PRAKSISEN ER AVSLUTTET - Les mer her

Samboere og krav på vederlag ved brudd – to nye høyesterettsdommer

samlivsbrudd
Det er fortsatt svært store forskjeller på den rettsbeskyttelse Ekteskapsloven gir folk som har vært gift og så skilles, og samboere som kommer i en bruddsituasjon.

Norges Høyesterett avsa 19. september 2011 to nye dommer vedrørende brudd og der den ene mente seg berettiget til et vederlag fra den andre, et såkalt vederlags- eller berikelseskrav. I den første saken hadde partene inngått en oppgjørsavtale, men den som fortsatt mente å kunne fremme et vederlagskrav, krevet at avtalen skulle lempes med hjemmel i Avtaleloven § 36, som gjelder urimelighet på formuerettens område.

Når to som har vært gift blir separert, har vi en konkret bestemmelse i Ekteskapsloven § 73 som gir rett til å kreve vederlag fra den andre hvis betingelsene for dette anses oppfylt. Bestemmelsen regulerer imidlertid kun de tilfellene der det er inngått ektepakt om særeie, og hvis den ene i løpet av ekteskapet i vesentlig grad har medvirket til å øke den andres særeie. Ellers er jo lovens hovedregel at det som er felleseie er gjenstand for deling.

For fraseparerte og skilte har vi også en regel i loven som riktignok fastslår at det er avtalefrihet på skifte mellom dem når det gjelder delingen, men at avtalen mellom dem helt eller delvis kan settes ut av kraft hvis den vil virke urimelig overfor en av partene. Alternativt kan retten bestemme at vedkommende skal tilkjennes et beløp fra den andre.
Men for samboere har vi ingen egen lov, og ingen slike regler gjelder som utgangspunkt mellom dem. Imidlertid har rettspraksis slått fast at berikelseskrav kan fremmes når vilkårene for dette anses oppfylt. Men listen er bevisst lagt høyt når det gjelder muligheten til å vinne frem.

I den første av de nye sakene var hovedspørsmålet om oppgjøret skulle skje etter den avtalen partene opprinnelig hadde inngått, eller om det ville virke urimelig å gjøre avtalen gjeldende for så vidt som den faktisk etter sin ordlyd stengte for ytterligere krav. Retten uttalte at det i så fall måtte være fordi den hadde fått et urimelig innhold. Den som krevde vederlag hadde fått medhold av flertallet i lagmannsretten i at avtalen måtte settes til side fordi hun hadde et betydelig vederlagskrav som hun ved avtalen hadde gått glipp av.

************

I en tidligere høyesterettsdom fra 1984 hadde retten oppsummert rettstilstanden på området slik:
”Etter mitt syn må det …. ved oppløsning av samboforhold være rom for vederlagskrav basert på alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper og på rimelighetsbetraktninger.”

I den helt ferske dommen ble det presisert at: ”Det er ut fra Høyesteretts praksis et grunnvilkår for vederlag at den ene samboeren under samlivet har tilført den andre en betydelig økonomisk fordel. Denne økonomiske fordelen vil også være bestemmende for det maksimale omfanget av vederlagskravet. Og i tillegg til at det kravet må være oppfylt, ble det presisert at vederlag bare tilkjennes dersom – og så langt – ”også rimelighetshensyn samlet sett krever at det skjer en korreksjon i form av vederlag.”

Retten la til grunn at hun som anket nok hadde bidratt med et ikke uvesentlig beløp til den andre samboerens gunst over tid. Samlivet hadde vart i 16 år, og hun hadde gjennom hele perioden investert det meste av sin tid og økonomi på familien. Hun bidro derved til oppbygging av hans formue, mens hun selv ble stående tilbake uten nevneverdige midler da samlivet opphørte. På den annen side hadde hun hatt den fordel å bo gratis i hans hus i 16 år.
Lagmannsretten hadde vurdert hennes bidrag til ca. kr. 500.000, og Høyesterett var uten videre enig i at et beløp av en slik størrelsesorden uten videre ville måtte karakteriseres som et vesentlig beløp. Imidlertid fikk hun gjennom oppgjørsavtalen ettergitt et lån fra samboeren på drøye kr. 100.000, og også et usikret topplån på kr. 200.000, noe som gjorde det mulig for henne å etablere seg i egen bolig etter bruddet. Avtalen inneholdt også en noe uklar bestemmelse om mulig ettergivelse av topplånet. Ved oppgjøret ble bidraget derfor netto ca. kr. 200.000, og i henhold til oppgjørsavtalen hadde ikke partene noe mer å kreve av hverandre.

Retten kom enstemmig til at det i henhold til jusen på området, herunder rettspraksis, var klart at det ikke var rom for lemping av avtalen. Og for å understreke at listen ligger høyt, tilføyde førstvoterende at ”løsningen måtte ha blitt den samme selv om man hadde kommet til at A’s vederlagskrav var så høyt som 500 000 kroner.”

I den andre saken ble hovedspørsmålet oppsummert som følger: Hadde hennes bidrag til mannens formuesforøkelse vært av en så stor betydning at kvinnen kunne gjøre krav gjeldende basert på alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper.? Høyesterett kom til at beløpene kvinnen hadde bidratt med ikke oversteg det som var nødvendig for å dekke hennes eget forbruk. Det kunne ikke legges til grunn et evneprinsipp (som var hovedanførselen i saken). Hennes bidrag hadde ikke tilført mannen noen økonomisk fordel. Hun tapte følgelig sin sak. (Hennes krav tok utgangspunkt i at deler av de månedlige beløpene hun hadde betalt til ham var gått til delvis nedbetaling av mannens huslån, og gjennom dette hadde hun tilført ham en betydelig økonomisk fordel). Førstvoterende i Høyesterett hadde i den første dommen uttalt at han ”viker tilbake for å bygge på et evneprinsipp for samboere, ut fra rene rimelighetsbetraktninger”. Dette ble også lagt til grunn i dom nummer to.
Hun hadde faktisk fått medhold så vel i tingrett som i lagmannsrett og blitt tilkjent et beløp på 150 000 kroner i vederlag for sin innsats. Hun hadde i de syv årene samboerforholdet varte, gjennomsnittlig overført et beløp som hun selv angav til ca. 10 000 kroner i måneden til ham. Det ble lagt til grunn at dette beløpet skulle dekke alle utgifter til hennes livsopphold; herunder blant annet tilgang til bolig, bil, mat og hundehold, og at beløpet ikke utgjorde mer enn det som var nødvendig for å dekke hennes eget forbruk. Høyesterett fant det da klart at hun ikke hadde tilført mannen noen økonomisk fordel i det hele tatt, og da var det naturligvis ikke rom for noe vederlagskrav – i hvert fall økonomisk hadde hun ikke tilført ham noen berikelse mens samboerforholdet varte.

Oppsummering
Disse to dommene illustrerer ganske klart at det skal ganske mye til før man kan ha noe berettiget håp om å passere den høye listen som er utgangspunktet for vurderingen av slike vederlags- eller berikelseskrav. Noen hver kan vel sitte igjen og føle seg ”snytt” når det blir brudd, det være seg samboerforhold eller ekteskap. Men selv om det du blir sittende igjen med av økonomiske verdier for deg fremstår som beskjedent sammenlignet med det du mener at du har bidratt med gjennom mange år, har Høyesterett gjennom særlig den første av disse dommene, tydelig uttalt at utslagene må være store før du kan ha håp om å få medhold i et berikelseskrav.


Ole Christian Høie advokat

Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no