PRAKSISEN ER AVSLUTTET - Les mer her

Samboere og medeiendomsrett – etablering av sameie i samboerforhold

sameie
Blant de mange rettslige forskjeller mellom ektefeller og sameiere finner vi også forskjeller når det gjelder hvem som eier hva, og hvordan eiendomsrett – medeierskap - faktisk blir skapt mellom sameiere. Hovedregelen her er jo at hver eier sitt, bortsett fra det de måtte anskaffe i fellesskap, som da blir i sameie mellom dem.

Man kan si det slik at i sameieforhold eies det meste gjerne i eneeie av hver av partene, mens den vanlige formuesrettslige ordningen blant ektefeller er felleseie, selv om også særeie kan avtales gjennom opprettelse av ektepakt og visse verdier kan være gjenstand for skjevdelingskrav på skifte

Stiftelse av medeiendomsrett – de forskjellige grunnlagene:

Samboere bør så avgjort skrive en samboeravtale, og særlig når de får barn eller kjøper ting i fellesskap. Det er imidlertid et faktum at sameie i en ting, eksempelvis en fast eiendom, også kan ha sitt grunnlag i partenes bidrag til ervervet, selv om partene ikke har inngått noen samboeravtale. Vi har ingen lovregel om dette; dette såkalte stiftelsesgrunnlaget for medeiendomsrett er utviklet gjennom rettspraksis. Og en slik medeiendomsrett kan altså faktisk bli skapt uten at partene har avtalt det. Gjennom rettspraksis er det fastslått at både arbeid i hjemmet og betaling av forbruksutgifter på visse betingelser er relevante bidrag til ervervet også i samboerforhold.

Noen bidrag er såkalt direkte bidrag, slik som for eksempel investering i form av penger i en ting – eksempelvis partenes felles bolig eller en hytte. Hvis mannen for eksempel har 500.000 i egenkapital er dette et direkte bidrag til anskaffelsen. Hvis kvinnen er arkitekt og tegner huset partene bygger, vil man juridisk karakterisere dette som et indirekte bidrag til ervervet. Men betydningen (verdien) av hennes bidrag kan vise seg både på en slik måte og på andre, mer indirekte måter. Det fellesskap som har vært rundt planlegging, anskaffelsen og bruken av eiendommen vil kunne få betydning ved en tvist om hvem som eier hva når partene går fra hverandre. Fellesskap vil kunne innebære at eiendommen fremstår som et felles prosjekt mellom partene, hvilket også kan danne grunnlag for eiendomsrett.

Først må det klarlegges hvem som har ytet de ulike direkte bidragene til ervervet.
Egenkapital, lånefinansiering og mulig selvbygging er slike direkte bidrag. Så må det klarlegges om samboeren har muliggjort noen av disse direkte bidragene ved å ta mer enn sin del av hjemmearbeidet eller forbruksutgiftene. Hvis mannen har egenkapital og partene tar opp lån sammen som de også nedbetaler i fellesskap, si på 50/50 basis, vil hun ved sin betaling av avdrag etter hvert bygge seg opp et medeierskap i eiendommen på den måten.

Hvis vi tenker på betaling av forbruksutgiftene, oppstår spørsmålet om hun for eksempel har betalt mer av disse enn han har gjort. Tenker vi oss at mannen bruker sine penger til anskaffelse av varige verdier, som et hus eller en leilighet, og at han tar opp lånet og betjener det alene, så kan altså kvinnen ha krav på medeierskap på ulike direkte og indirekte vis allikevel. Hvis denne muligheten ikke fantes, ville hun kunne blitt stående nær sagt på bar bakke ved et brudd.
Hvis mannen selv er håndverker og nedlegger en betydelig egeninnsats ved bygging av huset vil han fort ha krav på at slik betydelig egeninnsats skal tas med i beregningen av hvem som eier hvor meget av eiendommen. Men hvis hun gjorde hans egeninnsats på fritiden mulig gjennom sine mer indirekte bidrag, i form av pass av barn under skolealder (som det regnes med trenger kontinuerlig tilsyn og som kan verdsettes i krone og øre hvis saken kommer på spissen) og ved å ta brorparten av husarbeidet for øvrig, vil dette kunne skaffe henne en medeiendomsrett i eiendommen allikevel.

Bevisspørsmål
Det er viktig å ha klart for seg at den av partene som anfører å ha en medeierandel basert på direkte og /eller indirekte bidrag har det vi kaller bevisbyrden for kravets eksistens. Vi kan godt kalle det bevisføringsplikten. Man må altså kunne underbygge kravet sitt gjennom å sannsynliggjøre det. Og det vil i utgangspunkt innebære at kravet fremstår som mer sannsynlig for dommeren enn ikke. Altså mer enn 50 %. Det er det vi kaller bevisovervektsprinsippet. Og hvis en advokat blir bedt til råds i denne type saker, hvor det ofte blir søksmål for domstolene, vil neppe advokaten tilrå noe søksmål hvis ikke kravet fremstår vel underbygget og det klart fremstår som mest sannsynlig at klienten vil få medhold i sin påstand.

Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no