Rosenborggata 9 A - 0356 Oslo - Telefon 907 81 521 - Epost

Barnefordelingstvister – foreldreansvar og samvær

I artikkelen ”Hvor skal barna bo etter et samlivsbrudd?” har jeg gitt en kort redegjørelse for de viktigste rettslige forholdene angående barnas faste bosted etter et samlivsbrudd. Her skal det gis en utfyllende redegjørelse både av spørsmålet om foreldreansvar og retten til samvær.
Når foreldre bryter et samliv, vil en eventuell uenighet angående felles barn nemlig kunne omfatte én eller flere av følgende tvistepunkter: Foreldreansvar, fast bosted og samvær.

Sak kan tas ut for retten i anledning alle disse tvistepunktene.

Foreldreansvar
Utgangspunktet for foreldre som har vært eller er gifte, er at de har foreldreansvaret sammen for felles barn. Ved et samlivsbrudd kan de avtale at de skal ha foreldreansvaret sammen eller at en av dem skal ha det alene. Inntil en slik avtale foreligger, eller en domstol fatter en avgjørelse, har de foreldreansvaret sammen.

Når det gjelder foreldre som ikke har vært gift, er utgangspunktet at mor har foreldreansvaret alene. Dette gjelder også foreldre som var samboere når de fikk felles barn. Men foreldre som ikke er gifte eller ikke har foreldreansvaret sammen pga at de bor sammen med felles barn, kan ved avtale gi melding til folkeregisteret om at de skal ha foreldreansvaret sammen eller at faren skal ha foreldreansvaret alene.

Det rettslige innholdet av å ha foreldreansvaret, er for det første at barnet har krav på omsorg og omtanke fra de med foreldreansvaret. De med foreldreansvaret har også rett og plikt til å ta avgjørelser for barnet i personlige forhold innenfor visse grenser som følger av barneloven (disse begrensningene omfatter barnas rett til selv å være med på avgjørelser, spørsmål om utdanning og medlemskap i foreninger for barn over 15, samt at barnets selvråderett blir større og større fremover mot 18 år).

Foreldreansvaret omfatter også naturlige plikter som å gi barnet forsvarlig forsørgelse, og å sørge for at barnet får utdanning etter evne og vilje.

Konsekvenser av at den ene forelder har foreldreansvaret alene, er bl.a. at den annen forelder ikke kan motsette seg at barnet flytter ut av landet. Har man foreldreansvaret sammen, må begge foreldre samtykke til slik flytting.

Videre nevnes det at der foreldrene har felles foreldreansvar, men barna bor fast hos én, kan den andre ikke sette seg i mot at den barnet bor sammen med, tar avgjørelser som gjelder vesentlige sider av omsorgen for barnet. Vesentlige sider av omsorgen for barnet omfatter etter barneloven bl.a. spørsmålet om barnet skal være i barnehage, hvor i landet barnet skal bo. Men selv om den andre forelder ikke kan motsette seg slike avgjørelser, kan dette medføre at det anlegges sak for å forandre på foreldreansvar- og bostedsordning.

Foreldrene kan altså anlegge sak for å forandre på en eksisterende foreldeansvarsordning. Slike tvister er imidlertid langt sjeldnere enn tvister vedrørende barnas faste bosted, og samvær mellom barna og foreldrene.

Samvær
Barn og foreldre som ikke bor sammen har en gjensidig rett til samvær med hverandre dersom ikke annet er avtalt eller avgjort. Dette følger av barnelovens bestemmelser. Begge foreldre har ansvar for at denne samværsretten blir oppfylt.

Som ved spørsmål om foreldreansvar og barnas faste bosted, har foreldrene frihet til å avtale en samværsordning seg i mellom. Dette oppfordrer også barneloven til. Foreldrene kan da avtale en ordning etter eget behov og ønske.

Blir man ikke enige om samværsordning, kan hver av foreldrene gå til sak om dette spørsmål. Altså kan det være slik at den som forsøker å hindre samvær, kan gå til sak om dette, mens den som ønsker samvær kan gå til sak om det.

