PRAKSISEN ER AVSLUTTET - Les mer her

Uskifte og særkullsbarn – hvorledes kan man sikre lengstlevende ektefelle?

Lengstlevende ektefelle har etter loven rett til å ta over førstavdødes bo uskiftet. At lengstlevende overtar og sitter med boet uskiftet, vil si at skiftet utsettes – vanligvis til lengstlevende går bort. Uskiftereglene er svært praktiske. Det ville være for ille om lengstlevende skulle være tvunget til å selge boligen for å få råd til å løse ut førsteavdødes særkullsbarn, men slik er faktisk lovens hovedregel dersom man ikke på forhånd har funnet frem til andre løsninger.

Situasjonen hvis ektefellene har felleseie

Dersom ektefellene kun har felleseie, og ingen av dem har særkullsbarn, har lengstlevende ubetinget rett (men ikke plikt) til å sitte i uskiftet bo. Ektefeller kan ikke frata hverandre uskifteretten, med mindre dette gjøres i testament som den annen får vite om før testatoren dør.

Dersom ektefellene har opprettet en ektepakt, der de har avtalt helt eller delvis særeie, har ikke lengstlevende rett til å overta førstavdødes særeie uskiftet, med mindre ektepakten selv gir uttrykk for at det skal forholdes slik, eller førstavdødes arvinger samtykker til det. Dersom ektefellene kun har delvis særeie, har lengstlevende rett til å overta felleseiet uskiftet, men særeiet må altså skiftes.

Forholdet til særkullsbarn

En nyklassisk problemstilling er lengstlevendes forhold til førstavdødes særkullsbarn. Etter loven kan særkullsbarna stikke kjepper i hjulene for at lengstlevende kan sitte i uskiftet bo – de har krav på at arven skiftes straks.

Tenk deg at du er lengstlevende, og sett deg inn i følgende situasjon: Det eneste av betydelig verdi du og førstavdøde har opparbeidet dere i fellesskap er villaen som i dag er verdt 3 millioner, og hytta som er verdt 1 million. Førstavdøde etterlater seg altså halvparten, 2 millioner kroner. Førstavdødes særkullsbarn akter ikke å sitte på gjerdet til du går bort – de trenger pengene nå. Dersom førstavdøde ikke har opprettet noe testament, har du kun krav på å arve én fjerdepart, dvs. kr. 500.000,-. Det resterende, kr. 1.500.000,- skal førstavdødes arvinger ha. Hvis du ikke har midler av betydning ellers, innebærer dette at du må selge enten villaen eller hytta for å frigjøre midler til gjennomføringen av skiftet.

Enda verre blir det hvis villaen og hytta var førstavdødes særeie. Da har du, fremdeles, rett til å arve én fjerdepart, men ellers sitter du bokstavelig talt på bar bakke.

Samtykke til uskifte

Det er mange som har opplevd at det gode forholdet de hadde til den andre ektefellens særkullsbarn forsvinner som dugg for solen når ektefellen går bort, og særkullsbarna får dollartegn i øynene. Eneste måten å komme ut av dette uføret på er at særkullsbarna gir samtykke til at du kan overta boet uskiftet.

Med mindre man er helt overbevist om at de vil gi et slikt samtykke etter at førstavdøde er gått bort, bør ektefeller som ønsker å sikre hverandres rett til å bli boende i hjemmet etter førstavdødes bortgang, innhente særkullsbarns samtykke på forhånd. Et slikt samtykke bør av bevismessige grunner gis skriftlig.

Så kan man spørre seg: Hvorfor skulle særkullsbarna samtykke til noe slikt? I utgangspunktet råder lengstlevende over uskifteboet som en eier. Særkullsbarna kan ikke forhindre at lengstlevende forbruker boets midler på Bjerke Travbane eller på jorden rundt-reiser. Arveloven forbyr imidlertid lengstlevende å gi bort fast eiendom, eller andre gaver som står i misforhold til uskifteboets samlede verdier. Hvor misforholdsgrensen går er det imidlertid ikke mulig å gi noe generelt svar på, men 20 % av boets samlede verdier kan tjene som en tommelfingerregel.

Særkullsbarna løper i alle tilfelle en risiko – det er ikke sikkert at det er like mye igjen til dem ved lengstlevendes bortgang, som om de ikke hadde samtykket til uskifte, og boet etter førstavdøde derfor hadde blitt skiftet straks.

På bakgrunn av slike betraktninger er det flere og flere ektefeller som oppretter et testament, hvor det bestemmes at særkullsbarna, dersom de samtykker, også skal arve noe (eller alt) etter lengstlevende. Hvis den ene av ektefellene selv er barnløs, er dette ofte en praktisk og fornuftig måte å løse et problem på. Ellers kan særkullsbarna også sette betingelser for å gi slikt samtykke. Det kan for eksempel settes som betingelse at boet skal skiftes, dersom lengstlevende inngår et nytt forhold. Testamentet på sin side kan inngås i form av en ugjenkallelig arvepakt, og sikrer således at lengstlevende ikke kan gjøre om på disposisjonen. På denne måte sikrer man alles interesser. Lengstlevende kan bli boende i huset og får beholde hytta, og når lengstlevende går bort arver særkullsbarna mer enn de i utgangspunktet ville ha gjort.

Ole Christian Høie
Advokat

Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no