PRAKSISEN ER AVSLUTTET - Les mer her

Dom i pengekravsak i forliksrådet som saksøkte kunne se bort fra – dommen var en «nullitet»

penger
Høyesterett avgjorde i kjennelse avsagt i mars 2014 at dom avsagt i forliksrådet i 2003 var virkningsløs pga. saksbehandlingsfeil. Feilene var av en slik art at forliksrådsdommen var en såkalt «nullitet» - saksøkte kunne uten videre se helt bort fra dommen.

De fleste saker for forliksrådene gjelder pengekravsaker: Skyldneren gjør ikke opp for seg, fordi skyldneren ikke vil eller ikke kan (eller begge deler), og kreditoren (den som har penger til gode hos skyldneren) klager skyldneren inn til det lokale forliksrådet for å få dom for kravet med tillegg av forsinkelsesrenter.

Tvistelovens utgangspunkt er at forliksrådet skal forsøke å megle mellom partene, og mange saker ender med at partene inngår et forlik (en avtale). I pengekravsaker har forliksrådet kompetanse til å avgjøre tvisten med dom dersom meglingen ikke fører frem og dersom kravet ikke overstiger kr. 125.000,-.

Det er imidlertid ikke alle skyldnere som gjør opp for seg selv om de får en dom imot seg (skyldneren vil eller kan fortsatt ikke). Kreditoren har i slike tilfelle anledning til å be om namsmyndighetenes hjelp til å (forsøke å) inndrive kravet.

Første steg i en inndrivelsesprosess er å sende en utleggsbegjæring til namsmyndighetene. Dersom lovens vilkår for å fremme begjæringen er til stede, kan namsmyndighete stifte utleggspant i skyldnerens eiendeler (f.eks. utleggspant i fast eiendom) og/ eller beslutte utleggstrekk i skyldnerens inntekter.

Dersom det ikke er eiendeler eller inntekter som kan tjene som utleggsobjekt, blir utleggsbegjæringen fremmet med intet til utlegg.

For å kunne begjære utlegg, må kreditoren ha et såkalt tvangsgrunnlag, og en rettskraftig dom fra forliksrådet er nettopp et slikt tvangsgrunnlag. Mot et krav fastslått i en rettskraftig dom er det svært begrenset hva skyldneren kan komme med av innvendinger. Poenget er at skyldnerens ev. innvendinger, her noe forenklet forklart, må komme før saken er rettskraftig avgjort. Dersom skyldneren f.eks. ikke skulle få medhold i forliksrådet, kan han innenfor lovens frister bringe saken videre til tingretten. Gjør han ikke det, er det for sent – da nytter det ikke om skyldneren kommer med aldri så gode forklaringer og innvendinger mot pengekravet overfor namsmyndighetene.

Fra dette helt klare utgangspunktet, at det er for sent å komme med innvendinger etter at dom er retts- og tvangskraftig, gjelder noen få unntak, hvilket bringer oss tilbake til Høyesteretts kjennelse fra mars 2014.

Et selskap (etter navnet på selskapet å dømme formentlig i telebransjen?) fikk i 2003 dom i forliksrådet for at motparten skyldte selskapet drøye kr. 15.000,-. Selskapet gikk etter hvert konkurs, og kravet mot motparten ble overdratt til et ikke helt ukjent selskap som bl.a. har som næringsvei å kjøpe fordringer.

Den nye kreditoren begjærte utlegg tatt i skyldnerens eiendeler i 2013. Namsmannen tok begjæringen til følge, og det ble stiftet utleggspant i motpartens kjøretøy i tillegg til at det ble besluttet utleggstrekk med kr. 5.000,- pr. måned.

Motparten gjorde imidlertid gjeldende at hun ikke var klar over at hun ti år tidligere var blitt innklaget til forliksrådet – hun var heller ikke klar over at det var blitt avsagt dom mot henne. Dette er riktignok en ikke helt uvanlig «unnskyldning» - men i dette tilfellet viste det seg å være på det rene at forliksklagen og innkalling til rettsmøtet i forliksrådet i 2003 var blitt sendt til feilaktig adresse: Motparten bodde og var folkeregistrert på en annen adresse enn adressen innkallingen til rettsmøtet og dommen var stilet til.

Saken endte etter hvert hos Høyesteretts ankeutvalg. Ankeutvalget uttalte:

«Dersom en part ikke er lovlig innkalt og heller ikke på annen måte har fått vite om saken før den tas opp til doms, vil dommen ikke ha rettskraft. At parten i ettertid får kunnskap om saken, endrer ikke dette.»

Ankeutvalget uttalte videre at dommen fra forliksrådet var en såkalt nullitet. At en rettsavgjørelse er en nullitet betyr på godt norsk at den ikke er verdt papiret den er skrevet på – i dette tilfelle kunne motparten se fullstendig bort fra forliksrådsdommen. Høyesteretts ankeutvalg tok som følge av dette klagen over utleggsforretningen til følge. Motparten (skyldneren) ble også tilkjent saksomkostninger med over kr. 40.000,-.

Ankeutvalgets kjennelse sier naturligvis intet om hva motparten gjorde etter at kjennelsen var avsagt, men undertegnede ser ikke bort fra at hun gjorde gjeldende at kravet i løpet av årene som var gått nå var gått tapt pga. foreldelse.

***

«Moralen» i historien er at en ikke umiddelbart bør godta å betale et gammelt krav som dukker opp etter flere år. Om skyldneren ikke kan huske å ha blitt innkalt til rettsmøte i forliksrådet for flere år siden, så kan det være gode grunner for det: Det har skjedd før, og kommer til å skje igjen, at forliksråd sender innkallinger og dommer til feilaktig adresse.


Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no