. Også politiet har hjemmel til å nedlegge midlertidig utreiseforbud i henhold til denne bestemmelsen frem til retten kan behandle og avgjøre spørsmålet med endelig virkning.

Slike avgjørelser vil bli tatt av retten etter en sammensatt helhetsvurdering i det enkelte tilfelle, og hvis en forelder alene gir uttrykk for tvil om barnet vil komme tilbake, og ikke har en god begrunnelse for sin frykt, vil denne neppe vinne frem med sin påstand. Det må altså dreie seg om en tvil av en viss størrelse. Begrunnelsen for reisen må vurderes, sammen med begge parters forhold, og dreier det seg om en reise til et land Norge ikke har utleveringsavtale med vil dette kunne bli tillagt vesentlig vekt. Fremstår det som nærliggende at vedkommende kan ha et motiv for ikke å returnere eller la barnet bli igjen der? Retten skal altså rent konkret vurdere om usikkerheten er stor nok til å berettige et utreiseforhold. Det kan også være av betydning om hjemreisebilletter er innkjøpt før avreise. I tvilstilfeller kan det være aktuelt også å vurdere hva reisen vil gi barnet, og det kan følgelig også være aktuelt å høre barnets egen mening.

Hva med en forelder som ikke har del i foreldreansvaret? Lovens hovedregel er da at reiser til utlandet med barnet da ikke kan gjøres uten samtykke fra den andre forelderen. Vi har imidlertid en unntaksregel fra denne bestemmelsen også, men da må spørsmålet prøves for retten. Da skal retten bare gi slik tillatelse hvis det er åpenbart at barnet vil komme tilbake. Retten kan ta en foreløpig avgjørelse her også.

Ole Christian Høie

Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no
Telefon 907 81 521