PRAKSISEN ER AVSLUTTET - Les mer her

Ny dom fra høyesterett om reklamasjonsfrist etter mislykket utbedring av bruktbil med rustskade

rustskade
Høyesterett avsa 13. juni 2013 en enstemmig dom om reklamasjonsfristens lengde etter at en bruktbilselger hadde foretatt en mislykket utbedring av rustskader på en brukt Mercedes Benz. Høyesterett sa seg ikke enig i bruktbilselgerens argument om at den absolutt reklamasjonsfristen iht. forbrukerkjøpsloven på fem år medførte at bilkjøperen hadde reklamert for sent, selv om det var gått nesten seks år fra kjøpet til reklamasjonen fant sted. Høyesterett avgjorde saken ut fra det syn at sakens hovedspørsmål var et annet enn det begge parter hadde gjort gjeldende via sine advokater.


Sakens bakgrunn var i korte trekk som følger: En bruktbilkjøper kjøpte i 2003 en brukt Mercedes Benz 2000-modell fra et bruktbilfirma. Om lag tre år etter kjøpet, i 2006, oppdaget kjøperen rust på bilens dører, bakluke og bakskjerm, og han reklamerte over dette. Bruktbilfirmaet utbedret rustskadene senere i 2006. Etter nye tre år, altså i 2009, over fem år etter kjøpet, oppdaget bruktbileieren at rusten var kommet tilbake, og han reklamerte skriftlig over dette kort tid etterpå.

Partene var enige om at den nye rustskaden var et utslag av den tidligere rustskaden – utbedringen som ble foretatt i 2006 var m.a.o. mislykket.

Bileieren mente at bruktbilfirmaet måtte ta ansvar for mangelen, noe Forbrukertvistutvalget gav ham rett i. Det var bruktbilfirmaet uenig i, og dermed var det duket for en tvist for domstolene. Bilfirmaet tapte i tingretten og i lagmannsretten, og gav deretter sin advokat i oppdrag å anke lagmannsrettens dom til Høyesterett.

Det rettslige grunnlaget i saken var forbrukerkjøpsloven § 27, der det i første og annet ledd heter at:

(1) Dersom det foreligger en mangel ved tingen, må forbrukeren innen rimelig tid etter at han eller hun oppdaget eller burde ha oppdaget den, gi selgeren melding om at han eller hun vil påberope seg mangelen (reklamasjon). Denne fristen for å reklamere kan aldri være kortere enn to måneder fra det tidspunkt da forbrukeren oppdaget mangelen.

(2) Reklamasjon må senest skje to år etter at forbrukeren overtok tingen. Dersom tingen eller deler av den ved vanlig bruk er ment å vare vesentlig lengre, er fristen for å reklamere fem år. Dette gjelder ikke så langt selgeren ved garanti eller annen avtale har påtatt seg ansvar for mangler i lengre tid. Fristene etter første og annet punktum gjelder heller ikke dersom det foreligger en mangel etter § 15 annet ledd bokstav g.

Fristen som omtales i første ledd, er den såkalte relative reklamasjonsrett. En kan, noe forenklet, si at hovedregelen ved forbrukerkjøp er at reklamasjonsfristen er to måneder fra forbrukeren oppdaget mangelen. Det kan imidlertid, iht. lovens forarbeider, være grunn til å gi forbrukeren en noe mer romslig frist til å reklamere, f.eks. ved sykdomstilfelle eller lignende – i så fall er det første ledd første punktum som gjelder: Forbrukeren må reklamere innen «rimelig tid» etter at forbrukeren oppdaget eller «burde» ha oppdaget mangelen. Allerede her ligger det mye «mat» for juristene: Det er ikke alltid bare enkelt å slå fast med sikkerhet hva som er rimelig tid, og hva en kjøper «burde». Dette var imidlertid ikke en aktuell problemstilling for Høyesterett i denne saken: Kjøperen hadde reklamert i rett tid iht. den relative reklamasjonsfristen.

I tillegg til at det gjelder en relativ reklamasjonsfrist, følger det av annet ledd at det gjelder en absolutt reklamasjonsfrist på enten to eller fem år (dette beror på om kjøpsgjenstanden er ment å vare «vesentlig lengre» enn to år). Heller ikke dette var sakens egentlige kjerne for Høyesterett: Kjøperen hadde reklamert da rusten ble oppdaget første gang, og det var innenfor femårsfristen (for en 2000-modell bruktbil kjøpt i 2003 er det nærliggende å legge til grunn at den absolutte reklamasjonsfristen er fem år, og ikke to).

Det rettslige spørsmålet partene var uenige om, var hvordan den absolutte reklamasjonsfrist på fem år skal anvendes etter et mislykket utbedringsforsøk. Selgerens advokat gjorde gjeldende at fristen løper som før, altså fra kjøpet – og derfor var det etter selgerens oppfatning reklamert for sent, nesten seks år etter kjøpet. Kjøperens advokat gjorde gjeldende at det løper en ny absolutt reklamasjonsfrist regnet fra den mislykkede utbedringen.

Høyesterettsdommer Endresen, som talsmann for en enstemmig Høyesterett, hadde imidlertid et annet syn på selve problemstillingen: Spørsmålet dreiet seg etter hans oppfatning ikke om den absolutte reklamasjonsfristen. Poenget er, iflg. Høyesterett, at en ikke kan kreve at en kjøper skal måtte reklamere to ganger over samme mangel. M.a.o.: Den opprinnelige reklamasjonen fra 2006 var fremdeles dekkende, også etter at rusten kom tilbake i 2009, fordi utbedringen i kjølvannet av den første reklamasjonen var mislykket.

Høyesterettsdommen innebærer at forbrukere, som i rett tid har reklamert over en mangel, ikke må finne seg i at selger nekter å ta ansvar for mangelen etter et mislykket utbedringsforsøk under henvisning til at den opprinnelige reklamasjonsfristen i mellomtiden er utløpt. Dette betyr imidlertid ikke at kjøper kan vente i det uendelige med å gjøre gjeldende at utbedringsforsøket var mislykket. Høyesterett uttalte i denne forbindelse at det synes «nærliggende at forbrukerkjøpsloven § 27 første ledd får tilsvarende anvendelse når kjøper vil fremme krav basert på at den foretatte utbedring ikke er kontraktsmessig». Altså: En forbruker må gjøre gjeldende at utbedringsforsøket er mislykket innen to måneder (ev. innen rimelig tid dersom dette alternativet er aktuelt) etter at han oppdager det.


Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no