Tas spørsmålet inn for retten, er det hva som er det beste for barnet som er retningsgivende. Selv om utgangspunktet er samværsrett for både barn og foreldre, skal retten ikke gi samværsrett hvis dette ikke er til det beste for barnet. Retten er derfor i likhet med spørsmålet om fast bosted, nødt til å avgjøre samværstvisten etter en bred helhetsvurdering ut fra hva de finner å være det beste for barna. Ved vurderingen går mange av de momenter som erfaringsmessig vurderes ved spørsmålet om fast bosted, igjen. Barn over 7 år har for det første en rett til å uttale seg (er barna over 12, skal det legges stor vekt på deres mening). Videre er det lovfestet at retten skal legge vekt på hensynet til en best mulig samlet foreldrekontakt, hvor gamle barna er, i hvilken grad barna er knyttet til nærmiljøet, reiseavstanden mellom foreldrene og andre eventuelle hensyn i den konkrete sak.

Retten står fritt til å avgjøre omfanget av samværsordningen, dersom den kommer til at samvær skal gis. Det kan også settes vilkår for gjennomføringen av samværsretten; vilkår for samværsordningen vil typisk være vilkår om tilsyn under utøvelsen av samværet.

I loven er det også inntatt en definisjon på hva som er ”vanleg samværsrett.” I de tilfelle der en rettslig avgjørelse gir, eller foreldrene selv avtaler en slik samværsordning, vil samværet gå ut på en ettermiddag i uken, annenhver helg, 14 dager i sommerferien, og jul eller påske.

Særlig om hindring av samværsrett for den annen forelderen
Det vil ofte anføres i barnefordelingssaker at den ene av foreldrene har nektet eller forhindret samvær. Dersom det er tilfelle at det skjer urettmessig nektelse av samvær, kan dette gi grunnlag for tvangsfullbyrdelse av samvær, og også krav om ny avgjørelse av hvem som skal ha foreldreansvaret og hvor barna skal bo fast.

Den som har hindret samvær vil ha plikt til å sannsynliggjøre at dette er begrunnet i forhold som gjør at samvær ikke skal gjennomføres. Forhold som kan begrunne at samvær ikke skal gjennomføres kan være negative personlige egenskaper ut over vanlig variasjonsbredde, risiko for overgrep/skade og kraftig motvilje eller frykt for samvær fra barnas side. Noen mener også at sterk konflikt mellom foreldrene kan berettige nektelse av samværsrett. Etter min mening bør man være varsom med å godta samværsnektelse pga slike forhold. Men det kan være berettiget der konflikten reelt svekker bostedsforelderens omsorgsevne, og også der konflikten er del av andre momenter som samlet seg gjør det berettiget å nekte samvær.

Som et eksempel på betydningen av urettmessig hindring av samværsrett viser jeg til en høyesterettsavgjørelse inntatt i Rt. 2005 s. 682. Faren gikk der til sak for å få forandret et rettsforlik (avtale) inngått mellom han og moren angående hvor datteren skulle bo fast. Datteren bodde etter rettsforliket fast hos mor, men skulle ha samvær med faren. Retten påpekte at datteren ville ha problemer uansett hvem av foreldrene hun bodde fast hos, men bygde på den forutsetning at det ikke ville være til barnets beste om far ble nektet samværsrett. Siden mor hadde forhindret jevnlig samvær de siste tre år, la retten grunn at samvær mellom far og datter ikke ville komme i gang dersom datteren skulle bo hos mor. Datteren ble derfor flyttet til far. Dette ble gjort selv om datteren ga uttrykk for at hun ønsket å bo hos sin mor.

Innholdet samværsretten
Samværsretten gir barn og forelder rett på samvær ut fra det som er avgjort eller avtalt. Videre vil samværsretten innebære en plikt for forelderen til å gi barnet omsorg og omtanke under utøvelsen av samværet. Forelderen med samværsrett har også rett til å avgjørelser som gjelder omsorgen for barnet under samværet.

