PRAKSISEN ER AVSLUTTET - Les mer her

Investering i aksjeindeksobligasjoner

– lånefinansierte sammensattte finansielle produkter
– litt om Røeggen-dommen i høyesterett fra mars 2013


roeggen-dommen
Røeggen kjøpte aksjeindeksobligasjoner utstedt av DNB. Investeringen bestod av to komponenter. Røeggen lånte banken kr 500.000, og mottok to obligasjoner utstedt av banken med 6 års løpetid. Ved forfall innesto banken for at han ville få tilbake denne investeringen – nærmere bestemt obligasjonenes pålydende. Banken tilbød også Røeggen å låne pengene til å tegne seg for denne investeringen, slik at hele investeringen ble lånefinansiert. Banken skulle ikke betale vanlig rente for obligasjonslånet, men Røeggen ville få en avkastning som var avhengig av aksjeutviklingen for store utenlandske selskaper innen visse bransjer. Hvis disse indeksene utviklet seg positivt (hvilket var avhengig av kursutviklingen i 6 år) skulle Røeggens avkastning tilsvare verdiutviklingen i disse aksjeindeksene.

Investeringsmuligheten ble presentert i et prospekt som også var utarbeidet av banken. Hvis man tok imot tilbudet om å låne pengene til investeringen, måtte kunden fortløpende betale renter og andre omkostninger på lånet, i tillegg til en tegningsprovisjon ved investeringens oppstart. Produktet var markedsført som en meget god investering, og banken hadde også gitt inntrykk av at lånefinansiering var gunstig. I praksis betalte Røeggen til banken i løpet av seksårsperioden kr 270.219 i renter og omkostninger. Lånerenten var høy, effektiv rente 8.37 prosent, og løpende omkostninger betydelige over låneperioden på 6 år.

Dessverre gikk indeksene ned i obligasjonenes løpetid, slik at Røeggen ikke fikk noen avkastning på investeringen. Det hele ble altså en svært kostbar affære for Røeggen (og flere hundre andre som hadde investert i de samme produktene).

Høyesteretts behandling av denne saken førte til et annet resultat enn i to andre saker vedrørende investeringsprodukter som hadde vært innbrakt for domstolen det siste året. Røeggen fikk medhold. Høysteretts dom var enstemmig og ble avsagt i såkalt ”storkammer”, der i alt 11 av høyesteretts dommere deltok. Røeggen fikk ikke medhold i sine innvendinger mot selve produktets innhold. Men Høyesterett la til grunn at for det første var bankens risiko knyttet til avtaleforholdet relativt beskjeden, samtidig som lånefinansierte aksjeindeksobligasjoner representerte et risikofylt og komplekst produkt som det var vanskelig å se konsekvensene av for ikke profesjonelle investorer.

Det heftet enkelte feil ved presentasjonen av produktet i prospektet, og enkelte feil ble ansett for alvorlige. Blant annet ga informasjonen uttrykk for at investeringen ville gi avkastning ved lavere stigning i indeksene enn det som var riktig. Avgjørende for domsutfallet var at banken både hadde gitt misvisende opplysninger om vesentlige parametre og også presentert et ensidig bilde av utsiktene til fortjeneste. På dette grunnlag ble kjøpsavtalene i sin helhet satt til side i medhold av avtaleloven § 36. (Det følger av denne bestemmelsen at domstolen kan sette en inngått avtale til side helt eller delvis dersom det ville virke urimelig eller stride mot god forretningsskikk å gjøre avtalen gjeldende). Det var altså denne bestemmelsen som kom Røeggen til hjelp og ikke produktets innhold i seg selv.

Retten fant at bildet som var presentert med hensyn til fortjenestemulighetene i sum fremstod som fortegnet. Førstvoterende fastslo at ”med en mer nøktern tone fra bankens side, og med korrekte opplysninger om avkastningspotensialet ved lånefinansiering, antar jeg at Røeggen ville avstått fra investeringen. Når grunnleggende forutsetninger for investeringen – som banken har hatt herredømme over- på denne måten har sviktet, må avtalene settes til side etter avtaleloven § 36.”

Hva blir konsekvensene av Røeggendommen?
Det er viktig å merke seg at DNB ble dømt for å ha gitt feil informasjon. Anførslene vedrørende selve produktets innhold ble ikke tatt til følge. En konsekvens av salget av diverse sammensatte finansielle produkter fra en rekke tilbydere hadde også etter hvert gitt slik erfaring at Finanstilsynet allerede i 2008 sendte ut et rundskriv der det advarte mot salg av denne type investeringer. Også i Verdipapirhandelloven er det gjort innstramninger når det gjelder informasjonsplikten.
Røeggen var en ikke-profesjonell investor. Og det var faktisk banken som tok kontakt med ham og foreslo investering i produktene – herunder lånefinansiering. Det som fremkommer i klartekst i dommen er hvordan (hvor strengt) bankens informasjonsplikt i slike saker skal forstås. Informasjonsplikten skal bedømmes strengt.

Dommen gir uttrykk for følgende krav til informasjonsplikten: ” ...Ved salg av risikopregede og komplekse produkter til ikke-profesjonelle investorer, må banken forsikre seg om at kunden forstår innholdet i den handelen han begir seg inn på, og ikke gi misvisende eller feilaktige opplysninger om viktige forhold av betydning for investeringsbeslutningen.”

Og akkurat denne uttalelsen vil nok ha betydning utover Røeggendommen, som var meget konkret og ble vurdert ut fra nettopp det produktet Røeggen faktisk investerte i og den informasjonen han fikk av banken om dette produktet og de mulighetene investeringen åpnet for.


Advokat Ole Christian Høie

Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no