PRAKSISEN ER AVSLUTTET - Les mer her

På utflukt med bedriften – når er en ansatt dekket av yrkesskadeerstatningsordningen dersom skade oppstår?

Alle arbeidsgivere er ved lov pålagt å tegne yrkesskadeforsikring for sine ansatte. Bestem-melsene om yrkesskadedekning er inntatt i Folketrygdlovens kapittel 13. Formålet med folke-trygdens yrkesskadedekning er å gi særfordeler utover folketrygdens ordinære stønadssystem (§ 13-1). Og i § 13-2 er det henvist til de av lovens øvrige bestemmelser som gir særfordeler på forskjellige områder for den som blir utsatt for en yrkesskade. Det sies eksplisitt at den som blir utsatt for en slik skade har rett til ytelser etter særskilte bestemmelser. Disse vil i en rekke situasjoner stille en yrkesskadet person i en bedre økonomisk situasjon enn ved anvendelse av Folketrygdlovens alminnelige bestemmelser. F. eks. gjelder utvidete rettigheter ved beregning av uførepensjon, og for anvendelsen av bestemmelser om rehabiliterings- og attføringspenger. Den viktigste forskjellen er at ytelsene etter de vanlige regler bare gis ved uføregrader på minst 50 %. Ved yrkesskade gis ytelsene ved uføregrader ned til 30 %.
Både yrkesskadeforsikringsloven og folketrygdloven oppstiller tre vilkår som alle må være oppfylt før vi har å gjøre med en yrkesskade eller en yrkessykdom:

  • Skaden eller sykdommen må være påført arbeidstageren ”i arbeidet”.
  • Skaden eller sykdommen må være påført arbeidstageren på arbeidsstedet.
  • Skaden eller sykdommen må være påført arbeidstageren i arbeidstiden.

Hvis en først kan konstatere at arbeidstageren ble skadet eller syk ”i arbeidet”, sier det seg nærmest selv at skaden eller sykdommen ble påført arbeidstageren på arbeidsstedet og i arbeidstiden. De tre vilkårene flyter altså ofte over i hverandre.

Hvis en bilmekaniker blir skadet på jobben fordi en maskin svikter og han derved blir påført fysisk skade av et visst omfang, foreligger det en typisk yrkesskade oppstått på lovens foreskrevne måte. Det finnes en rekke ”grensetilfeller”, men i denne artikkelen skal vi begrense oss til å redegjøre for én type skadesituasjoner fordi Høyesterett den 17. mars 2004 avsa en dom vedrørende nettopp slike skadesituasjoner som fortjener å bli bedre kjent, både blant arbeidsgivere og ansatte.

Det er blitt mer og mer vanlig at arbeidsgivere inviterer de ansatte til å bli med på forskjellige typer utflukter som kan ha høyst forskjellige formål, der aktivitetene normalt skjer utenom vanlig arbeidstid, og der de sjelden skjer på arbeidsstedet. Båtturer på indre Oslofjord er ett typisk eksempel på rene belønningsturer, men arbeidsgiveren har nok samtidig som formål å stimulere til et godt sosialt og faglig miljø på arbeidsplassen – det man kan betegne som ”team-building”. Andre utflukter kan være utenbys firmaseminarer med varierende grad av faglig innhold, ofte på et høyfjellshotell eller ved sjøen. I tilknytning til seminarene vil gjerne høre med overnattinger og varierende innslag av utelukkende sosial karakter. I hvert fall noe av formålet med disse ”seminarene” vil vel også ofte måtte betegnes som ”team-building”.

Hvis en ansatt blir utsatt for en alvorlig skade i tilknytning til et slikt arrangement, som rent fysisk finner sted utenfor selve jobbstedet, vil da vedkommende nyte godt av de spesialreglene som gjelder for yrkesskadde? Og er det ”frivillig” å delta på en slik utflukt? I utgangspunktet kan neppe en arbeidsgiver pålegge en vanlig ansatt å delta på slike arrangementer, men det vil nok ofte være slik at deltakelse er svært ønskelig, og at ansatte som av forskjellige grunner kvier seg for å bli med kan bli utsatt for varierende grader av ”press”.

Den konkrete saken som Høyesterett tok stilling til i 2004 hadde sitt utspring i en ett døgns reise til hemmelig sted. Utgangspunktet var en regional omorganisering, der de ansatte på vedkommende kontor skulle overføres til andre kontorer i regionen fordi kontoret skulle nedlegges. Det ble invitert til ”Gravøl”. Den startet med buss tidlig en fredag ettermiddag, og under en omvisning på en gård (i arbeidstiden) ble kvinnen ”dyttet av en kollega”. Hun falt bakover på en høy dørstokk og besvimte – det skjedde på et gammelt stabbur. Hun ble sendt til sykehus med ambulanse. Hun har fått nedsatt funksjon i korsryggen og nedsatt bevegelighet. Hennes medisinske invaliditet ble til slutt satt til 15 % og hun er blitt varig ufør og innvilget uførepensjon.

Hun fikk imidlertid avslag på sin søknad om å få skaden godkjent som yrkesskade, herunder menerstatning, og tapte hele veien oppover i systemet etter klager og anker. En enstemmig Høyesterett kom til at vilkårene for yrkesskadeerstatning ikke var oppfylt - en løsning som ansatte neppe har grunn til å glede seg over. Hun ble ikke ansett for å være ”i arbeid” da skaden inntraff, og den skjedde utenfor arbeidsplassen. Høyesterett slår fast at man er i ”arbeid” i hvile- og spisepauser, under bedriftslegebesøk og ved deltakelse i trimaktiviteter på arbeidsstedet arrangert av arbeidsgiver, mens private gjøremål normalt faller utenfor dekningen.

Er man på forretningsreise vil definisjonen av ”arbeidsstedet” bli utvidet til å omfatte denne. Hotellseminar og annen faglig utflukt innebærer også etter praksis at man er ” i arbeid”, men hvis man glir på badet og skader seg under vanlig morgenstell på hotellet, er man utenfor dekningsområdet. Så hvor går grensen? Det svarer ikke Høyesterett på, men uttaler blant annet at retten ”tar ikke stilling til om og i tilfelle i hvilken utstrekning et sosialt arrangement begrunnet i et ønske om å bedre arbeidsmiljø og samhandling kan tenkes å gi grunnlag for yrkesskadedekning”. Man kan derfor ikke basere seg på at slike arrangementer faller inn under vilkårene. Det er på det rene at ”tilknytning og nærhet til det ordinære arbeid” er det viktigste vurderingskriteriet, og i vår sak var utflukten blottet for faglige innslag.

Når det gjelder slike firmaarrangementer som åpenbart ikke dekkes av yrkesskadetrygden eller er i en ”gråsone” i forhold til denne, bør arbeidsgivere vurdere å sørge for at de ansatte er forsikret så lenge arrangementet varer på annen hensiktsmessig måte. Videre kan det reises spørsmål om lovgiver bør vurdere en forandring av lovens definisjon av ”yrkesskade” til fordel for arbeidstagere som blir med på arrangementer der det er usikkert om de med dagens regler vil være dekket. Det er heller ikke nødvendigvis noe rimelig resultat for en arbeidstager som blir skadet dersom vedkommende har blitt med på et arrangement der arbeidsgiverens interesser åpenbart danner noe av bakgrunnen for at arrangementet overhodet blir gjennomført.

Av advokat Ole Christian Høie

Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no