Den med samværsrett skal også, så langt som det er mulig, få uttale seg ved avgjørelser fra den annen forelder som vil gjøre det umulig eller vesentlig vanskeligere å utøve samværsretten.

Samværsretten vil også innbære en rett til opplysninger om barnet fra den forelder med foreldreansvaret (forutsatt at den har det alene), og fra barnehage, skole, helse- og sosialvesen og politi, om ikke taushetsplikt gjelder overfor foreldrene.

Noen ord tidsaspektet ved hhv. tvist om samvær og tvist om fast bosted
I min artikkel, ”Hvor skal barna bo etter et samlivsbrudd?”, påpeker jeg at hensynet til risikoen ved miljøskifte er et viktig moment i vurderingen av hvor barna skal bo fast. Dette gjør at festnede forhold vil gjøre det vanskelig for den forelder som barna ikke bor fast hos, å få denne retten, noe som igjen bidrar til at det kan være vesentlig ikke å vente for lenge med eventuelt å gå til sak om spørsmålet.

Ved samværsrett er derimot tiden ikke imot den som ønsker å forandre samværsordningen, enten det er ut fra et ønske om å begrense samvær eller å få mer samvær. Med tiden kan nemlig ting utvikle og forandre seg og dermed gi grunnlag for en revurdering og forandring av den eksisterende samværsordning.

Fast bosted - Siste ord om hensynet til risikoen for skadelig miljøskifte
Risikoen for at et miljøskifte skal være til skade for barnet er et viktig moment ved rettens avgjørelse av hva som er barnets beste når det gjelder fast bosted, se min artikkel ”Hvor skal barna bo etter et samlivsbrudd?”.

Dette er et hensyn som innebærer en tosidighet: På den ene side tales det om det ”indre miljøet”, dvs. fast omsorgsperson, bolig, hjemlige rutiner og miljø. På den annen side har man det såkalte ”ytre miljø”, som omfatter skole/barnehage, venner, slekt og nærmiljø.

At hensynet til risikoen ved miljøskifte kan referere seg til hhv. det indre eller det ytre miljøet, medfører at hensynet i visse tilfelle kan påberopes av begge foreldre: Sett at mor og far bor i samme nærmiljø. Far har barna boende fast hos seg, men mor har en utvidet samværsordning, kanskje opp mot 50 %. Dersom far ved et slikt tilfelle skulle ønske å flytte, vil hensynet til risikoen ved miljøskifte kunne påberopes av begge. Far vil kunne påberope seg at det vil være skadelig å flytte barna ut av sitt ”indre miljø”. Mor vil på den annen side kunne påberope seg at det er skadelig for barna å flytte ut av det ”ytre miljø”.

Betente konflikter – noen oppfordrende ord angående fremgangsmåten når en rettslig prosess er et faktum
Barnefordelingstvister er det svært mange av rettsvesenet. Foreldre vil ofte ikke klare å komme til enighet, noe som bør bestrebes så langt som mulig av hensyn til barna.

Når så den rettslige prosessen er et faktum, vil ofte foreldrene fortsette med en svært negativt ladet holdning. Dette vil da kunne resultere i en rekke udokumenterte påstander med det formål å sverte den annen forelder.

Etter vår mening bør foreldre, og advokater, så langt det er mulig, avstå fra en slik fremgangsmåte i ordinære barnefordelingstvister. Udokumenterte påstander som angriper den annen forelder på et usaklig grunnlag, vil kun bidra til å eskalere og ytterlige låse fast konflikten. Isteden bør partene, og her har advokatene et særlig ansvar, forsøke å holde et saklig argumentasjonsnivå der man hele tiden har sakens kjerne i fokus: Hva som er best for de felles barn.

Ole Christian Høie
Advokat

Ole-Sverre Aaserud Midling-Hansen
Stud. Jur.

Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no
Telefon 907 81 521